Kolsåsbanen i 1998. Foto: Rune Petter Ness / NTB.

Høsten 1975 var jeg 23 år, og følte meg allerede gammel, forbikjørt og malt inn i et armodens hjørne. Det var ikke penger å oppdrive. Verden ga meg en kald skulder, Det Nye var opptatt med sitt, Arbeiderbladet gikk på sosialen, og jeg måtte tenke annerledes.

Tilbake i postbud-modus, skjønt et hakk høyere opp, tenkte jeg da, for konduktører har uniform og gjør honnør. Jepp, det var ingen vei tilbake, fast jobb, om enn aldri så midlertidig, som konduktør – opp i grålysningen med Club 7-bakrusen som knitrende kinaputter i bakhjernen.

7687 i sivil på bærtur i Nordmarka. En av Kolsåsbanens dyktige og modige konduktører når han var i tjeneste. Foto: Privat.

Først gikk man på kurs på Storo. Sent i oktober var jeg oppe i Jernbanetorvet muntlig og gjorde en umåtelig god figur. Vår overkommandant Tryland, nikket barskt og anerkjennende. Vi var på parti, han og jeg. Han visste at jeg ønsket å konduktere på Kolsåsbanen, hans bane. Bytrikken var for pingler. 7687 som jeg het på sporveissproget, fikk gullstjerne i boken sin.

7690 (alias Christian) slet med reglene for pantograf i tunnel, men kom likevel (ganske) hederlig fra oppgavene.

Nå fulgte en ukes praksis på bytrikken, som vi hatet. 7690 kom i skade for å lukke døren over en rasende dame. Helt ufarlig da bytrikkdører var veldig slappe i klypen på den tiden. Verre (for 7690) med tildragelsen noen uker senere, på Kolsåsbanen i rushtiden, da rekrutt 7690 sendte en gammel mann som skulle til Bjørnsletta, av på Åsjordet. I det dørene gikk igjen hørte man en fortvilet knirkestemme fra perrongen: «Jeg kjenner meg ikke igjen!». Gudene vet hvor det ble av den gamle stakkaren.

Verdens flotteste trikk, Kolsåsbanen. Mørkeblå og gild, og åsted for dyktig konduktering, og rekruttslendrian fra 7690. Foto: Per Lyng / Oslo Byarkiv.

Fra 3. november var jeg konduktør på alvor. Fast rotasjon med fast trikkefører på Kolsåsbanen. Første vakt het 401, så fulgte 402, 403, 404 og 405. Den lørdagen hadde jeg fri, og søndag begynte ny rotasjon, 401. Osv.

Én fridag i uken, altså. Hardt, et liv for mandige menn som tåler en støyt. Særlig de grytidlige vaktene da man måtte småspringe i regnblandet høstmørke ned til Hafrsfjords gate for å komme seg på personaltrikken til Avløs. 7690 bodde like rundt hjørnet for holdeplassen og burde klart det, men han forsov seg ofte og sluskete mens 7687 altså hadde langt å gå i drittvær og mørke, men aldri kom for sent. Kunne det være så vanskelig? Noen ganger skyldte 7690 på «en lei leggstrekk». Det var forståelig nok en svært provoserende bortforklaring. Pikettsjefene hatet slike telefoner, ikke minst fordi de måtte steppe inn for slendriankonduktøren og ta hans rute, og det akkurat da de satt og koste seg med kaffekoppen og avisen i personalrommet på Avløs.

Stasjonsområdet på Majorstuen. Åsted for kompliserte tildragelser og spenstige sprang (for å se inn i venterommet). Her fotografert på 50-tallet. Foto: Robert Charles Wilse / Oslo Museum.

Fredag 7. november 1975 hadde jeg et møte med Hans Wivestad på NKS klokken 11.45. Jeg aner virkelig ikke hvorfor. Men det står nå i den blå almanakken jeg noterte sporadisk i det året. Så da er det vel sant.

Den inneholder også poetiske tanker og ideer. Som disse linjene, unnfanget i en jernbanevogn på vei til Nelaug, en sommerdag i 1975.

naturen passerer sakte revy

en port, en vei, en liten by

jeg få’kke lukket øya nå

kan’ke høste når en ikke vil så

du kom, du ble no’ mer enn venn

jeg strøk deg vart, du lengtet hjem

det er for sent å plastre år

når ømhet blir til rustne sår

(Det er dikteren selv som ikke tror sine egne øyne.)

