Tilhengere av Donald Trump jubler under et valgvake i West Palm Beach, Florida, den 5. november 2024. Foto: Jeff Roberson / AP / NTB.

Det virker mot sin hensikt å håne velgerne som «søppel», rasister og fascister som ikke vet bedre enn å stemme på Trump fordi de er så uopplyste, observerer Brendan O’Neill. Resultatet ble at de «foraktelige» tok hevn ved ikke å stemme på den nedlatende siden, skriver han i The Spectator.

Den britiske skribenten ser forakt hvor enn han snur seg:

Den clintonske forakten for de lavere klassene har gjennomsyret så mye av diskusjonen om Trump-velgerne de siste åtte årene. Du ser det i de hovmodige mediene som sender sine reportere for å mingle «blant USAs ‘dårlig informerte’ velgere». Du ser det i påstandene om at Trump utnytter massenes «dyptliggende frykt for rasemessig annerledeshet». Du ser det i ideen om at han «utnytter velgere med lite informasjon». Kort sagt: Han utnytter dere idioter.

Karikaturene som tegnes av Trump, faller på sin egen urimelighet:

Du kunne øyne det i den selvgode kjendisstøtten til Kamala Harris, som alltid kom med et dårlig skjult budskap om at ingen anstendig person med full kontroll over sine mentale og moralske evner noensinne kunne stemme på et monster som Trump.

Særlig fascistanklagene er lavmål, mener O’Neill:

Og du så det i kommentariatets enorme dårskap å kalle Trump en «fascist». Ikke bare var denne slengingen av f-ordet ahistorisk og barnslig, et raserianfall forkledd som analyse. Det var også en sleivete anklage mot de millioner av gode amerikanere som planla å stemme på Trump. Det antydet at de enten var så dumme eller så onde at de var villige til å føre Hitler 2.0 inn i Det hvite hus bare for å eie de liberale.

Men dette er altså god latin hos den miserable erstatningen for tenkere som råder på den markspiste norske høyresiden, som Jan Arild Snoen, Bård Larsen eller andre. Burde ikke Høyre snart finne noen intellektuelle forbilder verdt betegnelsen?

O’Neill undres over at Demokratene syntes å tro at nedlatenhet er en hensiktsmessig politisk metode:

Kamala selv spilte «fascist»-kortet, lettsindig uvitende om hvilken grotesk fornærmelse det er mot arbeiderklassens velgere å fremstille dem som hjerneløse eller hjerteløse tilretteleggere for en ny nazisme. De foraktelige, et lett bytte for en fascist – trodde de virkelig at en slik Ivy League-hån mot de «dårlig informerte» småfolkene ville være en stemmevinner? Det ser ut til at de gjorde det.

De «foraktelige» forteller dem ganske enkelt at også livene deres teller:

Dette er folk som sier: Vi betyr noe. Stemmene våre betyr noe. Våre lokalsamfunn betyr noe. Familiene våre betyr noe. Vi er ikke foraktelige, vi er ikke idioter, vi er ikke «rednecks». Vi er borgere, og vi betyr noe.

Men slik gikk det altså ikke. Skal tro om Demokratene og andre likesinnede vil vrake denne metoden, som også har noe dehumaniserende ved seg?

Artikkelforfatteren er ikke optimist:

Det eneste spørsmålet nå er om det selvtilfredse etablissementet vil fortsette å håne arbeidsfolk og fordømme dem for å ha falt for demagogiske triks på nytt, eller om de vil lytte til dem for en gangs skyld. Jeg håper det blir det siste. Men noe sier meg at det ikke vil skje.

Så da er det bare å vente på at også norske akademikere, kvasi-intellektuelle og meningsatleter som lider av Trump Derangement Syndrome, graver seg enda dypere ned i hullet sitt. Til det er det bare å si: La dem grave. Som Dante sa det: Tal ei om dem, sku blott og gå forbi.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.