Den 10. november gir politisk kommentator for Aftenposten, Harald Stanghelle, et nyttig dypdykk i den elitistiske massepsykologien som har grepet store deler av vestlige medier og politiske kretser: Samfunnstoppene kan rett og slett ikke begripe hvorfor store velgermasser ser ut til å velge vekk demokratiet i både USA og Europa gjennom å omfavne «ytre høyre», slik de suverent omtaler sine politiske motstandere.

Kronikken «Demokratiske Solnedgangstider» er en klassisk øvelse i å overse viktige og åpenbare faktorer gjennom selvbekreftelse. Stanghelle evner nemlig ikke å stille det selvfølgelige kontrollspørsmålet: «Er det meg eller er det alle andre det er noe galt med?» Selvkritikk og balanse er første post for alle voksne folk som hevder seg opptatt av at «den offentlige samtalen er demokratiets infrastruktur.» Men Stanghelle vil ikke ha noen fri, åpen og ærlig offentlig samtale. Han vil bare ha rett.

Aftenposten vil heller ikke ha noen ærlig samfunnsdebatt rundt demokratiets infrastruktur, for denne kommentaren ble refusert av debattredaktør Erik Tornes nesten samtidig med at jeg sendte den inn, med standardsvaret «Takk for mail og tekst! Jeg ser at vi dessverre ikke får plassert denne.» – som om temaet var lokale trivia. Denne arrogansen bare understreker mitt poeng, og heldigvis har jeg tilgang på mer demokratiske og viktige medier enn Aftenposten, så et bredt publikum likevel får lese hva som er problemet med Stanghelles utfall – og Aftenpostens aktivisme. La oss starte med et sitat:

«Det liberale demokratiet er mye skjørere enn min generasjon har trodd»

Det er to merkverdigheter med denne setningen fra Stanghelle. Den første er at han refererer til noe han kaller «det liberale demokratiet», som om dette er et begrep alle er enige om. Dét er ikke riktig. For de aller fleste heter det bare «demokratiet», som ikke er basert på liberalisme og woke-politikk, men på demokratiske rettigheter, flertall, maktfordeling, frie ytringer og fri presse for alle.

Stanghelle ser ut til å indikere at bare liberalismen kan skape demokrati, mens konservative ikke kan det. Det er å kuppe demokratiet med sin egen definisjon, ikke ulikt hva lederne av kommunistiske stater alltid gjør. For mener Stanghelle på fullt alvor at de konservative bautaene Margaret Thatcher og Ronald Reagan på 1980-tallet var udemokratisk valgt eller fulgte noe annet enn demokratiske spilleregler? Hva er dette «liberale demokratiet» han snakker om?

Den andre merkverdigheten er troen på at demokratiet er et robust, selvforsterkende og selvfølgelig samfunnssystem. Hvor i all verden fikk Stanghelle denne overbevisningen fra? Alle vi som vokste opp med den kalde krigen, jernteppet og sosialistisk ekspansjonspolitikk, vet at demokratiet er sjeldent, skjørt, konstant truet og avhengig av nøysom påpasselighet. For det finnes mange alternative måter å styre et samfunn på – så som med sosialisme, diktatur, islamisme, oligarki, anarki eller stammesamfunn. Her er nok et sitat:

«Så kom Sovjet-imperiets fall. Ekstremismens århundre var over»

Dette er en påstand som blir fremsatt som en slags selvfølgelighet av flere politiske aktører, men jeg har aldri sett noe faktuelt grunnlag for å tro dette. All den tid menneskelig adferdspsykologi var den samme før og etter jernteppet, og mennesket har minst 5000 års erfaring med despoter, maktmisbruk, korrupsjon og opportunisme, innså alle realister at dette ikke ville ta slutt med Sovjetunionens fall. Hva skulle initiere et slikt mirakel? Faren ble tvert imot bare større når trusselen ikke lenger var tydelig i hverdagen.

Stanghelle ser ut til å ha sittet i et ekkokammer av selvbekreftelse om at «det liberale demokratiet» var et slags utviklingstrinn for menneskeheten – en «høyere status» hevet over fortidens ondskap, grådighet, opportunisme og maktsyke. Slike menneskelige svakheter var nå over, og vi var inne i en æra av fellesskap, samling, modernitet, demokrati for hele menneskeheten – også kjent som «globalismen». Dette er et farlig, kvasireligiøst dogme – en politisk «veien-mot-paradiset-fortelling» uten rot i virkeligheten.

Det er denne naive dogmatikken som sørget for at grådige kapitalkrefter ble satt fri til å stikke av med folks sparepenger og pensjoner under finanskrisen i 2008. Det var dette som skapte troen på at man kan «spre demokratiet» til udemokratiske stater ved hjelp av militære styrker. Det er dette som gjør at vi intervenerer i andre lands indre anliggender med 60 milliarder bistandskroner. Det er dette som ligger bak troen på at fattigfolk fra udemokratiske land vil adoptere vårt sinnelag og vår kultur bare vi gir dem nok penger og unnskyldninger for dårlig oppførsel og ukultur gjennom trylleordet «integrering». Og ikke minst er det denne naiviteten som ligger bak klima-bobleøkonomien.

