Stortinget har nylig fått høre regjeringens oppfatning av hva som pågår i Midtøsten. Med Utenriksdepartementets overskrift presenteres det som «et drama av ekstraordinære dimensjoner«.  Noe av det som for oss gjør dramaet ekstraordinært, er det engasjementet og den medvirkningen vi ser fra europeisk, amerikansk og norsk side. Vi får oss ikke til å tro at de som regisserer norsk Midtøsten-politikk, ikke forstår og ikke vet at det de selv er med på, er å bidra til denne Hamas-planlagte ekstraordinære humanitære katastrofen som, om Hamas skulle ha lykkes med sin ondskapsfulle plan, ville ha ført til den jødiske staten Israels ødeleggelse og opphør. Det er intet mindre enn dette som motiverer de israelske soldatene til å ofre seg i denne avgjørende kampen for det jødiske folks fortsatte eksistens i sitt urgamle fedreland.

Men det er ikke dette perspektivet som opptar norske myndigheter. De sier i klartekst at den bitte lille landstripen det jødiske folk fikk seg tildelt av seierherrene som brakte landets tyrkiske okkupasjon til opphør etter første verdenskrig, på ny må deles for å gi arabere enda mer av det bitte lille landet som var avsatt til «et nasjonalhjem for det jødiske folk». Til tross for at en stor del av den arabiske befolkningen i landet ikke vil ha en ny deling, men forlanger å få alt og utslette den jødiske staten, mener norske myndigheter at dette bør skje, og at enda en deling vil skape fred og fordragelighet i området. Norske myndigheter mener dette må gjøres, selv om det krever at det på ny gjennomføres etnisk rensing av jøder i det landet hvor de og deres forfedre har bodd i mer enn 3000 år.

Den store saken nå er ikke bare å få opprettet en «palestinsk stat» innenfor Israels statsgrenser, men i tillegg å få reddet FN-organisasjonen UNRWA fra endelig sammenbrudd. Denne organisasjonen er offisielt opprettet for å bistå arabiske flyktninger fra krigen i 1948–49, som de arabiske nabolandene nektet å ta imot og repatriere som sine egne borgere, noe mange av dem faktisk var. I 1949 aksepterte FN å gi disse flyktningene en spesiell status og en organisasjon som sikret at de skulle forbli flyktninger i generasjoner, uten annen mulighet enn å bli underholdt av bistandsmidler i evigvarende «flyktningleirer».

I realiteten har samtlige av disse menneskene gjennom 75 år og 4–5 generasjoner levd som gisler for de arabiske landenes motstand mot å akseptere Israels eksistens og tilstedeværelse i Midtøsten. Det finnes fremdeles ingen vilje i den arabiske verden til å innrømme at denne gigantiske gisseltakingen og den inhumane behandlingen av deres arabiske slektninger, såkalte palestinere, har vært en påtvunget tragedie i vår tid. Det som det nå burde avkreves en forklaring på, er hvorfor man ikke på vestlig side og innenfor FN for lengst har erkjent og innrømmet at man gjennom alle disse årene har vært med på å holde denne inhumane tragedien ved like, og fremdeles insisterer på å opprettholde dette presset mot Israel som de vet vil føre til den jødiske statens undergang om det skulle lykkes.

Gjennom de mange tiårene som millioner av arabere med tvang er blitt holdt som FNs sosialklienter og politiske gisler under uverdige humanitære forhold, har det utviklet seg et stadig tettere samrøre mellom UNRWA og lokale arabiske terror-organisasjoner som opererer blant flyktningene i ly av den beskyttelsen og støtten FN og denne organisasjonens giverland gir dem. Denne sameksistensen utviklet seg sterkt etter at Hamas med våpen i hånd tiltok seg makten på Gaza-stripen. Det kunne skje fordi Israel som et ledd i gjennomføringen av Oslo-avtalene overlot administrasjonen av Gaza-stripen til de såkalte palestinske selvstyremyndighetene. Hamas infiltrerte FN-organisasjonen, og i realiteten kontrollerte de dens virksomhet og organisering på Gaza-stripen.

Da Hamas i oktober i fjor gikk til angrep på Israel, kunne israelske myndigheter snart konstatere at mange av de angripende terroristene var ansatte i UNRWA. Samtlige Hamas-terrorister var opplært og utdannet ved UNRWAs skoler på Gaza-stripen. Under krigen mot Israel har Hamas og andre terrorgrupper systematisk brukt FNs bygninger, kontorer og anlegg på Gaza-stripen som tilholds- og skjulesteder for sin krigføring mot det israelske sivilsamfunnet.

Det er dette som danner bakgrunnen for vedtaket i den israelske nasjonalforsamlingen om å forby FN-organisasjonen UNRWAs virksomhet innenfor Israels grenser. Det er oppsiktsvekkende at myndigheter i vestlige land, inkludert Norge, har protestert mot dette vedtaket, med påstander om at dette vil svekke den humanitære bistanden til «palestinsk»-arabiske flyktninger. Dette vedtaket er tvert imot en nødvendig forutsetning for endelig å komme i gang med arbeidet med å sette fri de araberne som gjennom 75 år har vært holdt som gisler i et FN-ledet forsøk på å undergrave den jødiske staten. Det er urovekkende at kunnskapen om FNs virksomhet på dette området er så svak.

Vi merker oss spesielt at man fra norsk side inntar en ledende internasjonal posisjon i bestrebelsen på å få videreført FNs rolle når det gjelder å true Israels eksistens ved å holde de arabiske flyktningene som permanente gisler for arabisk motstand mot Israel. Det jødiske folk har ikke noe alternativ til å forsvare sin eksistens i det eneste lille landet hvor de har mulighet for å føle seg trygge. Derfor kommer ikke norsk og annen vestlig politikk for å utslette den jødiske staten til å lykkes. Det er et paradoks at dette ikke synes å være forstått i regjeringskontorene, hvor man er bekymret for jødene i Norge, men ignorerer deres sikkerhet i jødenes hjemland. Hvor blir det av Stortinget?

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: https://sma‒norge.no/

Støtter du det du leser? VIPPS til SMA: 84727 eller bruk vår bankkonto: 6242 10 60644

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme