En ukrainsk stridsvogn fyrer av mot russiske posisjoner ved Tsjasiv Jar i den ukrainske Donetsk-regionen den 29. februar 2024. Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB.

På tross av de siste dagers eskalering av Ukraina-krigen etter USA sitt ja til bruk av deres egne langtrekkende missiler mot krigsmål i Russland: Politisk hovmod og ukritiske lovnader står for fall når Donald Trump om en drøy måned overtar presidentembetet og dermed maktsentrum i NATO.

Endringen blir stor etter fire lange år med krigshissing og naiv, til dels direkte farlig Russland-politikk. Det var vi senest vitner til med Biden-administrasjonens ja til missilbruk, noe som tolkes som nok en snubletråd rettet mot Donald Trump: Det virker nesten som Demokratene og krigspartiene i Vesten heller vil ha en verdenskonflikt enn å bidra til å gi Donald Trump spillerom til å avslutte krigen etter forhandlinger og samråd med fiendene Vladimir Putin og Volodymyr Zelenskyj.

Og onsdagens Biden-ja til utplassering av landminer, vil bare bidra til å eskalere og forlenge krigen, sier kritikere Vesten over, nå mer høylytt enn tidligere.

Eneste sjanse til å stoppe Trump

Og når det er sagt; en storkrig nå – før Trump overtar, der USA og NATO er direkte involvert – er vel nøkternt sett aller siste mulighet til å forhindre at Trump slipper til, trass i den knusende valgseieren. En såkalt verdenskrig kan medføre at sittende administrasjon blir på sin post.

Dette resonnementet er brakt til torgs av flere det siste døgnet, deriblant over YouTube, som f.eks. hadde fanget opp en samtale mellom sjefredaktøren i den konservative Warszawa-avisen Do Rzeczy, Pawel Lisicki og medredaktør Wojciech Cejrowski. Polen er rimeligvis et land som følger utviklingen med ørneblikk.

Hva kan Trump tilby?

President Zelenskyj har sagt at vi står nærmere en krigsslutt nå, med Trump i førersetet, enn vi ellers ville ha gjort (underforstått – med Demokratene i førersetet). Det har han rett i. Hvorvidt han mener vi nærmer oss en varig fred, skal ikke være sagt, eller om han mest mener en krigs-stillstand.

For hvilken fred kan egentlig Trump og hans håndplukkede forhandlere tilby? Hva kan han gi russerne som gjør at de kan si seg fornøyd, innad i Russland som utad? Hva kan han gi ukrainerne som gjør at de kan, om ikke si seg fornøyd, men ta avtalen og tolke den som minst en halv seier, slik at denne tapre nasjonen ikke står igjen som den store taperen? Og hvilke buffersoner vil bli avkrevd mot resten av Ukraina, for ikke å snakke om hensynet til NATO-medlemmet av første klasse, Polen? Her vil de opplagt ha et ord med i laget.

Vi lovet for mye

Ett er klart: Ukraina er gjentatte ganger lovet NATO-medlemskap, både før og under krigen mot Russland. Det kan de ikke få. Det var denne lovnaden/løftet – hisset frem av NATO, Vesten og EU – som førte til at det ble krig.

Nettopp dette, at Ukraina skulle bli NATO-medlem, hadde Putin advart mot gang etter gang, allerede fra Krim-konflikten av for over ti år siden. Hver gang uten at NATO hørte etter eller la vekt på Putins ord. Ikke engang da krigen var et faktum og kunne bli stanset i starten, mars/april 2022. Men da satte NATO foten ned. Alliansen med krigspartiene i Europa, og ikke minst Demokratene i USA, ville heller ha krig, viste det seg.

NATO og Vesten «forlovet» seg

Dette er fortid og vil bli diskutert opp og ned til krampen tar oss, så tilbake til nåtiden: Ukraina må etter alt å dømme nøye seg med å være NATO-assosiert, uvisst i dag med hvilken tilknytning og status. Et regulært medlemskap kan ikke komme på tale. Her har man (NATO og EU) forlovet seg, kort og godt.

Etter en mulig fredsløsning må Ukraina påregne å leve under strenge regler for hva som kan plasseres av forsvars- og angrepsmateriell i landet. Samtidig må russerne fjerne seg lenger enn helt ut. En sikkerhetssone på russisk-ukrainsk jord kan tenkes etablert, en demarkasjonslinje som ingen kan krysse, om man vil.

Ukraina må samtidig få betydelige innrømmelser i form av russisk tilbaketrekning fra store områder de under krigen har okkupert, til dels langt utover Donetsk–Luhansk-aksen. Samtidig må en klar avtale om deling av Krim på plass som begge land kan godta. Her må «ta og gi» gjelde, så langt jeg kan forstå. Bare fremtiden vil anvise hva som blir de praktiske, politiske og geografiske fakta etter denne krigen, som åpenbart både burde og skulle vært unngått.

Vil ha fortsatt krig?

Ett er ganske sikkert. Med Ukraina som NATO-medlem får ikke Donald Trump til noen fredsavtale som Putin og Russland kan godta. Da faller hele Putins argumentasjon for krigen, og han forblir en krigsforbryter. Dermed kan Ukraina se langt etter NATO-medlemskap, i alle fall i denne omgang. NATO og Jens Stoltenberg og resten av Vesten, har forregnet seg og tatt altfor store ord i sin munn, uten egentlig å ha dekning, med ett mulig (men tvilsomt) forbehold: at det er krig og bare krig (mot Russland) de vil ha.

Lovnader uten dekning har ført til en – sett og forstått i dag – meningsløs krig som ingen har vunnet, og uten at Vesten med NATO har oppnådd noe som helst av betydning, foruten å overholde (og vel så det) vår felles plikt til å forsvare Ukrainas selvstendighet og selvsagte råderett over eget land og stat.

Nok nå, for denne gang, mens vi venter på Trump – og fred.

Kjøp boken av Alf R. Jacobsen! Kjøp e-boken her.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.