En fenomenal mangel på kritisk selvinnsikt

Stanghelle tilhører det norske elitelaget i triangelet av medier, politikk og næringsliv. Sett fra utsiden preges denne maktstrukturen av at den blir stadig mer sammenflettet, og stadig mer konform i meninger, holdninger og synsvinkler mens den aktivt dyrker adelskapets behagelige tro på ufeilbarlighet. Og siden de er suverent ufeilbarlige, må alle feil ligge hos alle andre. Dette medfører et totalt sammenbrudd i elitens evne til selvransakelse, selvinnsikt og selvkritikk – i den grad at det ender med argumentative perler som denne, sitat:

Det siste tiåret har svære land som Russland og Kina gått i stadig mer autoritær retning. Men mer overraskende: I mer eller mindre robuste demokratier – som Ungarn, Polen, USA, Brasil, Israel, Tyrkia, kanskje også Italia – er det valgt ledere som drar samfunnet i autokratisk retning. Oppskriften er den samme overalt: kontroll over mediene, uthuling av rettsstaten og effektiv propaganda.

Stanghelle selv skriver i en riksavis som er totalt ubalansert, og som har pumpet ut ensidig globalistisk propaganda i snart 20 år, slik at publikum skal få «riktig» oppfatning om kontroversielle politiske tema – så som innvandring, klima, EU, globalisering, økonomi, energi, bistand og Trump. Og det uten at kritikere slipper til, for ellers kunne det bryte ut en ekte debatt.

Samtidig sentraliserer EU stadig mer makt i Brussel, i stadig mer autokratisk retning, bygget på stadig mer sensur og meningskontroll i sosiale medier, med stadig strengere lover mot frie ytringer overfor overtroen islam – hvis eneste formål er å uthule rettsstaten med kvinnehatende og udemokratiske sharaialover. Og Stanghelle evner ikke å se dette. Nei, verre: Han forstår ikke engang hva jeg snakker om.

Flertallet vil redde demokratiet fra elitistisk maktmisbruk

Grunnen til at han ikke forstår hva jeg snakker om, er at Stanghelle har koblet seg fra demokratiet sammen med nettverket sitt, som tenker det samme, mener det samme, tror det samme og vil det samme. «Sannheten» skinner så krystallklart i dette miljøet at man blir frosset ut hvis man begynner med selvkritikk eller ærlig analyse, og derfor blir ytringsrommet internt trangere og trangere, mens det blomstrer på sosiale medier. 

Problemet er ikke at Stanghelle og eliten i vestlige land mener de har rett. Problemet er at de har nådd et nivå av selvbekreftelse hvor de ikke engang kan tenke seg muligheten for at de kanskje kan ta feil. Og derfor må alle som mener noe annet, være rasister, «konspirasjonsteoretikere», ytre høyre, ekstremister, idioter eller «deplorables» – nettopp fordi de ikke mener det samme som Stanghelles adelskap, som altså ikke kan ta feil.

Og dette, kjære kollega Stanghelle, gjør at – for å sitere deg selv: «Stadig flere velgere i et av Europas største og viktigste demokratier ser altså ut til å tvile på demokratiet som system.» Men husk: De tviler bare på elitens form for egosentrisk og globalistisk liberalt demokrati, og de bruker demokratiet for å bekjempe det. Fordi du tar feil, Stanghelle. Skjønner? Det er ikke verre enn dét: Du og vennene dine er helt på jordet, over regnbuen, med politikk som ikke virker. Det er dette flertallet av amerikanske velgere har innsett, og norske velgere kommer etter. 

Globalistene i Stortinget, EU, FN og WEF er den udemokratiske kraften

Maktmisbruket fra det globalistiske WEF-adelskapet ville aldri kunne gjennomføres i et normalt demokrati med frie ytringer og normal demokratisk debatt. Derfor lukket dere døren for både arbeiderklassen og folkemeningen, og bare fortsatte rett frem mot alltid mer omstilling, innvandring, klimahysteri, skatter, avgifter, overnasjonalitet, sensurlover og sløsepolitikk til egen fordel. Dere bruker samfunnet som en lekestue for politiske innfall og eksperimenter, Stanghelle.  

Og det virket. En stund. Men nå er det slutt. For det er ikke alle de andre, Stanghelle. Det er du og dine. Du skaper splittelsen. Dere er ekstremistene. Elitelaget ditt er den antidemokratiske kraften. EU-adelskapet er trusselen, ikke løsningen. Kamala Harris og partiet hennes er problemet. Det mener i hvert fall flertallet i USA. Og jeg sier ikke at flertallet har absolutt rett, for jeg er ikke som Stanghelle. Men de har rett til å mene det, og de er i demokratisk flertall. Det kan de snart være i Europa også.

For demokratiet er så deilig, særlig når det avsetter eliten, adelskapet og deres udemokratiske maktstrukturer. Stanghelle er naturligvis hjertelig velkommen med tilsvar, for Document.no har alltid plass til offentlig samtale om demokratiets infrastruktur. Men Stanghelle kommer neppe til å si et pip, for eliten vil ikke ha noen debatt.

De vil ha rett.