Grafikk: W.Rebel / Wikimedia Commons (cc by 3.0).

Tilfellene av sensur øker så raskt at de er i ferd med å normaliseres. Til tross for pågående rettssaker og mer offentlig oppmerksomhet har sosiale mainstream-medier de siste månedene vært mer hardhendte enn noen gang før. Podkastere vet med sikkerhet hva som vil bli slettet umiddelbart, og de diskuterer seg imellom om innhold i gråsoner. Noen, som Brownstone, har gitt opp YouTube til fordel for Rumble, og ofrer et stort publikum bare for å se innholdet sitt overleve og se dagens lys.

Det handler ikke alltid om å bli sensurert eller ei. Dagens algoritmer omfatter en rekke verktøy som påvirker søkbarheten og muligheten til å finne igjen ting. Joe Rogan-intervjuet med Donald Trump oppnådde for eksempel forbløffende 34 millioner visninger før YouTube og Google justerte søkemotorene sine slik at det ble vanskelig å finne det, samtidig som det oppsto en teknisk feil som gjorde det umulig for mange å se det. I møte med dette gikk Rogan til plattformen X for å legge ut alle tre timene.

Å navigere i dette krattet av sensur og kvasi-sensur har blitt en del av forretningsmodellen til alternative medier.

Dette er bare de største sakene. Foruten disse foregår det tekniske hendelser som fundamentalt påvirker historikernes mulighet til å se tilbake og fortelle hva som har skjedd. Utrolig nok har tjenesten Archive.org, som har eksistert siden 1994, sluttet å ta bilder av innhold på alle plattformer. For første gang på 30 år har det gått lang tid (siden 8.–10. oktober) siden denne tjenesten har dokumentert livet på internett i sanntid.

I skrivende stund har vi ingen mulighet til å verifisere innhold som har blitt lagt ut i de tre ukene i oktober som ledet opp til det mest omstridte og betydningsfulle valget i vår levetid. Dette handler ikke om partipolitisk eller ideologisk diskriminering. Ingen nettsteder på internett blir arkivert på måter som er tilgjengelige for brukerne. I realiteten er hele minnet til vårt viktigste informasjonssystem bare et stort svart hull akkurat nå.

Problemene på Archive.org begynte 8. oktober 2024, da tjenesten plutselig ble rammet av et massivt tjenestenektangrep (DDOS) som ikke bare la ned tjenesten, men som introduserte et feilnivå som nesten slo den helt ut. Etter å ha jobbet døgnet rundt kom Archive.org tilbake som en skrivebeskyttet tjeneste, slik den er i dag. Du kan imidlertid bare lese innhold som ble lagt ut før angrepet. Tjenesten har ennå ikke gjenopptatt noen offentlig visning av speiling av nettsteder på internett.

Med andre ord er den eneste kilden på hele World Wide Web som speiler innhold i sanntid, blitt deaktivert. For første gang siden nettleseren ble oppfunnet, har forskere blitt fratatt muligheten til å sammenligne tidligere og fremtidig innhold, noe som er en viktig oppgave for forskere som undersøker myndigheters og bedrifters handlinger.

Det var for eksempel ved hjelp av denne tjenesten at Brownstones granskere kunne finne ut nøyaktig hva CDC hadde sagt om pleksiglass, filtreringssystemer, brevstemmegivning og utleiemoratorier. Alt dette innholdet ble senere fjernet fra internett, så tilgang til arkivkopier var den eneste måten vi kunne få vite og verifisere hva som var sant. Det samme skjedde med Verdens helseorganisasjon (WHO) og deres nedvurdering av naturlig immunitet, som senere ble endret. Vi kunne dokumentere de skiftende definisjonene kun takket være dette verktøyet, som nå er deaktivert.

Hva dette betyr, er følgende: Et hvilket som helst nettsted kan legge ut hva som helst i dag og ta det ned i morgen, uten at det finnes noen dokumentasjon på hva som er lagt ut, med mindre en eller annen bruker har tatt en skjermdump. Selv da er det ingen måte å verifisere autentisiteten på. Standardmetoden for å vite hvem som har sagt hva og når, er nå borte. Det vil si at hele internett allerede er sensurert i sanntid, slik at hvem som helst i informasjonsbransjen kan slippe unna med hva som helst uten å bli tatt i løpet av disse avgjørende ukene, når store deler av offentligheten forventer at det vil bli begått urett.

Vi vet hva du tenker. Dette DDOS-angrepet var helt sikkert ikke en tilfeldighet. Tidspunktet var bare for perfekt. Og kanskje det er riktig. Vi vet bare ikke. Har Archive.org mistanke om noe i den retningen? Her er hva de sier:

I forrige uke ble Internet Archives javascript ødelagt i forbindelse med et DDOS-angrep og eksponering av lånernes e-postadresser og krypterte passord, noe som førte til at vi måtte ta ned nettstedet for å få tilgang til og forbedre sikkerheten. De lagrede dataene til Internet Archive er trygge, og vi jobber med å gjenoppta tjenestene på en trygg måte. Denne nye virkeligheten krever økt oppmerksomhet på cybersikkerhet, og vi er i ferd med å reagere. Vi beklager at disse bibliotektjenestene ikke er tilgjengelige.

