Da Paris-avtalen ble undertegnet i 2015, ble det klart at EU gikk «all in» for å ta kontroll over fremtidens klima. Publikum trodde dette skulle bli et politisk miljøprosjekt som så mange andre: Viktig, ja vel, men likevel et sideprosjekt i forhold til av alt annet viktig i samfunnet. Slik var det nemlig med kampen mot barkebiller, blybensin og CFC-gasser og surt regn. Det velgerne i Europa aldri forsto, var at klimapolitikken var et helt nytt politisk rovdyr, fra en ny og totalitær globalistisk elite som vil omdanne EU til et nytt imperium, styrt av en totalitær, grønn moralisme fra FN og WEF. Fordi det er veien til mer makt, penger og prestisje.

Derfor er ikke klimaprosjektet noe politisk «sideprosjekt»: Det er en altomfattende og altoppslukende samfunnsrevolusjon, noe Jonas Gahr Støre illevarslende oppsummerte i 2017 med sitt absurde «vi skal leve av å redde klimaet». Selv internt i Arbeiderpartiet lo man litt nervøst av dette, og tok det som en metafor for å si «klima er viktig».

Men Ap-politikere flest har aldri vært en del av EUs eller FNs indre elitesirkel, eller blitt invitert til å tjenestegjøre i World Economic Forums private hær av politiske operatører. Og selv om hele Stortinget synes signeringen av Paris-avtalen i 2015 var et strålende fremskritt, ble jeg og andre politiske analytikere bekymret for alvor. Det var da vi begynte med våre godt begrunnede advarsler – men det var for sent. Klimahysteriet var allerede ute av kontroll.

En jevn og rask gliding mot ekstremisme og totalitær styring

Hverken velgere eller Ap-apparatet forsto at Støre og maktapparatet rundt ham var omdannet til noe helt nytt, akkurat som med Erna Solberg & co. i Høyre: Politiske roboter for fremmede makter hånd i hånd med kvasireligiøse, fanatiske miljøer som skulle «redde verden» og skape et fremtidig grønt og rettferdig paradis basert på fri fantasi. Og alt annet var (og er fortsatt) irrelevant. «Vi MÅ» er og forblir deres viktigste og eneste argument. Alle klimadiskusjoner ender til slutt der: «Vi MÅ – ellers går jorden under!» For det står i klimabibelen, skrevet av klimakreasjonistiske «forskere» som politikerne selv lønner.

Selv i Arbeiderparitets lokallag trodde man fortsatt i 2017 at fornuft, samfunnshensyn, faktiske resultater og rettferdighet også ville styre klimapolitikken, sammen med fakta, matte og økonomisk ansvarlighet, men nei: Ap-folk og andre sosialister elsker å tenke i flokk, så det tok ikke lang tid før hele organisasjonen lojalt sluttet opp om det religiøse klimaprosjektet til O‘ Store Støre-Leder og hans revolusjonære idéer, arvet fra Gro Harlem Brundtland, Angela Merkel og Al Gore. Det samme skjedde i Høyre under Erna Solberg. Plutselig var hele maktstrukturen i Norge styrt av politikken til fanatikerne i MDG, noe MDG paradoksalt nok tapte oppslutning på.

Det var lett å få embetsverket med på klimagalskapen: Folk som jobber i det offentlige, må følge reglene. De får lønn for å gjennomføre politikken velgerne har valgt, og har ikke lov til å motarbeide de sittende makthaverne uansett. Men for sikkerhets skyld innførte Stortinget klimaloven i 2019, som i praksis gjør det straffbart å motarbeide eller tvile på klimaprosjektet. Samtidig innførte NRK sitt journalistiske «nullpunkt», som gjorde det ulovlig å publisere noe som kunne dra klimakrisen i tvil. Da var det bare én faktor som manglet: det private næringslivet, som politikerne ikke har noen formell makt over.

