Durham, North Carolina: De norske USA-ekspertene peker ikke uventet på Kamala Harris. Og skal en tro de nasjonale meningsmålingene, vinner Harris med knapp margin.

Erfaringen viser imidlertid at meningsmålingene betyr lite. Og hva selvoppnevnte norske USA-eksperter mener, betyr enda mindre. De er partiske og tar stadig feil, slik de gjorde i 2016.

Å forstå velgerdemografien kan gi noen ledetråder. Det gjelder i særlig grad de såkalte svingstatene. Demografien kan gi en pekepinn på hvor det bærer.

Det er to grupper svingstater. Det er de i sør: Nevada, Arizona, Georgia og North Carolina. Og det er de i nord: Wisconsin, Michigan og Pennsylvania.

Det avgjørende er hvilke politiske saker velgerne i svingstatene er mest opptatt av.

Er det økonomien, prisstigningen og den svekkede kjøpekraften som veier tyngst? Eller betyr kvinnesak, klimapolitikk og abortsaken mest? I påvente av en avklaring demoniserer begge leire hverandre med alle tenkelige og utenkelige påstander.

Åpenbart appellerer de to viktigste kampsakene – økonomien og abortsaken – på forskjellig måte overfor forskjellige velgergrupper. Her spiller velgerdemografien inn.

For i henhold til Gallup er det økonomien som opptar velgerne mest. Og i velgersammenheng er økonomi synonymt med inflasjonen. Dét taler generelt for Trump.

Demokratene argumenterer med at inflasjonen er gått ned. Men dét merker velgerne lite til. For dem har ikke prisene gått ned, selv om de ikke stiger like raskt som tidligere.

Prisene i USA har økt med mellom 24 og 35 % de siste to årene, avhengig av hvordan man måler. Det merkes imidlertid av velgere som ikke har opplevd reallønnsvekst på over 30 år.

Typisk nok, viser Gallup-tallene, betyr økonomi og prisstigning mindre for velgere som stemmer på Demokratene. De henter sine velgere blant høyere inntektslag, i skjermet offentlig sektor og fra akademia.

Det er velgere med sikre jobber, gode helseforsikringer og solide pensjonsordninger. Det er velgere som knapt ble påvirket av covid-pandemien og som tåler prisveksten.

Til forskjell fra arbeidere i the iron belt som har mistet jobbene sine til Kina og andre lavkostland og på grunn av automatisering, og bøndene i red dirt districts mellom de store byene på øst- og vestkysten, sliter ikke med kredittkortgjeld og med å få lønna til å rekke frem til neste lønnsslipp.

Dette er Demokratenes politiske akilleshæl. Det er disse velgergruppene som stemmer på Trump. Og de gjør det av gode grunner som de såkalte USA-ekspertene og venstresiden i Norge ikke skjønner bæret av.

Dette vil ramme Demokratene spesielt hard i de tre nordlige svingstatene – Wisconsin, Michigan og Pennsylvania –, som har vært særlig utsatt for avindustrialisering, jobbeksport, økt utenlandsk konkurranse og generell økonomisk tilbakegang.

Så følg særlig med på valgresultatene fra i de nevnte tre statene. Stemmeopptellingen der vil tidlig på natten gi en god pekepinn på hvor der bærer.

Og trolig vil denne tendensen forsterkes av mer subtile faktorer, eksempelvis at de fleste har en tendens til å huske positive opplevelser tilbake i tid og samtidig vektlegge sterkere negative forhold i nær fortid. Med rette eller urette rammer slikt alltid den sittende administrasjonen.

Hvis dette resonnementet holder, vil 2024-valget mer eller mindre bli en repetisjon av valget i 2016, da Trump tok alle svingstatene, først og fremst dem i nord, med god margin.

I 2020 tapte Trump så vidt valget, ved at 306 valgmenn stemte for Biden og 232 for Trump. I Georgia tapte han med mindre enn 0,01 % av stemmene. Nevada tapte han med 16.000 av 1,7 millioner stemmer. Små avvik i antall stemmer ga store utslag i antall valgmenn.

Til forskjell fra situasjonen i 2020 ligger imidlertid Trump nå foran i alle de fire vippestatene i sør. Men selv om han vinner alle disse, er ikke dét nok til å gi Trump de 270 valgmennene han trenger for å vinne valget.

Det betyr at det er de nordlige svingstatenes 46 valgmenn (og -kvinner), som kommer til å bestemme valgutfallet i år, på samme måte som de gjorde det i 2020 og i 2016.

Men som sagt er situasjonen i år den motsatte av hva den var i 2020, da Biden vant de nordlige vippestatene. Da slet Trump med den økonomiske tilbakegangen som følge av at økonomien ble stengt ned under covid-pandemien. Nå er det Demokratene og Harris som blir holdt ansvarlig for de dårlige tidene, og de har ingen pandemi å skylde på.

Alt fra velgerdemografi til bookmakere og børs tyder på at Trump kommer til å vinne valget. Det store spørsmålet er om valget blir kompromittert – med legale eller illegale virkemidler.

I motsetning til hva som er situasjonen i så godt som alle andre demokratiske land, har ikke USA noen føderal lov som krever velger-ID.

Hele 15 stater i USA krever ikke velger-ID. California, som er styrt av Demokratene, har nettopp vedtatt en lov som sågar gjør det ulovlig å be om velger-ID. Dette åpner selvsagt for valgfusk.

Ved valget i 2020 økte poststemmegivningen med 28 millioner, til over 66 millioner poststemmer. Disse åpnes og telles av privat engasjerte selskaper som – om de skulle ønske det – kan jukse med stemmetellingen.

En lov fra 2002 krever at det skal være elektroniske stemmemaskiner ved alle stemmelokaler. Men det foreligger ingen sikkerhetsstandard som garanterer at det ikke kan tukles med dem.

Det er faktisk bevist at de kan manipuleres. Stemmemaskinene oppgir kun stemmene elektronisk. Det foreligger med andre ord ikke noen fysisk stemmeseddel som kan etterkontrolleres.

I tillegg kommer selvsagt inngripen i valget som ikke er ulovlig, men som likevel er valgpåvirkning, som da Mark Zuckerberg brukte 419,5 millioner dollar for å øke valgdeltakelsen blant Demokrater i utsatte valgkretser og viktige vippestater.

Så at det stilles spørsmål ved valgets legitimitet, bør ikke overraske noen. Men gitt at valget gjennomføres uten juks, kommer Trump med all sannsynlighet til å vinne, først og fremst ved ved hjelp av oppslutningen i de nordlige vippestatene.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester