Britisk overklasse var en gang folk som admiral Nelson eller Winston Churchill. Nå er det kun snobber som forakter vanlige briter. Et godt eksempel er Sally Rooney.

Brendan O’Neill stiller spørsmålet i The Spectator: Når skal denne kvinnen boikotte Storbritannia? Det bør dog nevnes at Rooney ikke er britisk, men irsk. Hun er en forfatter de riktige folkene liker. Vanlige folk bryr seg ikke, og hun bryr seg kanskje ikke om dem heller.

Hun er opptatt av problemene som kapitalisme og klimakrise påfører oss. Nasjonalisme og politikk er hun ikke så veldig engasjert i. Men takket være kapitalisme, politisk støtte og hyllest av woke-folket, så sliter hun neppe med strømregningen.

Rooney er en forfatter som leses av folk med doktorgrad, skriver O’Neill. Hun vil boikotte Israel fordi de bidrar til «folkemord». Utrolig mislykket folkemord, etter min mening, siden antall palestina-arabere vokser år for år.

Hundrevis av andre forfattere med en dyd å reklamere for skal også ha signert. Arundhati Roy, Percival Everett, Rachel Kushner og andre sier alle at de vil avstå fra israelske «forlag, festivaler, litterære agenter og publikasjoner» som er «medskyldige i å krenke palestinernes rettigheter».

Tror disse forfatterne at israelske soldater har tid og energi til å lese woke litteratur som anklager dem for folkemord, mens de kjemper en eksistensiell krig for hele nasjonen?

Hvor mange palestinske forfattere (hvis de finnes) er boikottet etter slakten 7. oktober i fjor?

Og likevel skåler disse menneskene fortsatt i Cabernet på litterære soiréer og boklanseringer i Storbritannia og USA, selv om dødstallene fra våre feilslåtte eventyr i Midtøsten er større enn i krigen i Gaza.

Så sent som i forrige måned lanserte Rooney sin siste roman, Intermezzo, på Southbank Centre i London, som får penger fra regjeringen.

Så det er greit å svinge seg rundt på kunststeder som delvis er finansiert av staten som bidro til å skape et blodig kaos i Irak, Afghanistan og Libya, men du nekter å hedre med ditt hovmodige nærvær en institusjon som er knyttet til staten som kjemper mot hæren av antisemitter som angrep den 7. oktober?

Dette er et eksempel på den moteriktige anti-israelske holdningen. Man skal hate Israel, og pynte seg i sine vintage-bluser.

Det kunne være åpningsscenen til en satire over overklassens turbo-smarte chic-radikale som er så forblindet av sin egen selvrettferdige briljans at de mister av syne de enorme hullene i sin egen moralske tenkning.

Spørsmålet er hvor disse litterære geniene skal flykte. Sveits?

Men hatet mot Israel vil garantert følge dem, og hele den snobbete eliteklassen i Europa støtter dem.

Ingen av disse bryr seg om USAs militære aksjoner, eller britenes egne massedrap i utlandet. Det er med andre ord et åpenbart jødehat her.

Tross alt: USA drepte langt flere sivile i forhold til soldater i Irak enn det Israel Defense Forces, verdens beste forsvar, har gjort på Gazastripen, selv om man svelger Hamas-tallene rått.

Det er også tvilsomt om sånne som Rooney bryr seg om at Irland blir invadert og småjenter blir slaktet i Southport. So what? Det var jo bare noen fra arbeiderklassen.

Boikottvanviddet mot Israel har alltid gjort meg kald. Det finnes mennesker for hvem det å unngå israelsk kultur og israelske varer har blitt en slags religiøs besettelse. De går heller sultne enn å spise en appelsin fra Jaffa.

Produkter fra Kina er derimot null problem, selv om de har muslimer i konsentrasjonsleir. Dobbeltmoralen er skrikende.

Britisk overklasse har gjort mye bra gjennom historien. Dette kan man se i Yorkshire Dales, hvor alle steingjerdene er rene kunstverk, finansiert av adelen som ville skape gode lokalmiljøer.

Man kan heller ikke glemme helter som admiral Nelson, som brukte sitt blinde øye til å unngå å lyde ordre utenfor København, og var Napoleons eneste likemann. Han døde på post.

Kanskje kan man nevne hertugen av Wellington, som tross alt vant det aller siste slaget (Waterloo).

Så kan man jo nevne Churchill, som var etterkommer av krigshelten hertugen av Marlborough, som aldri tapte et slag, og var avgjørende i den langvarige spanske arvefølgekrigen (1701-1714).

Selv har jeg flere ganger møtt flotte britiske adelsfolk, og dette var folk som hadde forstått ansvaret som følger med privilegiene.

Men man har også den foraktelige overklassen, som ser ned på vanlige folk og føler seg bedre enn alle andre. Disse folkene ledes nå av den mest forhatte politikeren i moderne britisk historie, Sir Keir Starmer.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.