Kolsåsbanen eide det meste av min tid og alle mine krefter i november mens vi hamret over skinneskjøtene mellom Nationaltheatret og Kolsås. Jeg hadde vakt-kode 405. Fri i morgen, lørdag. Da var det Club 7-tid. Og snuppelurer og søtnoser. Søndag 401, mandag 402, tirsdag 403, onsdag 404, torsdag 405, fredag fri. Jeg begynte allerede å få taket på rutinene.

Verre med 7690. Han ble tunnelpendler, et annet ord for trikkehelvete. Tunnelpendlerne levde i mørket, aller nederst i sporveis-hierarkiet, de avlastet de ekte og ofte barske konduktørene (som 7687), i rushtiden, og hadde ingen annen funksjon enn å pendle opp og ned i tunnelen mellom Nationaltheatret og Majorstuen og selge billetter. Igjen og igjen. De hadde sjuskete uniform, sigarettglo-huller i nylonskjorten, krøllete slips – og den ene skolissen var nesten alltid gått opp. En klasse av anonyme slitere uten helter.

Stasjonen som forsvant: Valkyrie Plass. En stasjon med utmerket akustikk, særlig om 7687 nådde de første strofene av «Inn i tunnelen» før dørene slo igjen. Foto: Leif Krohn Ørnelund / Oslo Museum.

Det finnes ikke statuer av tunnelpendlere. Man snakket sjelden eller aldri om dem. Og når de avløste en fast konduktør (som måtte ut på et viktig oppdrag) og tok hele ruten, virket de desorientert og slapp gjerne pensjonister av på feil stasjon. Mange pensjonister brøt ut i gråt hvis de oppdaget en tunnelpendler på vognen hjem. Da visste de at de med stor sikkerhet ville bli satt av på Åsjordet hvor de fortsatt ikke kjente seg igjen.

Men la oss snakke om trikkepiken. Alt gikk etter planen med henne. Hun som jeg traff på trikkekurset, og som jeg bestemte meg for å legge halv-an på. Ikke fordi jeg var ute etter noen affære, men fordi jeg anså meg selv for å være en brukbar method actor, Sporveiens Brando, og trengte en emosjonell fiasko å spille ut til romanen «Blomster ved graven», som jeg satt og skrev på om natten.

Hun var mørk og vennlig, men ikke egentlig mystisk. Hun var ikke spesielt opptatt av 7687 heller, og det passet ham bra. Da kunne han uforstyrret både vri seg i kvaler og sukke tungt når han sto på perrongen og så henne spasere forbi, kanskje ga hun ham et nikk slik man nikker til kolleger, og entret vognen etter lunsjpausen eller kveldpausen sin.

Hun holdt avstand, og ble urolig når jeg dro i gang ganske meningsløse samtaler. Hun hadde funnet sin plass i «Blomster ved graven».

Omslaget til katastroferomanen «Blomster ved graven» som ble til i mørke netter oppe i Harald Hårfagres gate 12 C 6. etasje. Foto: Forfatteren, som foretrekker å være anonym.

La meg sitere et parti fra min litterære katastrofe:

Carl-Fredrik stirret på klokkeslettet igjen. 10.14. Han smilte. En planlagt tilfeldighet, timet og tilrettelagt.

Kollegene hadde sett undrende på ham mens han sto og søkte gjennom tjenesteplanen på veggen og fant Unnis nummer (5723) og hennes tjeneste. Han hadde notert ivrig. Ammunisjon til en rekke tilfeldige møter på perrongen på Majorstuen. «Jøss er du her?», kunne han utbryte med tilgjort forbauselse når hun kom ut av trikken og skulle ha pause. Gang på gang. Dag etter dag. Christian ristet på hodet. Hun virket påtagelig urolig.

Den største planen av dem alle mislyktes han i. Den var timet og tilrettelagt. Hun hadde 40 minutters pause. Han skulle komme tilfeldig forbi og invitere henne opp i Harald Hårfagres gate 12C, 6. etasje. «Bare fem minutter herfra.» Til en kopp kaffe.

