Hvis du kan svare «ja» på det spørsmålet, er du sannsynligvis helt normal. Å bli kalt «nazist» betyr ikke at du virkelig er nazist, det er det heldigvis svært få som er. Men for å bli stemplet som nazist i dagens samfunn er det svært lite som skal til, og nesten ingenting av det som kreves har noe med nazisme å gjøre (i mange tilfeller er det faktisk det motsatte).

Kanskje har du på et eller annet tidspunkt hevdet at det bare finnes to kjønn, eller nektet å gå i Pride-paraden? Kanskje har du påpekt at amerikanerne selv bør få bestemme hvem de vil ha som president, at det ikke spiller noen rolle hvor mange vindmøller vi har hvis vinden ikke blåser, eller at det er viktigere at barn lærer å lese, skrive og regne enn at de lærer å føle skyld og skam for slavehandelen på 1600-tallet? Kanskje synes du at fred er bedre enn krig? Kanskje mener du at Israel bør ha rett til å forsvare sin nasjon og sine borgere mot terrorister? Eller kanskje du, som jeg, tilhørte den gruppen som allerede for ti-femten år siden påpekte de problemene og faktaene som den gang ble ansett som rasistisk islamofobi, men som i dag er Godt Sosialdemokratisk Verdigrunnlag™?

Hvis man gjør seg skyldig i noe av det ovennevnte, er det nok til å bli stemplet som nazist og plassert i samme homo sapiens-hjørne som Göring, Himmler og Horst Wessels brunskjorter. At du ikke har et gram nazisme i kroppen, spiller ingen som helst rolle. Og når du først er blitt stemplet som nazist, når du først er blitt tilsmusset, kan du aldri bli «ren».

(Hvis du tilhører den yngre generasjonen som ikke liker at noe er «cringe», kan du slutte å lese her. Her er en referanse til min egen erfaring).

For noen uker siden snakket jeg med sognepresten i en menighet hvor jeg en gang søkte på en stilling. Jeg fikk den ikke, til tross for en tung CV og en skrikende mangel på prester. Jeg spurte hva som gjorde at de sto uten prest i stedet for å gi meg en sjanse, hvorpå følgende dialog utspilte seg:

– Dette kommer til å bli vanskelig … bispedømmet fortalte meg at du har forbindelser til NMR.
(Stillhet, da jeg holdt på å besvime.)
– Hva ..? Hva er det du sier? NMR?
– Ja, ja, ja, ja. Du skal ha forbindelser til NMR, så vi måtte avvise deg. Men du gjorde en veldig god figur under intervjuet …

Jeg har selvfølgelig aldri hatt noen som helst tilknytning til NMR (Nordiska Motståndsrörelsen / Den nordiske motstandsbevegelsen, dvs. faktiske nazister).

Ryktet viste seg å være resultatet av en misforståelse, der noen hadde googlet navnet mitt for fem år siden da jeg søkte jobb – og trodde de hadde funnet helt revolusjonerende opplysninger: Mitt navn foran partibetegnelsen «NMR» i den svenske Valmyndighetens opptelling av personstemmer ved riksdagsvalget i 2018.

Hva var dette, annet enn et klart bevis på at jeg var nazist! De tok en skjermdump (bevis!) og sendte informasjonen videre til Domkapitlet, som deretter informerte den aktuelle menigheten, hver gang jeg søkte på en stilling, om at de ikke ville ansette meg fordi jeg (trommvirvel) «hadde tilknytning til NMR»…

Det de ikke hadde fått med seg, var et punktum.

Hadde denne personen (eller noen av dem som hadde latt snublet over den ytterst merkverdige opplysning at en av Svenska Kyrkans prester ikke bare var nazist, men sågar en politisk aktiv nazist) tatt seg bryet med å grave litt dypere, kanskje ved å gå inn på Valmyndighetens nettsider, ville de ha funnet riktig informasjon: at jeg ved valget i 2018 var kandidat for partiet Medborgerlig Samling (MED), som på grunn av den alfabetiske rekkefølgen ble plassert før NMR i tabellene, og at mitt navn skulle knyttes til partibetegnelsen foran navnet mitt, ikke til partibetegnelsen etter navnet …

Skjermdump av Valgmyndighetenes hjemmeside.

Men ingen brydde seg om å stille spørsmål ved sannhetsgehalten i min påståtte nazisme, eller engang stille meg et direkte spørsmål. Selv om alle i Svenska Kyrkan forstår at en prest «med tilknytning til NMR», ville blitt avsatt, det vil si miste retten til å utøve prestetjeneste, før kirkekaffen var ferdig.

