Tidligere justisminister i Florida, Pam Bondi, taler før Donald Trump under et valgkamp­møte i Greensboro, North Carolina, den 2. november 2024. Foto: Alex Brandon / AP / NTB.

Joe Bidens Demokratiske administrasjon har nettopp gitt den ukrainske regjeringen tillatelse til å bruke langtrekkende ATACMS-missiler inne i Russland. Ifølge New York Times markerer beslutningen «et stort skifte i amerikansk politikk». Og det tok bare noen få dager for president Volodymyr Zelenskyj å følge opp den amerikanske tillatelsen med det første ATACMS-angrepet.

Biden har også gitt tillatelse til forsendelse av anti­personell­miner til Ukraina. Han har tidligere kalt utplasseringen av slike våpen «hensynsløs», men det mener han tydeligvis ikke lenger. Den amerikanske regjeringen har senere gitt grønt lys for ytterligere våpenhjelp til en verdi av 275 millioner dollar.

Og for å fyre ytterligere opp under den amerikanske aktivismen har utenriks­minister Antony Blinken kunngjort at USA vil skynde seg å sende så mange dollar som mulig til Kiev før Donald Trump tiltrer den 20. januar og eventuelt stenger statskassen.

Som om ikke det var nok, vil Biden-administrasjonen forsøke å ettergi en ukrainsk gjeld på 4,65 milliarder dollar – i god tid før Trump flytter inn i Det hvite hus.

Mange vil ønske velkommen den nye amerikanske besluttsom­heten, som vil gjøre det mulig for Ukraina å påføre russerne flere tap. Men hvis det er for krigføringens skyld, hvorfor har det ikke skjedd før?

Hvis ATACMS-missiler og anti­personell­miner er en god idé i dag, er det vanskelig å forklare hvorfor de ikke var det for lenge siden. Krigen har tross alt vart i 1000 dager.

Men skyldes den nye amerikanske våpenhjelpen virkelig en ny innsikt i krigens gang, eller er det noe annet som ligger bak? Er det slik at den nye amerikanske aktivismen ikke først og fremst skal forstås som utenriks­politikk, men i bunn og grunn som innenriks­politikk? Er det egentlige formålet å hindre den påtroppende Republikanske administrasjonen ved å obstruere Trumps uttalte innsats for å få slutt på krigen?

Alt tyder på at det er nettopp i dette lyset man skal se beslutningene til det Demokratiske regimet.

Demokratene og den administrative staten som partiet representerer, er livredde for et regimeskifte fordi de vet at Trump er fast bestemt på å rydde opp i det han har kalt «sumpen» – og da særlig i de offentlige etatene som siden 2016 har blitt politisert og åpent satt inn mot regimets kritikere og motstandere. Derfor har påtroppende visepresident J.D. Vance betegnet justis­minister­posten som den nest viktigste etter president­skapet.

Trump nominerte opprinnelig kongress­medlem Matt Gaetz til stillingen, men han ble tvunget til å trekke seg da det raskt ble klart at han til tross for det nye Republikanske flertallet i Senatet ikke kunne sikre seg nok stemmer til å bli bekreftet.

Dette var tilsynelatende et prestisjetap for Trump, men spørsmålet – som flere observatører har stilt – er om dette i virkeligheten var en utspekulert manøver: Trump nominerte en mann han visste ikke kunne få jobben for å gjøre det vanskeligere for aldri-Trump-folkene i Senatet å si nei til den kandidaten han egentlig ønsket som justisminister, tidligere justisminister i Florida, Pam Bondi. Som kvinne vil det være vanskelig for Demokratene å anklage henne for seksuelle overgrep – deres favoritt­metode for å fjerne en Republikansk politiker.

Demokratenes kommentatorer erkjenner at Bondi, som har få skavanker og er en trofast tilhenger av Donald Trumps «America First»-politikk, er en langt farligere kandidat enn Gaetz.

Nå venter vi på Demokratenes neste motangrep, for det er helt sikkert at de vil bruke alle midler for å undergrave Trump-administrasjonen. Det er fortsatt to måneder igjen til han blir innsatt, så de har god tid på seg til å finne på noe.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.