Den ukrainske soldaten Roman tar farvel med sin kamerat fra 47. brigade, Serhii Solovyov, som ble drept under kamper med russiske styrker i Kursk oblast den 12. november, under en begravelses­seremoni i Irpin i den ukrainske Kyiv-regionen den 21. november 2024. Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB.

Når man av og til skriver noe om krigen i Ukraina, strømmer kommentarene inn – mange av dem fiendtlige. Noen har foreslått at jeg burde utleveres til en islamsk stat, mens en annen påpeker at jeg en gang var kommunist og derfor må være ivrig etter å gå Putins ærend. Alt fordi jeg anser et freds­kompromiss som den mest åpenbare veien ut av krigen.

Zelenskyj mente det også en gang, inntil vestlige utsendinger overbeviste ham om at krig var å foretrekke.

Jeg forstår de mange som sitter ved tastaturene og agiterer for at Ukraina skal kjempe så lenge det trengs. Ett år, to år, fem år, ti år? Men det kan du vel bare mene hvis du tror at Ukraina til syvende og sist kan beseire Russland og dets allierte?

Jeg benekter ikke at Russland kan beseires hvis vestlige makter som Tyskland, Storbritannia, Frankrike og USA trapper opp sin militære støtte betydelig og eventuelt sender kamptropper fordi Ukraina mangler mannskap.

Moderne kriger vinnes imidlertid ikke bare på slagmarken, men i like stor grad på hjemme­fronten. Dette så vi tydelig under Vietnam-krigen, som endte med amerikansk nederlag – ikke fordi USA hadde tapt på slagmarken, men fordi den amerikanske opinionen hjemme ikke lenger ønsket å være involvert.

På samme måte tror jeg det er en grense for hvor lenge og hvor mye den vestlige opinionen er villig til å støtte Ukrainas fortsatte krigføring. Det er vel dette som har gjenspeilet seg i Donald Trumps valgseier og i tyske, franske og italienske menings­målinger, blant annet.

Man kan mene at en slik holdning er avskyelig, umoralsk, defaitistisk eller til og med «kommunistisk», men da må man finne en måte å endre opinionen på og få folk til å innse at de må ofre mer – betydelig mer – for å styrke Ukrainas krigs­innsats, og om nødvendig delta i krigen selv.

Det ville være interessant å høre fra noen som tror at dette er mulig. Eller skal vi gi opp å snakke om real­politikk og la oss styre av følelser?

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp e-boken her.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.