Boka Leaving Islam, Ex-Muslims and Zemiology er skrevet på engelsk av Weronika Lenartowicz, som har en doktorgrad i sosiologi fra universitetet i Warszawa. Lenartowicz inkluderer mange akademiske referanser og notater i dette veldokumenterte verket om et viktig emne som sjelden blir studert systematisk. Dette styrker bokas troverdighet, men noen lesere vil kanskje oppleve at antallet akademiske referanser er høyere enn strengt tatt nødvendig.
Lenartowicz har intervjuet 80 tidligere muslimer i Tyskland og Sverige, menn og kvinner mellom 17 og 71 år. Det danner grunnlaget for dette banebrytende arbeidet. En uforholdsmessig stor andel av de intervjuede var sjiamuslimer fra Iran, men det var også sunnimuslimer, hovedsakelig kurdere fra Iran og Syria, og sunnier fra Afghanistan, Egypt, Marokko og Nigeria, samt seks personer fra familier bosatt i Tyrkia.
Her bør jeg nevne at tidligere muslimer har vært med på å forme mitt svært negative syn på islam. Jeg har lest om islam siden slutten av 1990-tallet, og jo mer jeg leste om det, desto mer mislikte jeg det. Å studere, jobbe og reise i Midtøsten fra 2001 til 2003 ga meg ikke et mer positivt syn på denne ideologien.
Å bo i Kairo i Egypt under terrorangrepene 11. september 2001 var lærerikt. Men det mest sjokkerende var ikke at mange arabere og muslimer hater USA og den vestlige verden. Det visste jeg allerede. Det mest sjokkerende var hvordan vestlige politikere og massemedier totalt fornektet dette faktum. En hel sivilisasjon løy for seg selv.
Noen ganger kan hverdagslige opplevelser også være sjokkerende. Under et besøk i Jordan kom jeg i snakk med en arabisk muslimsk mann som snakket godt engelsk. På dette tidspunktet var jeg kjent med arbeidet til eks-muslimen Ibn Warraq, forfatter av boka Why I Am Not a Muslim fra 1995 (Hvorfor jeg ikke er muslim i norsk oversettelse) og redaktør for boka Leaving Islam: Apostates Speak Out fra 2003. Seinere hadde jeg gleden av å møte Ibn Warraq i virkeligheten. Fra ham og andre tidligere muslimer, som den iranske forfatteren Ali Sina, visste jeg at det å forlate islam ble sett på som en svært alvorlig forbrytelse som til og med kunne resultere i dødsstraff.
Jeg spurte derfor min jordanske guide om han mente at mennesker med muslimsk bakgrunn som forlater islam, fortjente å dø. Han svarte ja uten å nøle. «Når du kjenner sannheten, kan du ikke snu ryggen til den», var hans resonnement.
Dette kan høres ekstremt ut, men det er tradisjonell islamsk lov, sharia. Yusuf al-Qaradawi (1926-2022) var en svært innflytelsesrik islamsk rettslærd fra Egypt og ideolog bak Det muslimske brorskapet. Han uttalte åpent på TV at uten dødsstraff for å forlate islam ville islam ha opphørt å eksistere for lenge siden.
Etter mitt syn er ikke islam en vanlig religion, og bør heller ikke klassifiseres som det. Islamsk lære deler verden inn i Dar al-Islam, islams hus, og Dar al-Harb, krigens hus. Disse er i permanent konflikt inntil islamsk dominans blir etablert over hele verden, med så mye press og vold (jihad) som er nødvendig for å nå dette målet. Man kan karakterisere islam som en permanent verdenskrig. I så fall kan en muslim forstås som en soldat i Muhammeds hær. En person med muslimsk bakgrunn som forlater islam, er derfor å betrakte som en desertør som forlater sin side under en krig og slutter seg til fienden. Det er derfor frafall fra islam blir behandlet så strengt.
Blant de tidligere muslimene Weronika Lenartowicz intervjuet, var det personer som hadde konvertert til kristendommen eller var praktiserende buddhister, men også personer som i dag er ateister. Lenartowicz bemerker at uavhengig av deres nåværende tro, har de intervjuede eks-muslimene, både menn og kvinner, nå et svært likt og negativt syn på islam. De forbinder islam med tvang, aggresjon, frykt, hat, brutalitet og vold.
