En del av den ferdige steindemningen som skal utgjøre Lynetteholmens omkrets i forbindelse med byggingen av Lynetteholmen i København, 19. november 2024. Lynetteholmen er en planlagt kunstig halvøy i København. Når øya står ferdig i 2070, vil det være plass til 35.000 innbyggere. Halvøya skal også beskytte København mot stigende vannstand. Foto: Ida Marie Odgaard / Ritzau Scanpix / NTB.
Det var tidlig tirsdag morgen, det høljet ned, og jeg satt på ergometersykkelen i kjelleren for i det minste å få litt mosjon. Så ringte telefonen.
Det var en journalist fra en radiostasjon som ville vite om jeg hadde en mening om Berlingskes oppslag om at to av tre muslimer over 50 år mottar uføretrygd i Danmark.
Hva tyder det på, sa journalisten, som også ville vite om dette var en kulturkollisjon – og – hva «vi» skal gjøre for å få innvandrere på uføretrygd tilbake i arbeidsmarkedet?
Det siste «vi» fikk meg til å miste ballen. Hvorfor skal «vi», det vil si danskene, alltid løse problemene til muslimer i Danmark? Er ikke muslimer ansvarlige for sine egne liv?
Åpenbart ikke.
Nåvel, jeg fattet meg i korthet.
Historien viser, svarte jeg, at danskene er dumme. Og det eneste som har en sjanse til å fungere, er selvfølgelig å ta pengene fra irakerne, bosnierne, palestinerne, libaneserne, tyrkerne, somalierne og afghanerne på førtidspensjon. Men både du og jeg vet at det ikke kommer til å skje.
Så gjorde jeg ferdig intervallene mine, tok en dusj og lagde frokost. Men historien rumlet fortsatt i hodet mitt: To av tre muslimer i Danmark på min egen alder får innvilget førtidspensjon. Det er fortsatt et faktum som jeg har vanskelig for å akseptere. Tenk deg å komme til et vennligsinnet, fremmed land og så behandle det som et hotell … Hvilke andre folk i verdenshistorien enn skandinavene ville noensinne tillatt dette?
Men den sosiale virkeligheten er ikke sjokkerende, slik våre politikere alltid utbryter når de av og til blir tvunget til å se den i øynene. Vi vet allerede at leger og saksbehandlere deler ut uføretrygd og andre velferdsytelser i massevis til brysomme eller truende innvandrere og etterkommere. Det er sannsynligvis den eneste måten å få dem til å forlate kommunekontoret eller legekontoret på. Du får førtidspensjon, og jeg får fred.
Men at det var tale om såpass stor overrepresentasjon, overrasker selv meg.
Er kløften mellom dansker og innvandrere et kulturelt skille? ville journalisten vite. Det kan man si at det er. Danskene går på jobb, innvandrerne går på førtidspensjon. Skattebetalerne betaler, innvandrerne samler inn. Det ser ut som slaveri, men oppfattes som åpenhet og humanisme i de kreative og progressive klassene.
Kulturkampen har fått en ekstra dimensjon: mellom dansker som forstår konsekvensene av innvandringen, og dem som ikke gjør det. Likevel. Senest har tidligere Venstre-statsråd Bertel Haarder innrømmet at han tok feil i innvandringsspørsmålet, og at han var altfor sent ute med å innse det. Men det er unntaket som bekrefter regelen om at skillelinjene mellom innvandringens venner og fiender trekkes stadig skarpere opp.
Sett i ettertid har årene i mitt liv – jeg er født i 1968 – vært én lang, progressiv reise inn i et stadig større mørke. Visst har flere mennesker fått det materielt bedre, og vi har fått mer teknologi, underholdning og digital frihet. Men åndelig og politisk har det vært et stort tilbakeskritt som har ført oss inn i en humanisme som erstatter kristendommens syndsbevissthet med en diffus, universell menneskekjærlighet.
Påvirket av disse strømningene ble danskene først terapeutisert ved hjelp av psykologi, sosiologi og eksistensiell offermentalitet. Deretter ble danskene feminisert i et langvarig opprør mot maskulinitet og patriarkat. Så ble de pasifisert, det vil si avvæpnet og besmykket med budskap om fred og ingen fare, slik at det ikke lenger finnes noe territorialforsvar, for ikke å snakke om luftforsvar, hær, artilleri, ubåter eller så mye som en fregatt som kan seile.
Mens denne nedbyggingen pågikk, ble grensene våre åpnet for innvandring fra hele verden, og ethvert forsøk på å markere en grense, ble forhindret av konvensjoner og internasjonal lov.
Sist, men ikke minst, ble danskene islamisert. Prosessen pågår fortsatt, men viser ingen tegn til ideologisk eller demografisk svekkelse, enn si at den møter nevneverdig motstand. Utrolig nok.
Hvor denne reisen ender, vet jeg ikke. Men jeg vet at den fortsetter, og så lenge den fortsetter, vil pengene en dag ta slutt. Når velferdsstaten er globalisert til døde, begynner sluttspillet.
Da er det nok ikke mange som sitter i kjelleren og trener på en ergometersykkel. De vil sannsynligvis være opptatt med andre, mer presserende utfordringer og behov.
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.
