www.aamund.dk
I motsetning til alle tidligere klimatoppmøter har COP29-klimakonferansen i Aserbajdsjan ingen intensjoner om å redde planeten fra tørke og flom. Denne gangen handler det om å få tak i milliarder av dollar som skal flyte fra den nordlige halvkule til den sørlige. FN har organisert sine stormtropper fra utviklingslandene i en samlet front og krever at en årlig sum på 1000 milliarder dollar skal overføres fra hovedsakelig Europa, Nord-Amerika og Japan til utviklingslandene for å finansiere klimakompensasjon og grønn omstilling.
FN er i dag totalt dominert av totalitære regimer, med de islamske korandiktaturene og Kina i spissen, som derfor defineres som utviklingsland og dermed er berettiget til å motta de gigantiske milliardbeløpene. I tillegg til Saudi-Arabia defineres også de rike Gulfstatene som utviklingsland, til tross for at de velter seg i endeløse rikdommer fra enorme olje- og gassforekomster. FN har gått hardt ut mot Kina, som også er et «utviklingsland», men som kan skryte av å være verdens største CO2-utleder, med hele 35 prosent av de totale globale utslippene.
De nordlige industrilandene har selv gått i den fellen som nå er i ferd med å tette seg til. Våre politikere og medier har ukritisk bøyd seg for FNs katastroferapporter om den menneskeskapte klimakrisen som år etter år truer med å ta livet av oss hvis vi ikke bytter ut biffen med belgfrukter og sykler til Costa del Sol for å få sol. Ifølge IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) er det en logisk sammenheng mellom generasjoner av kullkraftverk i USA og britiske stålverk på den ene siden, og så oversvømmelsene i Tsjad og Niger og tørken i Somalia og Etiopia på den andre siden.
I flere tiår har populistiske medier og politikere entusiastisk fyrt opp under IPCCs flammer og blåst opp FNs dommedagsprofetier til det dobbelte, med det resultat at særlig den europeiske befolkningen har blitt skremt fra vettet og derfor har akseptert en revolusjonerende og svært kostbar grønn omstilling. I milliarder av år har det globale klimaet vært styrt av solens og den kosmiske strålingens samspill med jorden, samt av vekslende strømninger i hav- og luftmassene. Disse klimakreftene har nå blitt avvist av FNs klimapanel, som har utpekt menneskeskapte CO2-utslipp som årsak til den forventede globale oppvarmingen. Politikere og medier har ukritisk videreformidlet dette scenariet, som aldri har vært underbygget av vitenskapelige bevis. Derfor sitter de nå i en felle og må betale.
På de siste klimakonferansene har FN-mafiaen presset på for å tvinge industrilandene til å betale 100 milliarder dollar årlig til «klimakompensasjon» og grønn omstilling i utviklingsland. I 2022 ble industrilandene enige om en rammefordeling av de årlige 100 milliardene, som – i likhet med så mange andre rammefordelinger – aldri er blitt utbetalt. Klimahysteriet i folkehavet er i ferd med å avta. Velgerne er opptatt av andre problemer og utfordringer, og politikerne merker dette og endrer nå sine signaler. Stadig flere sterke vitenskapelige stemmer sår tvil om IPCCs besettelse av CO2. Og er det virkelig nødvendig å bruke vanvittig mye penger på en brutal grønn omstilling hvis det viser seg at de globale temperatursvingningene lever sitt eget liv, uavhengig av hvor mye vi reduserer CO2-utslippene?
FNs svar på den voksende skepsisen er et krav om ikke 100, men 1000 milliarder dollar i årlig klimakompensasjon til utviklingslandene, som imidlertid ikke har villet forklare hvordan de skal bruke pengene fra klimasynderne i nord. De vil i hvert fall ikke bli brukt på grønn omstilling. FN og den internasjonale klimalobbyen har i årevis lagt mye arbeid i å overtale afrikanske land til å investere i vindmøller og solcellepaneler, men forgjeves. I likhet med resten av verden forventer de afrikanske landene en 50 prosent økning i energibehovet resten av dette århundret, og de vil få sin energi fra kull, olje og gass. Det blir med andre ord ikke noe grønt skifte i Afrika, selv om de gjerne vil ha de mange milliardene fra oss skattebetalere i nord. Hva pengene skal brukes til, er det ingen som vet. Men vi har en anelse. Den afrikanske politiske samarbeidsorganisasjonen Den afrikanske union legger ikke skjul på at korrupsjon og kleptokrati har vært ødeleggende for fremveksten av folkelig velstand og økonomisk fremgang på kontinentet. 1000 milliarder dollar hvert år vil fort få ben å gå på når afrikanske politikere og embetsmenn putter dem i de vanlige lommene.
Hva gjør verdens statsoverhoder når de ser en felle på veien som venter på at de skal komme forbi? De gjemmer seg selvfølgelig under skrivebordet og håper at trusselen skal forsvinne av seg selv. Det er derfor stormaktenes ledere holder seg unna FN-mafiaens utpressingsball i Aserbajdsjan. På den annen side kan arrangørene glede seg over at en minister fra Taliban er til stede, alltid klar for en anledning til å presse penger av de vantro.
FNs globale klimatyranni svekkes. Vestlige politikere mister troen på verdens undergang. Den vitenskapelige motstanden mot IPCC vokser. Nå venter vi på den første respekterte vestlige statslederen som våger å konfrontere FN-mafiaen og, som det lille barnet i eventyret, roper til den nakne keiseren: «Men du har jo ingen klær på deg!». Kontrarevolusjonen i klimapolitikken lar kanskje vente på seg. Men den er på vei.
Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.