CC stenger klokken 19.00 på hverdager. Fuck. Han hadde bommet på tiden. Unnis pause begynte 19.34. Han måtte altså vente til en drøy halvtime etter stengetid før han kunne komme tilfeldig passerende forbi med handleposen sin. Hun ville stusse. Men han hadde ikke noe valg.

I supermarkedet brukte han så lang tid som mulig. Studerte varer. Handlet inn unødvendigheter som nøtter, stearinlys og klementiner. Over 50 kroner i tull og tøys. Han forlot CC ti over syv og bannet. Fortsatt en halv time igjen.

Med posen dinglende i hånden vandret han rundt i Majorstustrøket. Oppover Kirkeveien og ned igjen. Faan, enda et kvarter.

Inn på Sibylla etter en pølse med brød. Han presset den ned. Hadde ingen matlyst. Ble iakttatt av noen sossepiker som kniste.

Åtte minutter. Bort Sørkedalsveien. Stirret blindt på butikkvinduene. Fire minutter. Hvorfor glodde han på en hårføner? Motet begynte å forlate ham. Langsomt, men ubønnhørlig. Han pustet hurtigere.

Toyota, Mazda … han registrerte bilmodellene. Der var stasjonsområdet. Han måtte velge det perfekte øyeblikket. Han kunne ikke stå her. Folk ville finne det påfallende.

Han smatt inn i telefonkiosken. I ustand. Ut igjen. Inn på stasjonsområdet. Det lå en forretning der. Han ble stående og betrakte utstillingsvinduet. En grønn genser, et par semskede sko, Olympia-støvelen. Han stirret og stirret uten å se. De samme tre artiklene.

Så kom trikken. Men ikke hun.

Lettelsen og fortvilelsen blandet seg i en skurrende smørje. Femti kroner rett ut av vinduet.

Fra veien forsøkte han å se inn i hvilerommet til konduktørene. Det satt folk der. Var det henne han så, helt der inne til venstre? Det var umulig å fastslå. Uansett ville hun ikke bite på forklaringer om tilfeldigheter der inne.

Carl-Fredrik trasket hjemover med sur smak i munnen. Den ble bitrere jo mer han fjernet seg.

I entreen slapp han CC-posen i gulvet og la på sprang tilbake. Fort, før han ombestemte seg!

Han snublet i terskelen og kom styrtende inn på hvilerommet. Tyve konduktører skvatt. Svett og rød fortet han seg bort til bordet hennes.

– Hei! Syntes nok jeg så deg!

– Hvorfra da?

Hun snudde seg mot vinduet. Man måtte hoppe ganske høyt for å kunne se inn.

Carl-Fredrik svettet.

– Skulle kjøpe noen fyrstikker, og kom tilfeldigvis forbi. Syntes jeg så deg …

Isen han sto på sprakk. Han begynte å synke.

Det ble en vanskelig samtale å holde i gang. Hun ga ham ingen redningsbøyer, og han var egentlig tom for temaer allerede før han løp hjemmefra.

Plutselig reiste hun seg og tok på jakken. Carl-Fredrik spratt opp.

– Ja, jeg må også dra nå! sa han med et kvekk.

– Jeg skal ikke gå ennå, jeg syntes bare det var kaldt.

Hun satte seg igjen. Han ble stående. På spranget, fortsatt stirrende teatralsk på armbåndsuret, en mann som nettopp har gitt inntrykk av at han har svært dårlig tid. Ingen vei tilbake her. Han måtte gå.

Han kjente blikket hennes i ryggen.

Nå måtte han satse alt på 10.14-vognen. I morgen. I morgen.

«On the ground again, coming down again.» The Rolling Stones rev Carl-Fredrik ut av drømmene og inn i virkeligheten. Foran ham lå et ark med trikketider og en sigarettpakke.

Han rullet et nytt ark inn i skrivemaskinen. Tenkte et øyeblikk. Så begynte den å knatre:

«All faanskapen er konsentrert i én ting. Trikken lørdag morgen klokken 10.14. Han skal være der. På minuttet. Helt tilfeldig. Og hun skal se på ham. Forundret. Og han skal invitere henne. Denne gangen skal det gå. Nå eller aldri. «

Han tente en sigarett.