Noen forteller om hvordan de ble sendt til koranskoler der imamen lærte dem hat mot kristne, jøder og andre. Hat mot sine venner fra skolen. Slik islamsk utdanning finnes også i Europa. En av de intervjuede gikk på en tyrkisk koranskole i Köln i Tyskland, hvor han ble sendt av foreldrene sine. Han beskriver hendelsene som følger, sitat fra side 90:
«Det var på tyrkisk, imamen var fra Tyrkia. Jeg var 5-6 år gammel. Foreldrene mine sendte meg dit. Det var normalt, det var en slags selvforsvar, karate og koranskole. Imamene snakket om å drepe vantro, å ta hevn, å drepe dem… og henge dem… min venn Enzo er en god venn. Hvorfor skal jeg drepe ham? Hva er det han snakker om? Jeg likte vennen min, og jeg var fem år da, og jeg visste at denne fyren tok feil. Dette er min erfaring med Koranen. Jeg er sikker på at de fortsatt gjør det. På koranskoler, og de underviser fortsatt i det der».
Noen av dem hadde personlig vært vitne til grusomme praksiser som æresdrap eller barneekteskap for jenter. Når de intervjuede fortalte om årsakene til at de hadde forlatt islam, snakket de om fysisk, psykisk og seksuell vold. En tyskfødt mann fortalte om sin barndom, der han og hans brødre og søster ble mishandlet psykisk, fysisk og seksuelt.
Å forlate islam hadde både positive og negative konsekvenser. Mentalt sett var det som å komme ut av fengsel. De tidligere muslimene opplevde mer personlig lykke og frihet i livet når de ikke lenger var bundet av islamsk lov og ritualer.
Det førte imidlertid ikke til større personlig trygghet, på grunn av trusler om aggresjon og vold fra troende muslimer. Derfor snakker de fleste av de intervjuede ikke om sitt frafall i offentligheten. Det finnes noen få unntak, som for eksempel eks-muslimske råd i Tyskland og Sverige.
Men personer som forlater islam og kritiserer dens doktriner offentlig, slik som den egyptisk-tyske forfatteren Hamed Abdel-Samad, opplever mange trusler selv i vestlige land.
En iransk konvertitt til kristendommen, som hadde opplevd diskriminering i mange år, overlevde på mirakuløst vis et drapsforsøk.
En egyptisk mann og hans datter ble tvunget til å flykte fra landet sitt. Politiet og familien hans var fast bestemt på å straffe ham for at han hadde konvertert til kristendommen. Datteren ble forsøkt kastet syre på, og en imam utstedte en fatwa som oppfordret alle muslimer til å drepe ham.
Intervjuobjektene rapporterte om forsøk på trusler og vold også i Europa, med sin raskt voksende muslimske innvandrerbefolkning. En afghansk konvertitt ble truet med kniv i Norge. Noen konvertitter endret identitet og bestemte seg for å gå i skjul.
Leaving Islam, Ex-Muslims and Zemiology, side 99:
«De aller fleste intervjuobjektene understreker at de ikke selv hadde valgt islam, men at islam ble påtvunget dem. Å være muslim er en påtvungen posisjon, ikke bare sosialt, men også juridisk – den som er født inn i en muslimsk familie, blir automatisk regnet som muslim. Derfor mener de intervjuede at det er umulig å forlate sin tro. De tror at det er forbundet med dødsstraff. Frykten for straff virker som en tvang til å innordne seg de rådende reglene. Den sosiale tvangen kommer imidlertid til syne i ulike sammenhenger i fortellingene. En av disse er trossystemet som påbyr ’tilhørighet til fellesskapet’. For å støtte opp om og underbygge dette synet hevder mine informanter at alle som er født muslimer, forblir det for alltid, at de ble tvunget til islam, at de ikke hadde noe valg. På den ene siden hadde de ingen kunnskap om de mange ulike religiøse systemene, på den andre siden ble de påtvunget religionen av samfunnet, foreldrene og staten, noe som, som de selv innrømmer, førte til en livskatastrofe«.
