Norske kommuner har samlet seg i et jammer-rop til de høyere makter.
For i Bakvendtland, der kan alt gå an, der hvor foran så pussig kalles akter.

Kommunepolitikere snur hver en sten og leter uten å finne noen løsning. For det eneste sted de ikke ser, er hvor Stortinget bedriver sløsing.

I debattene om skole­nedleggelser er det flere momenter som ikke kommer frem, som om de ikke skal snakkes om.

Snoopy var en hund som brukte å sove på toppen av hundehuset istedenfor inni. Vinteren 1963 var ekstra kald, og eieren, Charlie Brown, bekymret seg over at Snoopy frøs om natten, til tross for ulltepper og høy. Nabogutten Linus foreslo da at Snoopy kunne sove inne i hundehuset. Forslaget ble ikke diskutert, og Charlie Brown, Linus’ søster Lucy og Snoopy selv bare himlet med øynene.

Den mest naturlige løsningen skulle det simpelthen ikke snakkes om.

Slik er det i Norge og i det meste av den vestlige verden. De naturlige løsninger på alle kriser skal simpelthen ikke snakkes om. I stedet brukes tid og energi på kunstige og helt utilstrekkelige forslag til løsninger i en uendelighet av utvalgs­møter, kommune­styre­møter, debatt­innlegg i lokal­avisen fra bestyrtede foreldre, og følelses­ladede intervjuer med indignerte ordførere på tv.

Man kan innvende at dersom Snoopy nå flyttet inn i hundehuset igjen, så ville en viktig generator av den absurde humoren i tegneserien Peanuts forsvinne. Derfor bør Snoopy fortsette å sove på taket sitt. Det er jo nettopp i de absurde motsetninger at humoren oppstår, og det gjelder også i Konge­riiget Norge, hvor alt styre og stell for tiden er så absurd at man ikke vet om man skal le eller gråte.

Fornuften har tydeligvis ikke bare forlatt de rådende stortings­politikere, men også samtlige kommune­styre­representant­er, som oppfører seg akkurat som Charlie Brown og Lucy og Snoopy, selv om de tilfeldigvis skulle bli møtt av fornuftige argumenter.

1) Det er nok penger i Norge

Norge har mer enn nok penger til å ordne opp med samtlige skoler i landet, samtlige sykehus, eldre­boliger, barnehager og annen omsorg.

Men istedenfor å bruke oljepengene i Norge, sløses de vekk av stortings­politikerne:

Titalls milliarder til Ukraina som bare bidrar til å sørge for at enda flere ukrainere blir drept eller invalidisert; titalls milliarder til klima­redning, som om klimaet lar seg redde; tiltalls milliarder til prosjekter av alle slag i andre land som det aldri blir krevet regnskap for; titalls milliarder til elbiler, elbusser og andre drømmerier om et grønt skifte som aldri vil komme til å skje; titalls milliarder til batteri­fabrikker og havvind og karbon­fangst og grønt stål som bare går rett i lomma til lure investorer.

Landets innbyggere har i overveldende grad stemt inn disse politikerne fra Ap, Høyre og Sp.

2) Kommunebudsjettene ødelegges spesielt av energi­prisene

Billig og lett tilgjengelig energi var en forutsetning for at det lille landet langt oppe i det ugjestmilde nord kunne blomstre og bli rikt.

Men igjen, landets innbyggere har vært med på å tillate energi­produksjon­en å gå på børs, slik at energi­prisene i dette et av verdens kaldeste land blir uover­kommelige. Det gjelder selvsagt også alle kommunale og statlige bygninger.

For landets innbyggere har tillatt dette å skje ved å stemme inn politikere som sørget for at det skjedde og sørger for at det fortsetter slik.

3) Skolebyggene forvaltes oftest av egne, fordyrende selskap

Opprinnelig var skoler en lokal dugnad, og man betalte f.eks. ikke husleie i omgangs­skole­tiden. Kommuner førte så opp skolebygg over hele landet, og det eneste man betalte, var drift og nødvendig vedlikehold, og så man hadde gjerne en vaktmester på skolen, samt lønnet noen for å gjøre rent.

Opprettelse av egne kommunale eller statlige selskap til alle mulige funksjoner har kun den virkning at det blir flere leder­stillinger å lønne i et voksende byråkrati. Dette fører igjen til den absurde situasjon at kommunen må betale husleie – til seg selv.

Ifølge Parkinsons lov vokser et byråkrati uhemmet av dets opprinnelige funksjon. Byråkratiet oppretter stadig nye stillinger for å rett­ferdig­gjøre sin eksistens. At skoler i første rekke skal overføre kunnskap fra én generasjon til den neste, glemmes.

At skolebygg skal måtte betale husleie ut over de utgifter som bygningene faktisk har, er absurd. I min hjemby Narvik satt hele NSBs administrasjon i byens flotteste bygning, som var nedbetalt for evigheter siden. NSB ble så oppdelt på slutten av 1980-tallet, og eiendommene ble overført til et eget selskap som nå forlangte husleie. Hele administrasjonen ble så sinte at de kjøpte seg Moelven-brakker og flyttet disse til jernbane­tomten, og eiendoms­selskapet måtte til slutt gi vekk hele bygningen til det kommunale museum.