Du lærer aldri du, Carl-Fredrik.

Jeg jaktet nederlag og selvmedlidenhet. Ingen liker sutrehelter som synes synd på seg selv og bruker levende mennesker som kulisser. Romanen befant seg som man ser i fritt fall. Den skrek «Refuser meg! Refuser meg!». At jeg ikke så det.

Det var ellers og uansett grunn til å stille spørsmål ved befolkningens mentale helse. Greit at de likte Nazareths versjon av «Love Hurts», men å holde den inne på VG-listen i 60 uker! Hallo? Det fantes faktisk andre plater i verden. Herregud.

I denne perioden ble det utført berøringer med flathånd i forplantningsøyemed på unge kvinner man ble kjent med på Club 7. Det foregikk i det hele tatt meget man ikke hadde noen grunn til å være stolt av.

Trikkepiken gikk også på Club 7. Så hun ham da, kunne hun sende ham nervøse øyekast der han sto lent mot veggen og mønstret henne med et mørkt, brennende blikk, geipen trukket nedover Morgan Kane-style. Antagelig så det ut som om han led av sjeldne kinnkramper.

Slik sto han gjerne oppstilt ved baren på Club 7, brave 7687. Han mente seg i stand til å gjenskape Morgen Kane-geipen. Der tok han feil. (Cappelen Damm)

En kveld dukket kavaleren hennes opp, og hun ble oppspilt og lettet og passet på å vise ham frem til 7687. «Dette er Bjørn», sa hun. Og Bjørn raget 3 meter i været, hadde overarmer som hjortelår og rekkevidden til en grizzly. Han ga fra seg et mistenksomt snøft. Da skyndte 7687 seg hjem. Han hadde mye å skrive om.

Romanen vokste, sakte, men sikkert til et monument over udugeligheten.

«Hvor kom denne Bjørn fra, tenker Carl Fredrik.», skrev forfatteren.

Ja, for det var det 7687 kalte seg i denne pjuskete romanen, Carl Fredrik. 7690 var også med og het Christian. Men han hadde ingen heroisk rolle. Han var tunnelpendler. Alle visste hva det betydde.

Arbeiderbladets forside 28. november 1975. En hektisk tid for den unge konduktøren og romanforfatteren. (Arbeiderbladet)

Neste dag begynte turnusen igjen. Vakt 401. Søndag 402. Fri på torsdag. Da skulle han atter stå på perrongen på Majorstuen, med intense øyne og kinnkramper.

Fredag, sent i november. Vakt 401. Konduktøren på Kolsåsbanen virket allerede rutinert. Han sang sin egenkomponerte trikkesjanti , «Inn i tunnelen» (til passasjerenes forskrekkelse), så det ljomet i kupeen:

Vi skrangler og hamrer

Og slenger og rister

          INN I TUNNELEN

Han penset på riktig vis, og til riktig tid. Han hilste til uniforms-luen ved minste glimt av offiserer, særlig overgeneral Tryland. Han var god på klippekort, aldri manko i vesken, visste forskjell på Åsjordet og Bjørnsletta. Han var streng mot de slemme, det være seg skolebarn som voksne, og ikke minst gamle. Gamle ble kastet av med samme selvfølgelige ro som unge. Noe som kunne ta de gamle fullstendig på sengen.

De trodde de var fribrent. Men 7687 ville ikke ha noe tull. Og pensjonister var, er og vil alltid være noen utålelige kranglefanter. Av med seg!

Han gikk sjelden på kino på den tiden. Men «Brennpunkt Marseille» og «Gudfaren» var selvfølgelig bankers. (Arbeiderbladet)

Lørdag var det vakt 402. Fri på søndag. 404 på mandag, 405 på tirsdag, og fri på onsdag.

Jeg blar bakover i almanakken fra 1975. Mandag 23. juni. Det var noe annet enn det forblåste og regnvåte høstmørket med sine klebrige blader, glatte som bananskall, på fortauene. Helt sikkert en strålende dag, for hva skrev jeg: «Fest på Jar. Christian ravet rundt.» Det var nok. Man trengte ikke mer informasjon.

Jeg husket alt. Kvinnen fra tundraen, ropene ovenpå. Og neste morgen. Den ene skoen til den fremtidige 7690 i blomsterbedet. Smeltevarm av solen. «Ravet rundt» var bare fornavnet.