Et sitat fra side 200:
«Ifølge intervjuobjektene er islam bygget på frykt. Denne følelsen dukker oftest opp når de blir spurt om hva de forbinder med islam: Islam er ikke en religion, det er ikke noe annet enn frykt. Det de husker fra fortida, er de mange traumene knyttet til å bli tvunget til å utføre religiøse påbud, faste og lytte til mullaer. De intervjuede forteller åpent at de fryktet de religiøse autoritetene. De var i stor grad livredde fordi islam ikke bare handler om teologiske spørsmål. Den går langt utover religionens sfære. Den forteller muslimer hvordan de skal oppføre seg på praktisk talt alle områder av livet. Det er betegnende at intervjuobjektene mener at muslimer frykter Gud og gjør det islam ber dem om å gjøre. Ei ung iransk kvinne konkluderer: Det var så skremmende fordi det ikke er noen måte å komme unna det på. I barndommen var intervjuobjektene redde for ulike ting. En av mennene fortalte at han som barn hadde blitt truet med Israel. Følelsen av frykt fulgte noen av intervjuobjektene etter at de forlot islam. De sa: Islam er noe jeg frykter. Ei kvinne som er født inn i en liberal familie av tyrkiske alevier, forteller at hun blir redd når hun plutselig befinner seg blant tyrkiske menn i Tyskland. Den kvinnelige deltakeren forklarer årsaken til det: De vet at jeg er tyrkisk, og jeg har ikke noe slør selv. De kan se hvordan jeg kler meg. Jeg frykter umiddelbart at de vil kontrollere meg fordi jeg tilhører deres samfunn. Jeg prøver alltid å unngå dem. Jeg vil ikke at de skal vite at jeg er tyrkisk. Ei iransk kvinne, som også bor i Tyskland, forteller om en lignende opplevelse: Jeg er redd. Jeg føler meg ikke komfortabel i dette islamske samfunnet. Jeg er hele tida redd for at jeg skal gjøre noe feil, og at de skal finne ut at jeg ikke er en av dem. Eksemplene ovenfor viser at kvinner som frykter for sine liv, enten later som om de ikke har muslimske røtter eller prøver å ikke vise at de har forlatt islam og ummaen. De er tvunget til å skjule sin tro, selv i Tyskland».
Weronika Lenartowicz oppsummerer sitt arbeid på side 222:
«Ut fra det jeg har lært av mine informanter, er avhengigheten av mannen, familien og samfunnet så sterk at mange muslimer ikke kan forestille seg muligheten av å forlate islam, selv om de opplever konstant undertrykkelse. Ei kvinne som forlater islam, mister umiddelbart foreldreretten og blir stående aleine. Frykt er den viktigste faktoren her. De som har forlatt religionen vil, av frykt for utstøtelse, ekskludering og til og med dødsstraff, kanskje aldri innrømme dette offentlig. Derfor er det vanskelig å komme nærmere omfanget av fenomenet frafall i den islamske verden. Situasjonen til intervjuobjektene, som mener at det er forbundet med død, drap, henrettelse, diskriminering og utestengelse å forlate islam, indikerer dette. Baudrillard kunne kalle det den tause majoriteten, siden det ikke finnes noen troverdig statistikk på dette området. En av hovedkonklusjonene i dette arbeidet er nettopp tesen om at selv om de intervjuede har fått den etterlengtede friheten, har de ikke fått en følelse av trygghet. Mange av forskningsdeltakerne lever i frykt og føler at livet deres er truet, selv i Europa. Som jeg har antydet i eksemplet med den tyrkiske intervjupersonens biografi, er det en relativ følelse av trygghet til tross for forekomsten av ‘mindre begrensende’ mellomliggende forhold og den ikke-offentlige frafallshandlingen. Vi ser også at et av problemene etter frafallet er å gjøre det offentlig. De innsamlede tilfellene tyder på at de som fortalte offentlig om sitt frafall eller sin konvertering, var mer utsatt for utstøtelse, diskriminering og overhengende livsfare enn de som valgte å holde dette faktum hemmelig. Det skjedde både i hjemlandet og i Europa. Forskningen tyder på at det å forlate islam skyldes ulike hendelser og også innebærer en rekke reaksjoner, ofte av liknende karakter. Det er interessant at årsakene som oppgis for å forlate islam, inkludert drap, vold, diskriminering og det å bli tvunget til å følge islams regler, er de samme i alle intervjuobjektenes beretninger, uavhengig av forskjeller i alder, kjønn, opprinnelsesland og bostedsland, og i hvilken retning de konverterte eller falt fra. Det er også bemerkelsesverdig at den volds- og diskrimineringspraksisen som intervjupersonene legger vekt på, er til stede både når det gjelder årsakene til og konsekvensene av å trekke seg fra islam».
Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.