Dessverre kan ikke skoleverket flytte til Moelven-brakker, så den absurd økende husleien pga. absurde strøm­priser og absurde administrasjons­utgifter må vel betales, enn så lenge.

Landets innbyggere har akseptert at det eksempelvis finnes kommunale eiendoms­selskaper med egne krav til lønnsomhet.

4) Kommunene betaler markedspris for skolenes husleie

Kanskje det mest absurde oppe i dette mylderet av manglende økonomiske prinsipper, er at mange kommuner betaler markedspris på husleie for skolebygg. Og enda mer absurd er det at de da betaler det til sitt eget selskap!

Dette blir som om en familiefar skulle forlange markedspris til barna for rommene deres, og kunne de ikke betale, så kunne jo rommene leies ut – til markedspris. Eller han kunne forlange markedspris av kona for bruk av kjøkkenet. Eller forlange markedspris av ungene for bruk av dusjen. Da skulle det nok blitt slutt på den daglige dusjingen. Før i tiden var det myntinnkast på bruk av energi i mange land.

Man måtte betale før bruk, og ikke etter. Kanskje det må innføres igjen? Kanskje foreldrene burde betale markedspris for at ungene skal komme inn på skolen? Men det gjør de jo med barnehagene allerede, gjør de ikke?

Man kan lure på hvor mye av denne husleien som går til ledelse, administrasjon og utbytte i de kommunale eiendoms­selskap, som sløses vekk i et unyttig byråkrati.

Det er landets innbyggere som har akseptert disse merkverdige økonomiske prinsippene i praksis.

5) Fødselsraten har gått ned

Over hele Norge har fødselsraten gått ned, og befolknings­tallet er for tiden noenlunde likt pr. aldersgruppe mellom 20 og 65 år. De siste tyve årene har det for hvert år ikke bare blitt født færre barn enn fjoråret, men fertiliteten har gått ned så å si hvert eneste år i tillegg.

Det er derfor en voldsom over­kapasitet i skole­bygningene for tiden, og det er ingen ting, absolutt ingen ting, som tyder på at fertiliteten vil gå opp over hele den vestlige verden. Ca. halvparten av verdens land har nå en fødselsrate som er lavere enn det som er nødvendig for å opprettholde befolkningens størrelse, og hvert år blir det flere og flere land som havner i denne kategorien.

Når norske familier velger å få ett eller to barn, er ikke det nok til å opprettholde elevtallet i skolene. Mange kvinner forblir dessuten barnløse, og gjennom­snitts­alderen på dem som får barn, stiger stadig. Dette gjelder også innvandrere fra den tredje verden; også der går fertiliteten ned, og raskere enn i den opprinnelige befolkningen.

Dette velger landets innbyggere selv.

6) Kommunene velger å skattlegge eiendom for å få dekket utgiftene

Siden kommune­politikerne over det ganske land er blinde overfor det sløseri som skjer med landets midler, griper de ofte til det eneste middel de burde la være for enhver pris: eiendoms­skatt.

Hovedgrunnen til å begrense antall barn har med økonomi å gjøre, for hvert barn trenger plass, vanligvis ett rom pr. barn i skolealder og oppover, samt at kjøkken, stue og bad må være av en viss størrelse. Eiendoms­skatt gjør at en familie ofte ikke kan ta på seg å få flere barn, da det ikke er økonomisk mulig.

I tillegg til eiendoms­skatten er husprisene for tiden også begrensende, da rente­utgiftene for unge par gjør at de fleste ikke kan skaffe seg et husvære for mange barn. I tillegg kommer transport­utgiftene ved å ha flere barn. Jo flere barn, desto dyrere bil. I dag har ikke en alminnelig bil plass til mer enn to barn i baksetet.

Landets innbyggere velger ikke politikere som går inn for å avskaffe eiendoms­skatten, sørge for store boliger eller billige store biler. Tvert om har de valgt politikere som nedprioriterer privat transport til fordel for kollektiv­trafikk som de fleste ikke bruker, og de prioriterer dessuten fortetting.

De mest fortettede land i verden, som Singapore, Hongkong, Sør-Korea, Taiwan og Kina (pussig nok, med tanke på all den ledige plassen de har) har fødselsrate mellom 0,7 og 1,0 og taper dermed befolkning for hvert år, i stor hastighet. Fortetting i en by reduserer viljen og lysten til å få flere barn.

7) Hvem eier energiverkene?

Landets energiverk eies i stor grad av staten og kommunene. Landets kommune­styrer får sann­synlig­vis ikke  hånden opp av den metaforiske honning­krukken som energi­verkene utgjør.

8) Løsningene

Landets innbyggere kan klage så mye de vil, men de grunn­leggende tingene, som å få slutt på statlig sløsing, fjerne energi­prisene fra børs, legge ned egne selskaper for å drive kommunal virksomhet, fjerne markedspris på skolebygg, fjerne eiendoms­skatt og legge til rette for barne­familier, må faktisk utføres.

Landets kommunestyrer kan simpelthen slå seg sammen og nekte – ja, nekte – å akseptere energi­priser som er ublu ifølge norsk lov. De kan i én mektig sammen­slutning tvinge energi­prisene fra børs, slik de også kan tvinge frem en slutt på statlig sløsing.

Landets innbyggere kan stemme på partier som lover alt dette, og så må dette bli gjennomført.

Først da vil man se at det blir råd både til skoler og til barn som skal fylle disse skolene.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.