Det offentlige Norge var lammet av klimahysteri, men næringslivet måtte med

For å gjennomføre det totalitære klimaprosjektet, måtte politikerne også ha med seg næringslivet på den kollektive galskapen. Politikere kan ikke blande sement eller kjøre gravemaskin. De kan ikke bygge vindmøller, karbonrensingssystemer eller elektrifisere samfunnet. De kan faktisk ingenting, men føler seg likevel suverent kompetente til å konstruere fremtidens energisystem, samferdsselssystem, økonomiske system og samfunnssystem. Hva kan egentlig gå galt?

Men siden den politiske eliten ikke har noen makt over næringslivet, hvordan skulle de da få beinharde forretningsfolk, kremmere og profitører til å oppgi sunn og konservativ bedriftsøkonomi, forsiktighet og profitt-fokus, og heller bli miljøvernere og klimaaktivister med totalt fokus på et høyriskabelt politisk samfunnseksperiment uten suksessempiri eller lønnsomhet? Hvordan vrir du firkant-huer fra BI vekk fra å tenke profitt til bare å tenke politikk? Vel, det finnes bare én mulighet: penger.

Kremmere kan kjøpes

Skal du gjøre en privat profitør til ditt politiske verktøy for å gjennomføre politiske prosjekter, må du betale for det. Kremmere driter i hvor pengene kommer fra, bare de kommer og regnskapstallene blir sorte. Business var den sanne flerkulturen og globalistisk orientert 5000 år før Støre ble født. Business is business, og den som tjener mest, har vunnet. Derfor måtte klimapolitikken gjøres profitabel uansett, og med dét fulgte en hel rekke logiske skritt:

Man måtte infiltrere næringslivets organisasjoner, som NHO og Regnskap Norge, til å gå i bresjen for klimasaken, gjennom å garantere «risikoavlastning». Det måtte opprettes statsfinansierte organsiasjoner som Zero og Energi Norge som kunne infiltrere styrerommene. Omgjøre kapitalistiske arenaer som Arendalsuka til politiske sirkus basert på planøkomi. Og sist, men ikke minst: utløse et skred av subsidier, uten kontrollsystemer eller krav om resultater. «Hvem vil ha penger for å bygge det vi politikere bestiller av klimatiltak?» Alle rakk opp hånden. Money talks.

Derfor ble offentlige skattepenger smeltet sømløst sammen med private profittmotiv i offentlig/privat samarbeid. Det gjorde alle til så gode venner at ingen lenger ser hvem som er politiker med offentlige penger og hvem som er privat profitør med private aksjeinteresser. Støre og Vestre var perfekte for denne jobben: Begge er mangemillionærer, begge har kapitalistpenger bak seg, begge driter i Norge, og begge snakker flytende BI-lingo.

Og hva ble resultatet av å rive kontrollapparat-demningen og la hundrevis av milliarder offentlige subsidiekroner flomme fritt ut over kapitalismens pengetørste åkre? Business-boom, baby! Pluss suksess for klimapolitikerne. Nå kunne ingenting gå galt med «det grønne skiftet». Alle var med på det, og alle kritikere var tilsidesatt. Hurra!

En forbløffende metamorfose

Før klimahysteriet grep hele landet vårt, var f.eks. ledelsen i Yara opptatt av lønnsomhet, penger, profitt, konkurransekraft og denslags gammeldagse greier. Som ved et trylleslag fikk imidlertid klimakrisen styret i Yara og alle andre beinharde forretningsfolk til å bli myke samfunnsstøtter opptatt av grønne verdier, klimakrise, miljø og å redde både kloden, naturen, menneskeheten og jordens klima. Politikk og butikk ble plutselig en eneste stor, lykkelig familie – med felles økonomi. How convenient. Dette er også en pengepumpe for korrupsjon, og alle elsker det.

På to tiår har styrerom over hele Europa tilsynelatende gått fra å være fylt av profitører og grådige kapitalister med fokus på aksjeeiernes beste, til å være fylt opp av grønne hippier, miljøvernere og sosialistiske samfunnsaktivister som bare er opptatt av å gjøre det beste for politikerne og klimaet. Sånn ser det i hvert fall ut på nettsidene deres: I stedet for fokus på å skape lønnsomhet gjennom konkurranse, har industrien i EU blitt en konkurranse om hvem som kan pisse høyest på den grønne klimastolpen. Og alle synes det er strålende, naturlig og uunngåelig, for «det grønne skiftet» kan nemlig ikke feile. I så tilfelle går jorden under. «Vi MÅ!» Remember?