Den dype staten? Som med alle disse tingene er det umulig å vite, men forsøket på å fjerne muligheten for at internett skal ha en verifisert historie, passer godt inn i interessentmodellen for informasjonsdistribusjon som tydeligvis har blitt prioritert på et globalt nivå. I Erklæringen om Internettets fremtid kommer det tydelig frem: Internett bør «styres gjennom en flerpartstilnærming, der regjeringer og relevante myndigheter samarbeider med akademikere, sivilsamfunnet, privat sektor, det tekniske miljøet og andre». Alle disse interessentene drar nytte av muligheten til å handle på nettet uten å etterlate seg spor.

En bibliotekar hos Archive.org har riktignok skrevet dette:

«Mens Wayback Machine har vært i skrivebeskyttet modus, har gjennomsøking og arkivering av nettet fortsatt. Disse materialene vil være tilgjengelige via Wayback Machine etter hvert som tjenestene blir sikret.»

Når da? Det vet vi ikke. Før valget? Om fem år? Det kan være noen tekniske årsaker, men det kan se ut som at hvis web crawling fortsetter bak kulissene, slik notatet antyder, kan det også være tilgjengelig i skrivebeskyttet modus nå. Det er det ikke.

Det er urovekkende at denne slettingen av internett-minnet skjer på mer enn ett sted. I mange år tilbød Google en hurtigbufret versjon av lenken du søkte etter, rett under live-versjonen. Nå har de nok av serverplass til å gjøre det mulig, men nei: Den tjenesten er nå helt borte. Faktisk ble Googles cache-tjeneste offisielt avsluttet bare en uke eller to før Archive.org-krasjet, i slutten av september 2024.

Dermed forsvant de to tilgjengelige verktøyene for å søke i hurtigbufrede sider på Internett med noen ukers mellomrom, og noen uker før valget den 5. november.

Andre urovekkende trender gjør også at søkeresultatene på Internett i stadig større grad blir AI-kontrollerte lister over etablissementets godkjente narrativer. Tidligere var det vanlig at rangeringen av søkeresultater ble styrt av brukeradferd, lenker, siteringer og så videre. Dette var mer eller mindre organiske beregninger, basert på en sammenstilling av data som indikerte hvor nyttig et søkeresultat var for internettbrukere. Jo flere som fant et søkeresultat nyttig, desto høyere ville det rangeres. Google bruker nå helt andre kriterier for å rangere søkeresultatene, blant annet hva de anser som «pålitelige kilder» og andre ugjennomsiktige, subjektive vurderinger.

Dessuten er den mest brukte tjenesten som en gang rangerte nettsteder basert på trafikk, nå borte. Denne tjenesten het Alexa. Selskapet som skapte den, var uavhengig. Så en dag i 1999 ble det kjøpt opp av Amazon. Det virket oppmuntrende, for Amazon var velstående. Oppkjøpet så ut til å systematisere verktøyet alle brukte som en slags statusmåler på nettet. I gamle dager var det vanlig å legge merke til en artikkel et sted på nettet og deretter slå den opp på Alexa for å se rekkevidden. Hvis den var viktig, la man merke til den, men hvis den ikke var det, var det ingen som brydde seg noe særlig.

Slik fungerte en hel generasjon webteknikere. Systemet fungerte så godt som man kunne forvente.

I 2014, flere år etter at Amazon kjøpte rangeringstjenesten Alexa, gjorde de noe merkelig. De lanserte sin hjemmeassistent (og overvåkingsenhet) med samme navn. Plutselig hadde alle dem i hjemmene sine og kunne finne ut hva som helst ved å si «Hei, Alexa». Det var noe merkelig med at Amazon oppkalte sitt nye produkt etter en virksomhet de hadde kjøpt opp flere år tidligere. Det var utvilsomt en viss forvirring forårsaket av navneoverlappingen.

Her er hva som skjedde videre. I 2022 tok Amazon aktivt ned nettrangeringsverktøyet. De solgte det ikke. Den økte ikke prisene. Den gjorde ikke noe med det. Plutselig ble det helt mørkt.

Ingen kunne finne ut hvorfor. Det var bransjestandarden, og plutselig var den borte. Ikke solgt, bare sprengt bort. Ingen kunne lenger finne ut av trafikkbasert rangering av nettsteder uten å betale svært høye priser for proprietære produkter som var vanskelige å bruke.

Alle disse datapunktene, som hver for seg kan virke urelaterte, er faktisk en del av en lang utvikling som har endret informasjonslandskapet vårt til det ugjenkjennelige. Covid-hendelsene i 2020–2023, med massiv global sensur og propagandainnsats, akselererte disse trendene i stor grad;

Man kan lure på om noen vil huske hvordan det en gang var. Hackingen og sabotasjen av Archive.org understreker poenget: Det kommer ikke til å finnes noe minne lenger.

I skrivende stund har hele tre uker med nettinnhold ikke blitt arkivert. Hva vi mangler og hva som har endret seg, er det ingen som vet. Og vi aner ikke når tjenesten kommer tilbake. Det er fullt mulig at den ikke kommer tilbake, og at den eneste virkelige historien vi kan støtte oss til, er fra før 8. oktober 2024, datoen da alt endret seg.

Internett ble grunnlagt for å være fritt og demokratisk. Det vil kreve en kolossal innsats å gjenopprette denne visjonen, fordi noe annet er i ferd med å erstatte den.

Denne artikkelen ble først offentliggjort den 30. oktober av Brownstone Institute, og den republiseres på norsk av Document under lisensen Creative Commons Attribution 4.0 International.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!