North Carolina. Donald Trump vant en knusende valgseier. Den fremstår som slutten på en langvarig nedgangstid og begynnelsen på en ny historisk epoke i amerikansk politikk.

Han vant ikke bare presidentvalget. Han vant the popular vote med rekordstor margin, og sikret republikansk flertall både i Representantenes hus og i Senatet. Republikanerne vant flertall i 31 stater, samt i alle de 7 svingstatene, og gikk frem i forhold til forrige valg i 49 av 50 stater.

Det republikanske partiet fikk rekordoppslutning blant minoriteter og i så godt som alle velgergrupper: blant fargede, hispanics, jøder og i fagforeningene, til tross for Demokratenes demonisering og de absurde forsøkene vekselvis på både rød- og brunbeising.

Alle skjønner at 76 millioner, og et overveldende flertall av amerikanske velgere, ikke alle kan være idioter. Eller «foraktelige», slik Hillary Clinton karakteriserte dem. Eller «søppel», slik Joe Biden karakteriserte dem.

Det har spredd seg en ny selverkjennelse blant Trump-velgerne, om at de har vært på rett side av historien hele tiden. Om at det har funnet sted et historisk skifte. Om at sunn fornuft har vunnet frem, og at landet omsider kan komme på rett kurs igjen. Forventningene er skyhøye.

Men slike historiske skifter skjer ikke uten frustrasjon og friksjon.

Det meldes om woke-infiserte universitet som tilbyr studentene sorgterapi, om en total media meltdown, om Hollywood-celebriteter som vil rømme landet og en politisk elite i D.C. som skjelver i buksene over de politiske utnevnelsene Trump nå foretar i rekordfart for å «drenere sumpen».

Norske medier og de såkalte USA-ekspertene henger som vanlig etter.

Narrativstyrte synsehuer som Eirik Løkke i Civita og Hilmar Mjelde ved Høyskolen på Vestlandet, som har tatt konsekvent feil både mht. skiftene i velgerdemografien og mht. valgutfallet, fortsetter ufortrødent sin synse-baserte svertekampanje, nå av Trumps utnevnelser av regjering og sentrale medarbeidere.

De sliter spesielt hardt med Elon Musk. Verdens rikeste mann kan vanskelig beskyldes for å være dum!? Sammen med den suksessrike forretningsmannen Vivek Ramaswamy skal han effektivisere offentlig sektor. Et prisverdig tiltak, skulle en tro?

Det blir selvsagt både latterliggjort og mistenkeliggjort. De mener at Elon Musk vil bruke sin innflytelse til å pleie egne kommersielle interesser, og at Trump ikke har til hensikt å effektivisere offentlig sektor, men å erstatte den nåværende forvaltningen med Trump-tilhengere.

Vel er det mulig å være forfulgt, selv om man er paranoid, men det får være grenser for mistenkeliggjøring og demonisering. Offentlig sektor i USA er, på samme måte som offentlig sektor i Norge, mer enn overmoden for effektivisering.

I USA jobber 15,2 % av arbeidsstyrken i offentlig sektor. I Norge jobber hele 30,7 % av arbeidsstyrken i offentlig sektor, altså en mer enn dobbelt så stor andel som i USA, og nesten dobbelt så mange som OECD-snittet på 17,7 %!

Tenk om vi hadde hatt noen av Elon Musks kaliber som hadde tatt på seg oppgaven å effektivisere norsk offentlig sektor! Her er det milliarder å spare. I stedet har vi feige politikere som ikke tør å røre offentlig sektor av frykt for å miste velgere.

Den neste på VGs hoggestabbe er USAs nye forsvarsminister, Pete Hegseth, som har norske aner.

Hegseth beskrives som den minst kvalifiserte forsvarsministeren i USAs historie, til tross for at han har tjenestegjort flere år i det amerikanske forsvaret og har stridserfaring fra både Irak og Afghanistan.

Hegseth har vært kritisk til kvinner i stridende funksjoner, alle woke-ordningene, klimatullet og LGHBT-alfabetsuppen i forsvaret.

