Vår statsminister Gahr Støre savnet mer anti-Israel og tydeligere støtte til Ukraina under årets G20-toppmøte i Brasil. Han skulle også gjerne hatt flere løfter om gjennomføringen av «det grønne skiftet».

Det manglet bare at han krevde mer innvandring, så hadde hele regjeringens politikk vært nevnt i hans misnøye med G20-partnerne.

– Jeg skulle ønske vi kom lenger på områder som Midtøsten og Ukraina, og jeg skulle gjerne sett at vi kom fram til mer konkrete klimaforpliktelser. Men de aller fleste områder er nevnt, sier statsministeren over telefonen til NTB fra Rio de Janeiro.

– Men dette er ikke slutten. Vi jobber videre ut fra dette møtet, legger han til. (NTB-Martin Daldosso)

Støre mener likevel at G20-toppmøtet er viktig for internasjonalt samarbeid, selv om den rødgrønne regjeringens kampsaker ikke umiddelbart vinner fram.

– Det er dermed viktig at disse landene møtes for å jobbe sammen. I en verden der mye går galt, er dette bra. Hadde vi ikke hatt kontakt, hadde det vært mye verre, sier han.

I G20-toppmøtets slutterklæring er det ikke understreket at Russland har skyld i krigen mot Ukraina. Der er imidlertid Støre selv helt tydelig.

– Denne krigen må stanse, og Russland kan stanse den ved å avslutte sin invasjon av et naboland. Det må vi alltid si, sier Støre, og legger til:

– Her i Rio har vi hatt mange diskusjoner om at det må komme forhandlinger om fred, men de fredsforhandlingene må skje på Ukrainas premisser.

Den eneste grunnen til at fred i Ukraina ikke er en realitet allerede, er at hele Vesten sponser den ene parten slik at stadig flere soldater på begge sider må bøte med livet. Dessuten er det naivt å tro at fredsforhandlinger kun skal baseres på ønskene til den svakeste parten.

De aller fleste nordmenn støtter Ukrainas forsvarskrig mot en russisk aggressor, men virkeligheten kan ikke ignoreres. Det ukrainske forsvaret sliter med å skaffe soldater, for unge menn ønsker forståelig nok ikke å dø i en skyttergrav rundt området Donetsk/Luhansk.

Derfor kidnappes unge ukrainere på gata og sendes til fronten, med unntak av alle dem som har rømt fra krigen, og mange av disse lever gode liv i Norge, finansiert av norske skattebetalere. Svært få av disse har noen interesse i å returnere til hjemlandet, selv etter at krigen eventuelt tar slutt.

Russiske soldater brukes også som ren kanonføde, men russerne har en langt større befolkning, og en redusert vilje til å bry seg om døde soldater. Uansett er krigen et blodbad, og det er vanskelig å forstå den manglende viljen til å lete etter en mulig stans på ofringen av unge menn i begge land.

Nå har russerne endret sin atomvåpenstrategi, og sier de kan svare med atomvåpen hvis konvensjonelle angrep truer rikets sikkerhet. Biden er ikke bekymret, hvis han i det hele tatt forstår hva som skjer. Han har åpnet for angrep mot russiske mål med amerikanske våpen, og da er man fryktelig nær en krig mellom Nato og Russland.

Krim er ikke oppe til diskusjon, russerne gir aldri fra seg Svartehavs-flåten. Da gjenstår i praksis Donetsk/Luhansk, en liten del av Ukraina i øst, hvor en ukjent, men relativt betydelig andel av befolkningen føler seg som russere.

Er Donetsk/Luhansk verdt en verdenskrig? Dette er det stadig flere som spør seg. Selv har jeg ukrainere i min nære familie, og er absolutt ikke tilbøyelig til å hylle Putin. Men krigen må ta slutt, ellers blir Ukraina ødelagt for all fremtid.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!