Mens USA under Trump vil forlate Paris-avtalen og isteden «drill, baby, drill«, og sørge for at den amerikanske økonomien vil fortsette å vokse, står Storbritannia og Tyskland overfor en smertefull prosess med økonomisk stagnasjon. Endelig er det tegn som tyder på at kursen blir endret, om ikke radikalt, så i alle fall moderat, etter at politikerne har sett populariteten til økonomisk destruktiv klimapolitikk dale.

Tysklands koalisjonsregjering brøt sammen samme dag som Donald Trump vant det amerikanske presidentvalget. Kansler Olaf Scholz sa opp finansminister Robert Habeck fra De Grønne etter en lang disputt om omstillingen til såkalt klimavennlig energi. Nyheten kom ett år etter at landets høyesterett dømte at det var ulovlig å reallokere milliarder av euro, opprinnelig øremerket til covid-pandemien, til klima- og energipolitiske virkemidler. Dette hadde ført til krangling internt i regjeringen mellom koalisjons­partnerne om hvordan energiskiftet skulle finansieres.

Den største konflikten dreide seg om utfasingen av gassfyrte sentral­varme­kjeler, som utgjør omkring femten prosent av Tysklands CO₂-utslipp og blir benyttet i over 80 prosent av tyske hjem. Den opprinnelige planen om en hurtig omstilling til elektriske varmepumper måtte skrinlegges og ble erstattet med en utvannet versjon som innebar at forbudet mot gassdrevne varmekjeler ble droppet til fordel for subsidier til varmepumper, men målet om at Tysklands førti millioner hjem skulle gå over til varmepumper innen 20 år, besto.

Ed Miliband modererer seg

Det nye forslaget ble møtt med sterk motstand fra opposisjons­partier, media og opinionen. En typisk gassfyrt varmekjele koster rundt 1000 euro, sammenlignet med over 10.000 euro for en varmepumpe. Dermed kollapset samarbeidet, og det ble skrevet ut til nyvalg i februar.

I Storbritannia virker det som Labour-regjeringen har tatt notis av det som skjedde i Tyskland. Energiminister Ed Miliband har vekket til live forslaget om en «boiler tax» – et kvotesystem som i praksis blir en skatt på gassdrevne varmekjeler – som Det konservative partiet midlertidig hadde forlatt under Rishi Sunaks ledelse. Men etter press fra varmekjele­industrien har bøtene blitt kraftig redusert, fra fem tusen pund (70.000 kroner) til fem hundre pund (7000 kroner) per gasskjele.

Problemet til Miliband er at etter­spørselen etter varmepumper er ekstremt lav sammenlignet med gassfyrte varmekjeler. I de første ni månedene av 2024 ble 42.000 varmepumper solgt, sammenlignet med 933.000 tradisjonelle gassdrevne kjeler. Regjeringen har som mål at 680.000 varmepumper blir solgt hvert år frem til 2028. Dette målet vil helt sikkert ikke bli oppnådd, særlig ikke under en vedvarende levekostnads­krise og en statsgjeld på 100 prosent av brutto­nasjonal­produkt, som setter en stopper for sjenerøse subsidier.

Aggressive klimamål

Bakgrunnen for disse hodeløse målene er de aggressive klimamålene. På COP29-konferansen i Baku satte Keir Starmer et mål om å redusere utslippene med hele 81 prosent innen 2035. Storbritannia har også lovfestet et bindende mål om null utslipp innen 2050. Med hvert år som går, blir utfordringen stadig vanskeligere, ettersom det blir klarere at nullutslipps­politikken fører til økte kostnader for forbrukere og industri.

Det britiske energitilsynet Ofgem annonserte denne uken at strøm- og gass­regningene vil øke for det andre kvartalet på rad. Prisnivået er rundt femti prosent høyere enn før krigen i Ukraina. Selv om det er lett å skylde på internasjonale gassmarkeder, forteller det ikke hele historien. Kostnadene ved nullutslipps­politikken – som subsidier til nye vindparker – blir skjøvet over på forbrukerne i form av grønne avgifter. Selv om dette ikke er tydeliggjort overfor befolkningen, utgjør grønne avgifter 16 prosent av en typisk elektrisitets­regning i Storbritannia, ifølge Energy & Climate Intelligence Unit.

Tyske og britiske energipriser er blant de høyeste i verden. Ifølge International Energy Agency betaler tyskere og briter 75 prosent mer enn gjennom­snittet per kilowattime (kWh), og tre ganger så mye som nordmenn.

Foretrekker bensinbiler

Et lignende dilemma eksisterer i bilindustrien, der lav etterspørsel etter elektriske biler tvinger regjeringen til å revurdere kvoter for elektriske kjøretøy. Fra i år må bilprodusenter sørge for at minst 22 prosent av bilsalg og 10 prosent av varebilsalg i Storbritannia er elektriske kjøretøy, hvis ikke blir de straffet med 15.000 pund (210.000 kroner) for hver bensin- eller dieselbil som blir solgt. Stellantis, som eier Opel, FIAT, Citroën, Peugeot og Jeep, truer med å stenge produksjonen i Storbritannia dersom dette ikke blir endret. Ifølge Sunday Times er regjeringen nær ved å lette på reglene.

Nigel Farage sier følgende til The Telegraph:

«Net Zero-agendaen er i ferd med å bli et stort politisk tema. Befolkningen våkner opp til det faktum at vi har den dyreste elektrisiteten i verden – og Labours planer vil gjøre situasjonen mye verre».

Igjen viser nullutslipps­ambisjonene seg å være uforenlige med økonomisk vekst. Selv en Labour-regjering med utopiske idealer må konfrontere virkeligheten når den stirrer dem i øynene. Trumps valgseier vil forhåpentligvis sørge for en kursendring i Europa. Dessverre er det få politikere her som tør å røre ved klima­religionen som understøtter denne destruktive politikken. Bare hvis radikalt annerledes­tenkende politikere som Nigel Farage kommer til makten, vil Europa igjen kunne reise seg.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.