Fri presse? Nei takk

I årenes løp har vi importert en assortert fruktsalat av kulturelle nyvinninger fra USA. Vi har fått det moderne demokratiet, men også fuck-fingeren, hamburgeren og Donald Duck. Og nå har danske medier blitt overkjørt av den nye amerikanske normen for journalistikk: aktivisme.

Den amerikanske medieprofessoren Nikole Hannah-Jones proklamerer at aktivistjournalistikk nå er den nye normen. «All journalistikk er aktivisme», sier hun. Aktivistjournalistikken dominerer de amerikanske mainstream-mediene, og i økende grad også de europeiske mediene. Eller som sjefredaktøren i San Francisco Chronicle, Emilio Ruiz, uttrykker det: «Vi må kvitte oss med objektiviteten!»

For en generasjon siden hedret mediene fortsatt det hevdvunne prinsippet i all journalistikk om at fakta og fiksjon skulle skilles, slik at publikum fikk presentert de usminkede fakta og hendelser på en tydelig måte, og at medienes redaksjonelle meninger ble presentert i lederartikler eller egne kommentarer.

Disse edle journalistiske prinsippene var det, i likhet med De ti bud, vanskelig å leve opp til fullt ut. Pressen skriver tross alt for utvalgte målgrupper som skal fortsette å betale for abonnementet. Det har alltid foregått en subjektiv, politisk bevisst utvelgelse, prioritering og presentasjon av nyhetsinnhold.

Hvis man blar igjennom aviser fra 1970-tallet, da mediene var mer partipolitisk preget, vil man se mange eksempler på denne prosessen. De den gang genuint borgerlige avisene som Berlingske og Jyllands-Posten elsket forsideoppslag om Sovjetunionens ondskap og grusomheter. Politiken og Information raste mot Vietnam-krigen og det imperialistiske USA. Og DR-journalistene måtte finne seg i å bli stemplet som «røde leiesoldater» av Erhard Jacobsen.

Ingen vil hevde at vi har sensur i Danmark. Tvert imot har vi en utstrakt selvsensur som, kombinert med den nye innflytelsesrike journalistikken, er nesten like effektiv.

Denne ensrettingen av opinionen er en naturlig følge av at vi gradvis har utviklet oss til et sosialdemokratisk samfunn der kjerneverdiene er en sterk statsmakt som sikrer folkets velferd og hindrer grådige bedrifter i å utnytte ansatte og tilegne seg samfunnets verdier. Statsmakten dominerer totalt den nasjonale debatten og nyhetsdekningen i radio og fjernsyn. Staten har sterk kontroll over DR og TV2 og har til hensikt å opprettholde monopolet, som først ble følt av Radio Mercur og deretter Radio 24/7. Statens tv-monopol setter dagsordenen for nyhetsdekningen og debatten i Danmark.

Nye tall som ble offentliggjort på Nordiske Mediedager viser at 80 prosent av alle danske journalister ville stemt rød-grønt hvis det var valg nå. Også blant studentene på Journalisthøjskolen dominerer rød front med Enhedslisten som det mest populære partiet. Slik har det vært i en årrekke, og mediefolkets aktivistiske holdninger gjenspeiles til fulle i nyhets- og debattstoffet på DR og TV2.

Det betyr at seerne og lytterne daglig blir fôret med nyheter som setter venstresidens politiske og kulturelle agenda høyt: klimakamp og grønn omstilling, offentlig velferd, miljøkamp, innvandrervern og kamp mot islamofobi, fordømmelse av Israel og det borgerlige USA.

Den innflytelsesrike journalistikken har hatt en avgjørende innvirkning på seere og lyttere. Det konservative Danmark har lagt seg på siden og gitt opp. Alle meningsmålinger viser at et betydelig flertall av velgerne er imot en skattereform som reduserer inntektsskatten. Folk har lært sin sosialdemokratiske lekse: «Du må velge mellom skattelettelser til de rike og mer velferd til oss alle!». En fersk Gallup-måling viser at 88 prosent av danskene ville stemt på Kamala Harris fordi mediene har hjernevasket dem til å tro at Harris vil redde verden og Trump vil ødelegge den.

Hvis politikerne hadde tillatt en privateid, konservativt orientert riksdekkende tv-kanal, ville dét i så fall gitt seerne en alternativ nyhets- og debattplattform?

Nei, det finnes det ingen bevis for. Tvert imot viser alle erfaringer fra utlandet at privateide medieorganisasjoner faller under de statlige medienes åk og blir kloner av dem. I Tyskland står kanalene RTL, SAT1 og Pro7 aldri i opposisjon til de statseide ARD og ZDF. I Storbritannia kan man ikke skille vinklingen på nyhetsdekningen på ITV, Channel 4 og SKY-TV fra BBCs nyhets- og debattplattform. Som i Danmark har de elektroniske statsmonopolene i Tyskland og Storbritannia gradvis lært opp de tidligere borgerlige avisene til å tenke det samme. Dessverre, fordi leserne deres også gjør det.

Midt i den økende mørkleggingen av den frie debatten i mediene og blant folk flest, finnes det noen få lyspunkter. Sosiale medier – med Facebook i spissen – sensurerer riktignok omhyggelig innlegg som ikke harmonerer med den progressive tidsånden, men de klarer ikke å legge fullstendig lokk på debatt og kritikk.

Det har vokst frem en rekke høyreorienterte nettmedier som til sammen har fått en betydelig leserskare, blant annet i Folketinget og medienes redaksjoner. Men de av oss som ønsker en åpen og fordomsfri nasjonal debatt, må håpe på et gjennombrudd i form av profesjonell høyreorientert strømme-tv som kan levere kvalitetsnyheter og saklige debatter. Men det er dyrt, og hvem vil legge penger i dét? Jeg kjenner ingen, og jeg tror ikke noen andre gjør det heller.

Så inntil videre må vi sette vår lit til at de mest vitale borgerlige nettmediene kjemper seg til et gjennombrudd, enten ved å slå seg sammen med andre eller på egen hånd. Det finnes mange kompetente, frihetselskende og målbevisste redaktører og skribenter i det fremvoksende borgerlige medielandskapet. Så kanskje våren omsider kommer likevel. Ganske forsiktig.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!