I dypet av Jordans hovedstad Ammans gamleby ble jeg en gang en vinterdag, kontaktet av en eldre mann. Vi ble sittende i en flere timers samtale. Meg var han ikke så interessert i, det holdt å vite hvor jeg kom fra. Han ville at jeg skulle lytte til hans fortelling om en svunnen tid i en svunnen verden, om livet som politimann i det britiske mandatområde Palestina, det som idag er Israel, Jordan, Vestbredden og Gazastripen. 

Jødenes land

En av grunnene til at vi råket på hverandre var at jeg ble «jaget» av ikke veldig aggressive, men oppmerksomhetssøkende, ubehagelig småstenkastende smågutter. På «flukt» fra dem i Ammans gamleby, i dypet under de romerske Herkules-ruinene – klatret jeg oppover åssiden.

Der ropte politimannen meg til seg. Stenkasterne skiftet da side og advarte om at «den gamle mannen er farlig, han er gal», men jeg trosset guttenes advarsler og takket ja da han inviterte på te.

Han visste «alt»

Mohammad som han het, «visste alt». Også at menneskehetens historie ikke startet med profeten Muhammeds fødsel. Kanskje hadde britene tatt ham i skole, han var i alle fall tydelig kry over sin «britiske» fortid. 

Under besøket skiftet han fra nattøyet han bar da jeg kom, til sin britiske politiuniform som han stolt hadde tatt vare på. For riktig å understreke sin verdighet kledde han en slitt, stripete blå blazer utenpå uniformen og annonserte skuet til sitt barnebarn i et tilstøtende rom som var forbeholdt kvinner jeg ikke fikk se. 

Historiefortelleren

Gutten hilste pent og forholdt seg taus under den gamles fortelling. Jeg lyttet og lot meg imponere. Senere har jeg sjekket mye av fortellingen og det later til at han visste hva han snakket om:

– Judea og Samaria har i tusener av år vært jødenes land. Plasseringen mellom Mesopotamia, Syria og Egypt har alltid vært gunstig for krig og ødeleggelse, men også for kontakt mellom kulturer, fikk jeg vite. 

– Krig og ødeleggelse tvang noen av jødene i eksil, andre forlot landet av fri vilje – og få ble igjen. Lenge før de kristnes tidsregning var der jødiske samfunn i Babylonia og Egypt. 

Efter jødenes oppstand mot romerne (132–135) ble de forvist fra Judea og keiser Hadrian ga landet navnet Palestina. 

Majoriteten av jødene ble da spredt i det meste av den tids kristne verden; Midtøsten, Nord-Afrika og europeiske land rundt Middelhavet. 

I løpet av 600-tallet underla muslimene seg den dengang kristne verden i Midtøsten og Nord-Afrika. I 636 ble Jerusalem beleiret og området var, med unntak av korsfarertiden (1099–1291), en del av en rekke store islamske riker, sist de egyptiske mamlukene og Det osmanske rike. 

I 1920 – da taperne av første verdenskrig måtte avstå land til seierherrene og Det osmanske rike smuldret hen – ble Palestina britisk mandatområde. 

Politimannen

I dette før-israelske Palestina var vår mann «britisk» politimann i en verden som forsvant med Palestinakrigen – i Israel «frigjøringskrigen», blant palestinerne «al-Nakba», ‘katastrofen’ – og opprettelsen av staten Israel i 1948.

Palestina-politiet var ledet av briter, men konstablene som opprettholdt ro og orden og fakket banditter, var både britiske, arabiske og jødiske. 

– Det var egentlig ikke riktig at britene ble tildelt mandatområdet Palestina. Et land som en gang har vært islamsk, skal alltid være islamsk, men muslimene var splittet og britene gjorde en god jobb uten å legge seg så mye opp i religiøse spørsmål, reflekterte han i et slags selvforsvar for å ha tjenestegjort under de vantro britene.

Jødeproblemet

Britenes aksept av jødisk innvandring og jødisk oppkjøp av landområder, ble av både arabere og jøder tolket som tilslutning til ideen om en jødisk stat i Palestina. 

Mandatområdet opplevde stor innvandring av europeiske jøder, og dét falt ikke i god jord hos araberne. De gjorde opprør og drepte jøder der de fant dem – menn, kvinner og barn. 

Arab lady bragging about 1929 Hebron massacre when muslims killed 67 jews and rap*d their women.

They attacked jews in Safed(1834), Tel Hai (1920), Nebi Musa riots(1920), Jaffa riots(1921, 1936), Palestine riots(1929, 1933), Tiberias massacre(1938).

It didn’t start on 7th Oct pic.twitter.com/QeP83NVCcV

— Zafar Heretic (@ZafarHeretic) January 5, 2024

– Flere konstabler ble drept også i min tjenestetid, noen av dem efter usle terrorangrep. I flere år var vi, både arabiske, jødiske og britiske konstabler, praktisk talt i krig mot klaner som også sloss innbyrdes. Vi var en profesjonell politistyrke og tok aldri konfliktene personlig – selv ikke når vi opplevde at arabiske kolleger falt i kamp mot våre egne.

Arbeidsløs politimann

Under annen verdenskrig ble Palestina et globalt tema parallelt med at bevisstheten om holocaust begynte å bre seg. 

– Da krigen var slutt hadde jødene sympati hos de seirende makter, og det brukte de til å proklamere en egen stat i 1948. Alle mine jødiske kolleger gikk inn i det nye israelske politiet. Men jeg ble arbeidsløs.

– Hva synes du om jøder?

Staten Israel ble proklamert av David Ben-Gurion i Tel Aviv 14. mai 1948. 

– Dagen efter erklærte de arabiske nabolandene krig og jeg vervet meg, det var jo politimann og soldat jeg var. I tillegg var jeg arbeidsledig og ville gjøre opp for at jeg hadde samarbeidet med jøder. Hadde bare Rommel, nazigeneralen, vunnet slaget ved El Alamein, ville det ikke blitt noe Israel og vi hadde ikke hatt en eneste jøde i Palestina idag. Hva synes du forresten om jøder?

Spørsmålet kom overraskende.

Koranen og Mein Kampf 

Der var ingen prangende overflod hos Mohammad, den gamle politimann. På veggene hang det bilder av en mavedanserinne, gammelkongen og nykongen – som bare «er en skygge av faren». Saddam Hussein og Yasir Arafat. I en pose hang Koranen – tilsynelatende uåpnet. En benk fungerte som hylle for «Mein Kampf» – i et hjørne hang et bilde av Adolf Hitler:

Mohammads dagligstue. Foto: Arnt Jensvoll

– Not good, svarte jeg.

Det var hverken tiden eller stedet for kamp. 

– Adolf Hitler forsto

Han virket tilfreds med mitt korte svar. Efter en rask kutte-strupen-bevegelse med flat hånd pekte han på bildet i hjørnet:

– Adolf Hitler skjønte det.

Det var historien om møtet med en gjestfri palestiner en kald vinterdag i Jordans hovedstad Amman.

Incomplete list of atrocities, pogroms, and injustices committed by muslims against Jews in islamic lands between 622 when Mohammad was alive, and 1979:

▪ 622–627: ethnic cleansing of Jews from Mecca and Medina, (Jewish boys were publicly inspected for pubic hair and executed… pic.twitter.com/ba7aEVjdD0

— 𝗡𝗶𝗼𝗵 𝗕𝗲𝗿𝗴 ♛ ✡︎ (@NiohBerg) May 16, 2024