I rekken av klimakollapser har vi kommet til elektrifiseringen av Herøya i Porsgrunn. Herøya er en av Norges største industri­områder, og her holder kunst­gjødsel- og ammoniakk­produsenten Yara til, med tradisjoner tilbake til 1939. Her bor også det grønne selskapet Vianode, etablert i 2022, som forhåpentlig skal produsere syntetisk anode­grafitt til 30.000 elbil­batterier årlig. Lykke til med dét.

Ammoniakkfabrikken til Yara på Herøya slipper årlig ut over 800.000 tonn CO₂ – og det høres veldig mye ut, men det er altså ikke stort mer enn utslippene fra to cruiseskip. Planen var å skifte ut gass med opptil 600 MW strøm, mens Vianode også har søkt om cirka 250 megawatt kapasitet. Målet med dette har vært å gjøre fabrikkene på Herøya totalt elektriske og «grønne», og dét er ingen liten oppgave, for produksjon av ammoniakk er svært energi­krevende og bruker i tillegg naturgass som råstoff, som nå må byttes ut med hydrogen.

Det hydrogenet må produseres i sanntid gjennom enorme mengder elektrisitet. Dette industri­eksperimentet koster det naturligvis masse penger å gjennomføre, og ingen vet om det blir lønnsomt. Det vil si: Alt er jo lønnsomt bare prisen blir høy nok, men i et konkurranse­utsatt marked kan det bli en ganske farlig strategi.

Klimaprosjektet er lagt på is, men er ikke dødt

Disse visjonene og planene ble imidlertid lagt på is i sommer, og i et dialogmøte onsdag varslet ledelsen for Yara en «nedskalering» av prosjektet fra 600 til 100 megawatt. Dermed blir det ingen store CO₂-kutt på Herøya, noe som naturligvis har satt hele klima­menigheten i alarm­beredskap – men de slipper jo å forholde seg til både realiteter og kostnader. Ledelsen i Yara har imidlertid ikke hatt noe annet valg enn å tone ned klima­ambisjonene:

Elektrifiseringen var basert på fantasi­kraft som ikke finnes, fra et fantasinett som heller ikke finnes, i industri­prosesser som er eksperimentelle og som fordyrer produktet så mye at også konkurranse­evnen blir fiksjon. Så hvorfor i alle dager er Yaras ledelse så ivrig etter å gjennomføre dette eksperimentet? Svaret er ikke samfunns­ansvar, men opportunisme. De sier:

– Som selskap må vi skape verdi, vi må drive lønnsomt, også når vi skal kutte utslipp. Uten at tilstrekkelige ramme­betingelser og lønnsomhet er på plass, må vi tilpasse oss.

Det finnes naturligvis ingenting «lønnsomt» eller logisk i å bygge om en kunst­gjødsel­fabrikk til ikke å slippe ut plante­næringen CO₂. Prosjektet er absurd og drevet av politiske tvangstanker, men det har også en skjult, men positiv bieffekt for Yara-ledelsen: De får skatte­betalerne til å betale store deler av regningen for å teste ut om produksjonen kan baseres på noe annet enn fossile hydro­karboner, og hvordan det vil fungere.

Før eller senere må forsøket med nye produksjons­metoder gjøres

Som du merker daglig, har hydro­karboner blitt stadig dyrere. Dessuten vil denne natur­ressursen øke enda mer i pris etter hvert som populasjonen vokser og gasslagrene minker og tar slutt, om kanskje hundre år. Dette innebærer at Yara uansett må finne en måte omstille produksjonen på i fremtiden. Slik forskning og utvikling (R&D) er veldig kostbar, men er avgjørende for alle industri­konsern, selv uten garantier for suksess. Hvis man feiler, så vet man også hva som ikke virker, og dét har verdi i seg selv.

I stedet for å refse politikere for kostbar og meningsløs klima­politikk, lover derfor ledelsen i Yara å fortsette å jage politikernes selv­påførte klimamål, såfremt politikerne betaler enda mer av gildet med offentlige skatte­penger. Og slik får Yara-ledelsen skatte­betalerne til å ta regningen for et industrielt eksperiment som før eller senere måtte gjøres uansett. Genialt, ikke sant?

For Yara haster det naturligvis ikke å bli kvitt naturgassen som råvare. Det er heller ikke viktig å kvitte seg med CO₂-utslipp – det er bare en bieffekt av å utforske nye produksjons­metoder med strøm, og en brekkstang for å forlange mer subsidier av det offentlige. Klimamålene er faktisk ikke viktig for noen andre enn paniske klima­politikere. Når disse umulige målene feiler, skjer det ingenting. Det rammer bare politikernes personlige ego og prestisje.

Heller ikke for Yara-ledelsen spiller det noen rolle. Det spiller ikke engang noen rolle om elektrifiseringen vil lykkes nå, eller om de «avkarboniserte» produktene blir så billige at de er salgbare. Det eneste som betyr noe, er at andre plukker opp regningen for forskning og utvikling: Resultatene, om de er positive eller negative, kan uansett puttes i skuffen for fremtidig bruk.

Og da står Yara styrket, uansett utfall av klimapolitikken. Who cares?

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.