Næringsliv og skattebetalere som revolusjonært verktøy

Næringslivet er m.a.o. omdannet fra et system for å skape profitt og skatteinntekter for staten over lang tid, til være statens verktøy for å virkeliggjøre politiske «store visjoner og hårete mål», skape et helt nytt samfunn, med et nytt og uprøvd energisystem, nytt og uprøvd økonomisk system basert på ny og uprøvd teknologi – og alt sammen skal og må foregå i ekspressfart, uten risikovurderinger eller debatt, for også da går jorden eventuelt under. «Vi MÅ!»

Dette er n-ø-y-a-k-t-i-g det samme som foregikk i Sovjetunionen under Stalin, og i Kina under Mao. En ideologisk blåkopi, selv om midler og metoder følger vestlige og moderne linjer. Dette forstår ikke Støre og Solberg, og derfor kaller de det «konspirasjonsteorier». Samtidig vil de ikke møte til debatt, fordi deres spindoktorer har problemer med å finne overbevisende motargumenter, uten at de helt forstår hvorfor. Vel, det er fordi påstanden er korrekt.

Næringslivsledere har altså fraveket sin opprinnelige oppgave og heller gjort seg til klimapolitikkens forlengede arm, så grønne visjoner og klimamål kan nåes, uansett risiko og kostnader. Sånn ser det i det minste ut på overflaten, for denne oppgaven har man ikke påtatt seg gratis. Det er dét som skiller grønn kommunisme fra rød kommunisme.

Rød kommunisme snylter på arbeiderklassens entusiasme og arbeidskraft i fattige land. Grønn kommunisme snylter på arbeiderklassens entusiasme, penger, verdier og fremtid i rike land – men ingen av kategoriene vil noengang lykkes. Klimapolitikken er historiens største overføring av offentlige penger til private profitører, med null krav om resultater eller tilbakebetaling når det feiler. Fordi «vi MÅ». Men selv om alle klimatiltak feiler til slutt, kan profitørene beholde pengene. Ser du hvor dette bærer?

Hva er det egentlig som foregår?

I begynnelsen av fjoråret advarte administrerende direktør ved Herøya industripark, Sverre Gotaas, om at det ikke ville komme nok strøm i tide til å redusere CO₂-utslippene fra industriområdet. Men han er jo ikke politiker, så hvorfor er han da opptatt av «klimamål» fremfor å være opptatt av lønnsomhet, rammevilkår og at hjørnesteinsbedriften for hele samfunnet rundt ham ikke begår katastrofale feilinvesteringer som kan true hele fremtiden? Det gir ingen logisk mening. På overflaten.

Det som egentlig foregår, er at samtlige av EUs næringslivsledere ble fristet av en offentlig pengekilde som var helt uimotståelig, og siden klimapolitikken og «taksonomien» var uunngåelig og uansett ville bli tredd ned over hodet på alt og alle til enorme kostnader (fordi «vi MÅ»), ble det viktig å «tute med ulvene» og gjøre det beste ut av katastrofen. Det er heller ikke tvil om at det finnes mange bedriftseiere og næringsaktører som på fullt alvor tror på klimakrisen, klimapolitikken og «løsningene» som lanseres like fort som de kollapser.

Gjennom en blanding av grådighet, gruppetenkning, konkurranse, fatalisme og kortsiktighet ble næringslivet i EU rett og slett overkjørt av politisk aktivisme – og i stedet for å mobilisere, protestere og sette ned foten for det livsfarlige klima-eksperimentet «energiomstilling» og «grønt skifte», ble næringslivet med på dødsspiralen som i praksis er en livsfarlig økonomisk boble, bygget på offentlige penger.

Men de som hadde protestert, ville ikke fått noen klimapenger. De ville blitt utkonkurrert av subsidiene som var ment å virke konkurransevridende. See? Det er en selvforsterkende økonomisk dødsspiral. Fordi «vi MÅ», og det haster. Det er ikke tid til diskusjon eller til å tenke.

