Nå har komiker Sigrid Bonde Tusvik vært ute med verbalt krutt i anledning siste krigsfilm om Gunnar «Kjakan» Sønsteby, også kalt «Nr 24». Hun syns det er altfor mye mannfolk i norske krigsfilmer. I tillegg har de kvinnelige aktørene i Sigrids øyne begått en dødssynd. De er altfor pene og 50-talls husmorskoleaktige. Kvinne er kvinne verst, sies det:
«Kvinnene blir bipersoner i filmen. De er bare pene, med vakkert hår, vakre kjoler og nylonstrømpebukser uten hull. De er hjemme og drikker te og driver litt lett motstandsarbeid.» Og videre:
«Vi må kunne kreve større bredde og et persongalleri som også involverer kvinner som faktisk gjorde store ting under krigen. Kvinner er ikke bare mor, kjæreste eller en hjelper. Kvinnene utsatte seg for livsfare, de også.»
Ja da, det fantes kvinner som satte seg i livsfare. Et godt lokalt eksempel med smell i var den lokale produksjonen av Stengun maskinpistoler, som først foregikk ved Levahn Mekaniske på Kampen, før den ble flyttet til Rapps Motorfabrikk på Rodeløkka.
Den lå i krysset mellom Malmøgata og Stockholmgata. Gården er renovert, men originalfasaden av grå teglstensmur er bevart.
Initiativtageren var oppfinneren og sivilingeniøren Bror With (1900–1985), mest kjent som oppfinner av Rottefella-bindingene. Han deltok i kampene i Nordmarka før han ble våpenansvarlig i Milorg under det treffende dekknavnet «Granat-Larsen».
Han stod for den logistiske utfordringen det var å produsere deler til 800 eksemplarer av Stengun på forskjellige lokasjoner, deretter transportere både deler og sluttprodukt i skjul og under livsfare for samtlige involverte. På toppen klarte de å gjennomføre det uten å bli avslørt av tyskerne, selv om det var nære på flere ganger.
Ved én anledning kom Bror With med ferdige Stengun i sidesekken syklende rett på en tysk vaktpatrulje. With var iskald nok til å slippe luft diskret ut av sykkelhjulet før han leide sykkelen og våpnene bort til vaktene og frekt og freidig ba dem om hjelp til å pumpe opp hjulet. Ja da, tyskerne pumpet gladelig i vei, og With kom seg unna.
De første eksemplarene ble satt sammen i en privat villa. Utfordringen her var at produksjonen krevde en del teknisk utstyr, som sveiseapparat og dreiebenk, og det var vanskelig å skalere opp produksjonen. Dessuten kunne ikke alle deler produseres i Norge. Rekylfjæra som sluttstykket beveger seg mot, måtte importeres fra England, med den ekstra risikoen det innebar. Transporten av deler ble logistisk organisert slik at ingen av verkstedene som var involvert i produksjonen hadde direkte kontakt med hverandre. Pistolene ble blånert i stekeovn og fikk påstemplet engelske kronemerker. Dette for å unngå represalier mot den norske sivilbefolkningen. Sett fra tysk synspunkt hadde Norge kapitulert, slik at ytterligere krigshandlinger ble klassifisert som terrorisme.
Jeg har ikke funnet bilder av de involverte kvinnene i arbeidet. Men det fins flere bilder av gutter og menn på nattevakt i Rapps fabrikk. Grunnet dagproduksjonen måtte dette gjøres i skjul om natta. Den ene av de to damene hvis oppgave var å holde vakt og varsle i tilfelle inntrengning, var Inger Marie Hiorth, som var gift med direktør Erik Andreas Hiorth. Hun stilte opp under prøveskyting, som ikke bare foregikk hos Rapp, men også i kjelleren til Andreas og Inger Maries hjem i Langoddveien på Snarøya.
Kruttrøyken ble sugd inn i en støvsuger med avtrekk i kjellerluka, mens den fruktsommelige fru Hiorth sto vakt i porten. Fruktsommelig er en eldre betegnelse for gravid, noe som kan ha hatt en dempende effekt på fiendens styrker. Særlig med de norske, som av tyskerne ble ansett som et mer arisk og høyverdig folk enn andre, med slaviske og sydeuropeiske trekk.
En annen modig dame var Randi Karstensen, som deltok i 50–60-mannslaget som utførte selve deleproduksjonen. 23 ulike verksteder ble benyttet, noe som illustrerer den logistiske utfordringen. Løpene ble dreid på et verksted som også lagde forstillinger til Renault. Her gikk produksjonen av løp og bildeler ut i kasser, uten at de tyske vaktene skjønte noe.
Bror With nyttet sine egenskaper som menneskekjenner til å velge ut dem som ikke var troende til å skryte av hva de visste og hva de holdt på med. På toppen var det bare noen få utvalgte som visste hva delene de håndterte, egentlig var til. Den jevne sivile norske fagmann trodde de lagde kingbolter og sperrehaker til grammofoner. En slik iskald person svarte kaldt og rolig til en NS-direktør hos Elektrisk Bureau at de lagde slike sperrehaker. NS-medløperen tok den forklaringen for god fisk.
De klarte faktisk å holde produksjonen så hemmelig at ved en anledning ble den mål for en kommunistisk sabotasjeaksjon. En novemberdag i 1943 smalt det. Detonasjonen holdt på å dele bygget i to, og forundrede tyskere sto og så på våpendelene som lå strødd i ruinene. En handlekraftig direktør Anders Wiig beholdt roen. Han kastet seg i bilen og kjørte til bombestedet. Deretter, mens tyskerne hørte på, fordømte han de ikke-tilstedeværende sabotørene som hadde ødelagt bygningen hans, og ba tyskerne trekke seg tilbake så de ikke fikk byggrester i hodet.
Så begynte han å jobbe med å samle sammen våpendelene. Da tyskerne ble nysgjerrige og lurte på hva dette var, svarte han at det var viktige ting som skulle sendes til Wehrmachts overkommando i Nord-Norge!
Så kanskje tyskerne kunne være snill å gi en håndsrekning? Ja da, de tyske soldatene var gladelig med og bar ved til bålet – sitt eget.
En tredje modig dame var daværende frk. Trosterud, senere gift Andersen. Bakteppet her var at alle nordmenn var pliktige til å stille i borgervakttjeneste. Å stille som banevakt langs jernebanelinjer var en slik type tjeneste hvor man måtte skrive under på et skjema hvor det ble presisert at «man innestod med sitt liv for at intet skulle skje på den strekning man ble satt til å bevokte». Frk. Trosterud ble utkommandert til dette borgervaktkontoret. Med stor fare for egen sikkerhet klarte hun å fjerne samtlige kartotekkort for Rapp-fabrikkens ansatte, slik at de aldri ble innkalt til slik tjeneste.
Som en digresjon kan det nevnes at senere Arbeiderparti-sekretær og transportminister Ronald Bye gikk i mekanikerlære ikke langt fra Rapps lokaler. Han utdannet seg til maskinreparatør ved Progress’ Verktøymaskinfabrikk, som lå på Carl Berner i Oslo. Deler av originalmuren fins fortsatt, men i dag er stedet blitt et kult hipstersted med bar og scene. Firmaet fins fortsatt. De lager vannjetmotorer og hydraulikk. Bildet er av Rapps ansatte etter krigen, i 1947.
Kilder:
https://www.dagsavisen.no/
https://www.nb.no/items/
https://www.nb.no/items/
http://industrimuseum.no/
http://industrimuseum.no/
Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.