Hva er det de sier i journalistikken? «Sjekk aldri en god historie!» Så «informasjonen» fortsatte å spre seg så snart jeg søkte jobb. Blant ansatte, folkevalgte og menighetsmedlemmer. I fem år.

Så det var derfor jeg alltid hadde fått så merkelige svar, selv fra landsognene som desperat trengte en prest:

Enten hadde det skjedd «plutselige endringer», eller «menighetsrådet hadde bestemt seg for ikke å besette stillingen», eller så var det «pause i rekrutteringen». Beskjeden hadde vært klar: «Heller ingen prest enn Helena!» Jeg fikk aldri vite hvorfor. Men det var altså fordi jeg angivelig var nazist …

Samtidig som jeg var uendelig trist, sint og opprørt, var jeg også glad. Endelig visste jeg det! Endelig kunne misforståelsen rettes opp og ryktet legges død! Håpefull tok jeg affære.

Da jeg kontaktet det aktuelle bispedømmet, sendte dem forklaringen og skjermdumpene over og ba dem dementere ryktet under det neste domkapitelmøtet, kom svaret raskt: Nei. Det kunne de ikke gjøre. Det var ikke deres jobb.

Å spre rykter var tilsynelatende greit, men å dementere dem var umulig. En gang skitten, alltid skitten.

Av dette kan man trekke flere konklusjoner om samfunnets tilstand: Det strider tilsynelatende ikke mot det indre moralske kompasset å fortsette å stemple en person «nazist» når vedkommende beviselig ikke er det. Dessuten er det et større problem å erkjenne at man har gjort en feil enn at noen i praksis får yrkesforbud og mister levebrødet sitt.

«Hvis du vil lage en omelett, må du knuse noen egg.»

Bør man protestere? Det er ikke opplagt. Den som protesterer, risikerer ikke bare å bli stemplet som «nazist», men også å få det supplert med en merkelapp som sier at du er «en irriterende type som ikke kjenner din plass». Da er du definitivt ikke bare ferdig, men dobbelt ferdig og tredobbelt ferdig.

Heldigvis er jeg i godt selskap. Vi er mange som deler opplevelsen av å bli stemplet for (på et gitt tidspunkt) å ha «feil» meninger, for å utøve vår demokratiske rett til ytringsfrihet eller få navnet vårt sortert alfabetisk av Valmyndigheten. Derfor er vi mange nå, vi som er blitt stemplet som rasistiske fascistiske nazistiske islamofober og opplevd følelsen av å bli forvandlet til motbydelige pariaer av dagens fariseere.

Kanskje vi til syvende og sist bør være takknemlige for det. Å bli ekskludert, å bli plassert utenfor fellesskapet av fine, gode mennesker med de rette verdiene, kan ha sine fordeler: Når vi ikke lenger trenger å tilpasse oss, trenger vi ikke lenger å være redde for å gjøre (eller tenke) «feil». Da er vi frie, både til å være de individene vi er og til å søke fellesskap med andre som deler vår skjebne – for hvem vil vel omgås mobbere?

For meg innebar det å bli en del av Document.

Her er friheten til å søke både sannheten og Sannheten. Her er fellesskapet på tvers av landegrensene, der vi respekterer og hjelper hverandre, selv om vi ikke alltid er enige. Her streber vi etter det samme målet: å hjelpe mennesker til å vokse ved å dele informasjon de ikke finner andre steder. Vi ønsker å hjelpe våre lesere, lyttere og seere til å kjenne sin historie, forstå sin samtid og skape sin fremtid. Det er med andre ord her vi kan bygge et bedre samfunn for kommende generasjoner.

Vi kan le av at vi i redaksjonen ofte deler opplevelsen av å bli stemplet som nazister, fascister og ekstremister. Vi vet at i dagens orwellske samfunn har ordene mistet sin betydning, og hvis du kan bli kalt «nazist» fordi du er en demokrati- og frihetselskende, pasifistisk, pro-israelsk kristen journalist eller samfunnsborger … vel … da er det kanskje overstått. Da kan du le av elendigheten. Da betyr stempelet absolutt ingenting.

Fotnote: Kan Medborgerlig samling klassifiseres som nazister? Riktignok er det et borgerlig parti, men i 2018 hadde MED en partileder som var både jødisk og åpent homofil, så på ham vil et nazi-stempel være ytterst malplassert.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.