Dette faller selvsagt den woke-gale venstresiden og den neo-liberale høyresiden tungt for brystet, i Norge som i USA. De akker og veer seg over hvor inkompetent og dum Hegseth er.

Om redaksjonene i Norge var litt opptatt av relevant kontekst, kunne de stilt Hegseth i kontrast til våre egen forsvarssjef, som paraderer nedover Karl Johan med pride-flagg, som en lydig hund. Og de kunne stilt tilsvarende spørsmål ved kvalifikasjonene til vår forsvarsminister, Bjørn Arild Gram (Sp).

Gram har riktignok avtjent 12 måneders verneplikt, men ut over dét har han ingen forsvars- eller sikkerhetspolitisk bakgrunn å vise til. Norske statsråder er faktisk blant dem som har verdens laveste utdanningsnivå i forhold til vervene sine.

Noen av dem har riktignok prøvd å plagiere seg til en master fra Universitetet i Joker Nord, men er blitt tatt med skjørtene nede. Ut over dét er det ikke mye å skryte av. Til sammenlikning har Hegseth tross alt en Bachelor fra Princeton og en Master fra Harvard å vise til.

Det er faktisk litt spesielt at det i tillegg til Hegseth er ytterligere to med norske aner som allerede er blitt tildelt viktige posisjoner i den nye administrasjonen.

Guvernør Kristi Noem fra South Dakota har norske aner, og har fått posten som innenriksminister, som skal få kontroll med innvandringen. Og John Thune, republikansk senator, også han fra South Dakota og med norske aner, blir leder for Senatet. Det er to særdeles viktige posisjoner.

Om ikke norske medier synes det er så stas, blir det kanskje litt enklere for den norske ambassaden i Washington å få innpass i Trump-administrasjonen, til tross for de mange negative uttalelsene om Trump både fra Jonas Gahr Støre og fra Erna Solberg, og til tross for at Støre utnevnte Anniken Huitfeldt (Ap) til ambassadør i D.C. Hun kan knapt nok snakke engelsk.

Det er åpenbart ikke så lett å tenke positivt når Trump Derangement Syndrom fortsatt herjer i avisredaksjonene og kommentariatet. Det er en (skade-)fryd å se geipen på CNN-ankerne sige stadig lenger ned for hver dag som går.

Her borte har særlig utnevnelsen av RFK jr. til helseminister og Tulsi Gabbard til direktør med det overordnede ansvaret for USAs 18 etterretningsorganisasjoner fått Demokratene og den liberale venstresiden til å se rødt.

Begge har tidligere hatt sentrale posisjoner i Det demokratiske partiet, men har skiftet side. For Demokratenes partiledelse fremstår dette som mytteri. For mange amerikanere er de ikke desto mindre et eksempel på at det er fornuften som vinner frem og at Trump søker å bygge bro mellom de to sidene i amerikansk politikk.

Men Tulsi Gabbard, som har en lang karriere i forsvaret, forsøkes rødbeiset og ufarliggjort som Putin-vennlig. Hennes mandat er å avpolitisere etterretningsorganisasjonene. Der er det mange som frykter å gå med i dragsuget når det snakkes om å «drenere sumpen».

RFK jr., som har vært kritisk til covid-vaksinene, demoniseres også etter alle kunstens regler. Hans mandat er å bryte de tette båndene som matvare- og den farmasøytiske industrien har til Food and Drug Administration og få skikk på en folkehelse i USA som er i fritt fall.

I USA dør flere hvert år av narkotika og overforbruk av narkotiske legemidler enn det falt amerikanske soldater totalt under hele Vietnam-krigen.

De offentlige helseutgiftene per capita er høyest i verden. 75 % av befolkningen er overvektig, og hele 45 % lider av fedme. Diabetestallene når stadig nye høyder. Og gjennomsnittsalderen er på vei ned. RFK jr. har massevis å ta tak i.

Men om frykten for endringer er stor hos den etablerte liberale eliten og den woke-gale venstresiden, er optimismen stor blant flertallet av befolkningen.

Det blåser en vind av optimisme og fremtidshåp over landet.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.