Når man observerer den politiske scenen i Norge i dag, er det vanskelig å unngå å føle en dyp frustrasjon over de mange elendige prestasjonene fra våre folkevalgte.

Til tross for gjentatte valgløfter, omfattende strategidokumenter og en overdådig bruk av skattebetalernes penger, ser det ut til at de som har fått det politiske ansvaret i landet vårt, knapt hever seg over nivået av udugelighet.

La oss begynne med utdanningssystemet. Her har vi et område som burde vært en prioritet for enhver nasjon som ønsker å bygge en sterk fremtid. Norske politikere har imidlertid valgt å omfavne en rekke reformer som har vist seg å svekke kvaliteten på utdanningen, snarere enn å forbedre den.

Pedagogiske metoder blir stadig mer teoretiske og fjerner fokuset fra grunnleggende ferdigheter. Lærere klager over mangel på ressurser, mens skolene i økende grad blir arenaer for sosiale eksperimenter fremfor trygge og læringsvennlige miljøer.

Resultatet er en generasjon ungdommer som har færre verktøy til å navigere i en komplisert verden.

Helsevesenet er et annet område der en rekke feilsteg har ført til alvorlige konsekvenser. Til tross for en stadig økende bevilgning av midler, opplever man lange ventetider, underbemanning og slitasje på helsepersonell.

Politikkerne er gode til å lansere nye initiativ, men de ser ut til å mangle den nødvendige vilje og evne til å konkretisere og fullføre planene.

Resultatet er at pasientene betaler prisen – ofte med helsen sin.

Ser man mot bystyrene, finner vi et maktapparat som i liten grad reflekterer befolkningens behov. Den lokale politikken har blitt en lekse i partipolitikk og administrativ overstyring, der de virkelige problemene, som boligmangel og infrastruktur, blir nedprioritert til fordel for symbolske vedtak om miljø og likestilling.

Det er lett å se at mange politikere egentlig har mer fokus på egen karriere og selvpromotering enn på å løse de praktiske problemene som innbyggerne står overfor.

Eldrepolitikken i Norge er en regelrett katastrofe. Når eldre får servert elendig mat, ikke får det tilsynet som er nødvendig, samt mangel på aktiviteter, men allikevel må blø med hele sin pensjon for et elendig produkt i mange tilfeller, så vet man at noe er galt.

Enda verre blir det hele når man ser på hva regjeringen og stortingspolitikerne gjør med skattepengene. Å sende over 50 milliarder ut av landet til krigen i Ukraina, er så lett å vedta som bare det, men å gi en milliard til de eldre, det holder hardt.

Husker du siste gang de gjorde dette, og hva som skjedde med pengene? Kommunene fikk eldremilliarden fordelt mellom seg, og siden pengene ikke var øremerket til de eldre, så bygde mange nye kulturhus og lignende i stedet for å bruke dem på de eldre.

Mens politikere kan kose seg med champagne og eksklusive snitter, blir det heller dårlig av det samme for de mange eldre på sykehjem rundt om i Norge. Foto: Pexels

På den internasjonale arenaen har norske politikere vist en forbløffende grad av naivitet når det gjelder klimapolitikk. I jakten på å fremstå som miljøbevisste, har det blitt iverksatt tiltak som virker mer symbolsk enn effektive.

Man invisterer i vindmøller og solpaneler, konsepter som alltid vil gå med underskudd, og forsøker så godt man kan å bygge ned den norske hovedinntekten som olje- og gassindustrien representerer. De tar ikke inn over seg at den norske økonomien er avhengig av denne industrien, og at en brå omlegging vil kunne føre til økonomisk stagnasjon og tap av arbeidsplasser.

Norge har også vist en ensidig tilnærming til utenrikspolitikk. Den norske støtten til internasjonale prosjekter, ofte med en ideologisk vridning, overskygger de nasjonale interessene. I stedet for å beskytte landets interesser, ser vi på en utvikling hvor man stadig sikter mot å være «god på den internasjonale scenen».

Resultatet er en svekkelse av Norges posisjon i egen region og en manglende evne til å engasjere seg i avgjørende spørsmål som berører norske interesser.

Men det ser sikkert flott ut å invitere Taliban til Norge med privatfly og opphold på luksushotell. Alt betalt av deg og meg selvsagt.

Sammenfattende kan vi konstatere at det finnes en utbredt følelse av at norske politikere har sviktet på de fleste betydningsfulle områder.

Deres udugelighet på utdanning, helse, lokalpolitikk, klimapolitikk og utenrikspolitikk er tydelig. Hvilken vei vil vi som samfunn velge?

Det er på høy tid å stille krav til de som har ansvaret. Norge trenger ledere med både visjon og evne til å gjennomføre nødvendige reformer – ikke bare i ord, men i handling.

Uten dette vil vi fortsette å se et politisk landskap preget av skuffelse og stagnasjon.

Det store spørsmålet er selvsagt hvor man da skal finne de menneskene som skal styre landet. Svaret på det er forholdsvis enkelt, da Jonas Gahr Støre har vært inne på det:

Nå er det vanlige folks tur!

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!