Men nå var det høst. Og smale morgenøyne og nattrikken til Avløs. 7690 hadde sikkert forsovet seg. Som vanlig.

Jeg så svært sjelden på TV i 1975 – også fordi min var sort/hvitt, men innrømmer at det godt kan være at jeg så «Baretta». (Arbeiderbladet)

AVBRUDD

Ovenstående tekst utløste reaksjoner fra en viss Christian, som ikke overraskende er identisk med den tidligere tunnelpendleren og forsoveren 7690:

«Akk, misunnelsens grønne gift. Ikke alle har ridd i stolt galopp over de russiske sletter.»

Hvorpå jeg repliserte:

«Ha! Aldri har vel den blivende praktkonduktør 7687 vært utsatt for et mer uverdig syn enn forflytningen av den blivende 7690 fra havenivå og opp trappene til andre etasje i en villa på Jar denne sankthans-natten i 1975. Hun bar ham som et slakt under armen. De senere lyder av pandemonium ovenpå ga heller ikke noe heltemodig inntrykk. Snarere utløste det morgenangst og, for vertens del, et brått behov for å spille plater høyt igjen. Selv ville jeg vel egentlig bare hjem.»

Og nå, tilbake til handlingen:

Siste uken i november. 7687, den legendariske helteskikkelsen på Kolsåsbanen, hadde vakt 402. Det var fredag. Trygg bruk av pantograf i tunnel, med andre ord. 7687 var ualminnelig god på pantograf. Lyset blunket nesten ikke i det hele tatt mens de fôr gjennom tunnelmørket mot Nationaltheatret.

403 på lørdag og 404 på søndag. 405 mandag. Knallhard weekend. Endelig fri tirsdag 2. desember. Så ny runde, 401, 402, 403.

Gode rutiner og en streng mine sørget for at passasjerene følte seg trygge i vognen til 7687. Det var nok verre med herjingene til 7690. Bare å uttale sifrene høyt ga pikettsjefene skjelvetokter og trang til å hytte.

60 uker på VGs TOPP 10. Trodde nordmenn at det bare fantes én singleplate i hele verden? (Phonogram)

En pikettsjef var en gang så oppbragt av at 7690 ikke hadde dukket opp som avløser da han skulle, at han forsøkte å ta seg inn fra blindsiden på vognen til 7687 på Jar (retning Kolsås). Han åpnet altså dørene på venstre side, hvilket utløste en skiflod av episke dimensjoner, da det var vinter og mange passasjerer hadde plassert skiene sine på det de trodde var et trygt sted. Og det var det jo også, om bare 7690 hadde møtt opp som han skulle.

Nå måtte 7687 roe ned pikettsjefen og hjelpe ham med å buksere skiene vekk fra skinnegangen (og møtende vogn) og tilbake i kupeen.

La meg si det forsiktig: Det ble ikke noe sporveis-velsignet røkelaks på 7690 den julen (heller). Men gjett om 7687 fikk. Et prakteksemplar, med hilsen fra en trikkemajor på Tøyen, ikke til 7687, riktignok, men til hans stefar som en gang hadde vært Oslo Sporveiers høyt respekterte og kunnskapsrike informasjonssjef. Noe slikt kunne ikke 7690 vise til. Så omga han seg også med venner som hevdet at det fantes et åpningstrekk i sjakk som het «spansk rikosjett» og som lot seg rane av uteliggere som hørte seddelknitring fra lommen da vedkommende lette etter en gjerrig krone. Han måtte ut med seddelen før de slapp ham.

Det var jo en trist slutt, og det kan vi ikke ha. Så hvorfor ikke gjenoppfriske Queens vidunderlige LP «A Night At The Opera», som ble utgitt nøyaktig samtidig med at trikkedramaet pågikk.

QUEEN: A NIGHT AT THE OPERA (EMI, utgitt 28. november, 1975)

Kronen på verket. Queen-LP-en alle skal og må ha. Oppkalt etter en Marx Brothers-film. Og selvfølgelig, hjemstedet til en av de meste overveldende førsteinntrykkene en single-plate har prestert å gi menneskeheten, «Bohemian Rhapsody».