Skattebetalerne tar regningen for forskning og utvikling

Når man ser på utviklingen, skulle man tro at alle kremmerne, profitørene og kynikerne er blitt grønne hippier, men nei da: De aller fleste profitører i Norge og verden rundt gir fortsatt fullstendig f-en i både CO2-utslipp, klimakrise og bobleøkonomi, og ler høyt av hele klimapolitikken i lukkede rom.

De tar pengene som blir tilbudt og ler hele veien til banken, for det styret i Yara kan ha sett, er det samme som mange andre toppledere kan ha innsett over hele EU: Klimapolitikken er en mulighet for at skattebetalerne kan ta regningen for teknologiske eksperimenter, forskning og utvikling, som uansett må gjennomføres en gang i fremtiden.

Hvis verden får mangel på hydrokarboner en gang om 50–100 år, og prisene eksploderer på energi, hvordan kan Yara da fortsette virksomheten og utkonkurrere alle? For med økende populasjon vil verden bare trenge mer og mer kunstgjødsel, som i dag er basert på fossil naturgass. Uten kunstgjødsel vil verdens matproduksjon kollapse, og utløse en verdensomspennende sultkatastrofe som vil få Holodomor i Ukraina til å se ut som en bagatell.

Dumme klimapolitikere kan ha gitt Yara-ledelsen og bedriftsledere over hele EU en gavepakke gjennom å bestille en «omstilling» som alle i ledelsen visste ikke vil lønne seg, lykkes eller måtte gjennomføres nå – men resultatene av forskningen kan uansett være gull verd en gang i fremtiden. Altså et godt gammeldags profittmotiv – så kanskje næringslivsledere ikke er så dumme som de fremstår?

For kremmere spiller det ingen rolle at denne politisk beordrede fremtidsforskningen koster blod, siden den økonomiske risikoen er «avlastet» av staten, og det eksisterer ingen krav om tilbakebetaling når «klimatiltakene» blir kansellert, nedskaleres eller settes «på vent».  Og med dét i tankene gir satsingen på batterifly, batteribiler, hydrogenskip og elektrisk produksjon i selskaper over hele den vestlige verden plutselig litt mer mening. En gang kremmer, alltid kremmer. Makta rår, men penga styrer. Alltid, uten unntak. Følg pengene, og du kommer alltid til bunns i sannheten.

Mektige næringsinteresser sier tusen takk for pengene

Dette er antagelig samme strategiske idé som kinesiske ledere har rundt innføringen av batteribiler i Kina: Det har ingenting med klimapolitikk å gjøre, men er heller et strategisk grep for å spre energibehovet på flere kilder, senke bruken av hydrokarboner og oppnå lavere forurensning på lang sikt. For er det noe mafiakartellet som styrer Kina er gode på, så er det å tenke langsiktige rammebetingelser for seg selv og sin egen makt.

Skattebetalerne i vestlige land tar deler av regningen for «omstillingen» verden rundt, som uansett må komme en gang i fremtiden, når verden går tom for olje, kull og gass om mange, mange tiår – så det haster egentlig ikke. Vi «må» ingenting ennå, men det er mye bedre at du betaler for disse teknologiske eksperimentene enn at bedriftene selv må betale forskning og utvikling (R&D) i fremtiden, slik bedrifter har måttet gjøre i konkurranse med hverandre de siste 200 årene – til høy risiko for at forskningen ikke fører frem og at pengene er bortkastet.

Denne avsindige offentlige pengebruken på private aktører kan riktignok medføre en gigantisk økonomisk kollaps for samfunnet, men dét er jo ikke næringslivsledernes problem. Who cares? De kan bare fly til grønnere greiner. Litt gratis penger er bedre enn ingen gratis penger, og politikerne ville uansett tvunget frem pengebruken gjennom sitt klimahysteri, sin totalitære taksonomi og jakt på uoppnåelige «klimamål». Så næringslivslederne gjør det beste ut av galskapen, slik de alltid gjør, enten det gjelder krig eller massehysteri. Sånn henger det sammen.

At du går konkurs, er det ingen i pengemølla som bryr seg om. Hvem er du, liksom?