Queen eide slutten av 1975 med både en single og en LP. Dette er annonsen for singlen. (New Musical Express)

Gruppen fikk sitt gjennombrudd som allemannseie med den foregående LP-en, «Sheer Heart Attack». Men hverken den platen eller de to som kom før hadde gitt dem noen økonomisk lykke. De var fanget i en stygg kontrakt som ga deres manager kontroll over alle penger inn. Det kom ikke så mye til gruppen, nærmest ingen ting. De levde på en mager ukelønn, og bodde kummerlig.

I desperasjon hyret de advokat, fikk etter hvert ny manager, John Reid (som allerede hadde Elton John som klient), og han beordret dem i studio for å lage den beste platen de evnet.

Og det gjorde de. Den beste platen i rockens historie i henhold til ganske mange, og definitivt høydepunktet i deres karriere. Queen ble aldri bedre enn dette.

Albumet åpner med Mercurys utilslørte angrep på ex-manager Norman Sheffield, «Death On Two Legs» – musikalsk nærmest en art rock-variant av Slades «Coz I Luv You», med sviende guitar-kor og en bister Mercury i førersetet på vokal og flygel.

Neste spor er et 100 % stilbrudd, en lystig og spretten vaudeville med megafonvokal og 1920-atmosfære. En forvarsel. Ikke vaudevillen, men kontrast-virkningen. For dette albumet er det enestående musikalske svaret på øyhopping. Eller genre-hopping, som man vel må kalle det Queen driver med her. Bristeferdige som de er, og sprudlende fulle av overskudd.

Bare «Bohemian Rhapsody» alene gaper over så mange stilarter at man blir stum både av forundring og beundring. Og la deg ikke lure av skiffle-tramperen «’39» (Brian Mays vokale bidrag på albumet), for skjønt det låter som en pubvinner fra Strawbs, er det i virkeligheten en ferd dypt inn i Herman Hesses esoteriske verden, garnert med Albert Einsteins relativitetsteori. Selv dette muntre og ukompliserte lykkedropset er altså noe langt mer enn det utgir seg for å være.

Klassiker. (EMI)

Albumet handler om mangfold. Det er noe beatlesk over gruppens djervhet og lekelyst. Slik de bruker disse vel 43 minuttene reisen tar til å føre oss gjennom hardrock og opera, jazz og pop, prog og vaudeville, revy og heavy metal. De visker ut grensene. Og de kan foreta genre-hoppene i én og samme låt – flere ganger.

Queens fingeravtrykk er enda tydeligere her enn på «Sheer Heart Attack». Bandets flod av sangharmonier frembragt av trioen Mercury, May og Taylor dubbet oppå hverandre så mange ganger at resultatet blir som å høre et jetfly med engler lande i perfekt flerstemt harmoni. Litt av det samme, men i mer nøysom grad, oppnår Brian May med sine mange gitarpålegg, han skaper en høyst egenartet lyd på denne måten, en syngende, kraftfull klang skapt av lag på lag med tålmodig redigering. Brian May-gitarlyden.

Og så er det Mercury. For en røst, for noen fraseringer, og hvilket følelsesspekter han har til rådighet. Stemmen og tangentvandringene, de to Mercury-ingrediensene som Queen aldri kunne klart seg uten.

Albumets rikdom og variasjoner gjør det til en godtebutikk. Du oppdager hvor vanskelig det er å velge favorittlåten.

«Bohemian Rhapsody» er faktisk ingen selvsagt vinner. Det er ikke umulig å elske nevnte «’39» like sterkt. Eller John Deacons luftvakre «You’re My Best Friend» (henførende sunget av Mercury). Eller sødmefylte «Love Of My Life» (hvor Mercury er ansvarlig for alle stemmene i dette hellige vevteppet av følelse, flygel og skjønnhet). Eller skøyeren «Seaside Rendezvous» som utvikler seg til en vokaloppvisning av de helt sjeldne når Freddie Mercury og Roger Taylor immiterer messing- og treblåsere i perfekt samspill. Eller Brian Mays drøyt åtte minutter lange reise inn i progland med «The Prophet’s Song» – som inneholder et parti med kanonsang fra Mercury.

A splendid time is guaranteed for all.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.