Det er valg i USA kommende mandag. Sylvi Listhaug og Simen Velle i FrP har gjort det klart at de ikke ville stemt på Donald Trump.

Men hvem skal vi stemme på i Norge neste høst? I USA er frontene klare. Men i Norge er det ikke noen reell opposisjon.

Høyre og Arbeiderpartiet går i svingdørene mellom Storting og regjering og fører stort sett den samme politikken. Fremskrittspartiet går i svingdørene mellom Stortinget og First House og selger velvillig sine valgløfter for å få kjøre sort limousin.

FrP har vist at de ikke er til å stole på. Skal vi bli lurt trill rundt en gang til?

Mens innvandringen og globalismen til de etablerte partiene har polarisert det politiske landskapet og tydeliggjort frontene i USA og resten av Europa, har norsk politikk, godt smurt av oljepenger, konvergert mot sentrum.

Det er først og fremst et resultat av at styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet har gjort fullstendig knefall for EU. Dernest som en følge av et tafatt Høyre, som har hengt seg på woke– og klimagalskapen til Ap. Men også som en følge av at FrP er blitt så stuerent at det er i ferd med å miste sin identitet, og så troløse mot sitt program at det har mistet sin troverdighet.

FrP er blitt til gamle Høyre, bare mer opportunistisk. Høyre er blitt Arbeiderpartiet og er minst like ivrig etter å rasere norsk natur med skattefinansierte subsidier. Senterpartiet er blitt en fagforening for bønder. Arbeiderpartiet har redusert seg selv til en historisk anakronisme. Rødt og SV vil bare ha tak i mest mulig av dine og mine skattepenger. Kristelig Folkeparti og Venstre blir stadig mer marginale partier, for spesielt interesserte.

De har alle sterke islett av globalismen, som innebærer overføring av kompetanse og beslutningsmyndighet til overnasjonale konføderasjoner som EU, FN og WHO, og til internasjonale private NGO-er utenfor demokratisk kontroll og styring. Det svekker lokaldemokratiet og nasjonalstaten som det moderne demokratiet bygger på.

De er alle påvirket av postmodernismens relativiserende og woke-infiserte tenkesett, fra ytterst på venstresiden via sentrumspartiene og dypt inn i Høyre. Og de bekjenner seg alle til trosberetningen om innvandring, multikultur, fargerikt fellesskap, klimakrise og det grønne skiftet.

De er styrt av en liten elite karrierepolitikere som gjennom sine nettverk og en av de mest lukkede nominasjonsordningene i den vestlige verden, i realiteten stadig kan gjenvelge seg selv.

Til og med FrP er blitt domestisert. Partiet preges nå av en ultraliberalistisk partiledelse med sterke islett av globalisme. FrP i regjering har, i likhet med Sp, vist seg å ikke være til å stole på.

Så snart de kommer i posisjon, vender de sine valgløfter ryggen. Sp solgte seg i 2021 for 30 sølvpenger i tidenes landbruksoppgjør. FrP godtok både Marrakesh-avtalen, ACER, strømkablene, økt innvandring, fortsatt vekst i offentlige utgifter, flere bomringer og NRK-skatt i bytte med lakrispiper og billig pappvin til velgerne, og sorte limousiner til seg selv så snart de kom i regjering i 2013.

Det var ikke mye igjen av det opprinnelige partiprogrammet til FrP da de ble sparket ut av regjering i 2021 med bare 11,7 % av stemmene ved stortingsvalget.

Norske politikere har fått det for seg at politiske program og valgløfter ikke betyr noe. At det er greit at de gjennomfører en helt annen politikk i regjering enn de lovte velgerne da de gikk til valg. De unnskylder seg med at politikk er kompromissets kunst. De lar prinsipp og program fare og tar om nødvendig de politiske kompromissene ut i det ekstreme for å kunne sitte i regjering.

Den nordiske mindretallsparlamentarismen har sånn sett vist seg å være døden for det representative demokratiet. Sammen med fremveksten av nettverkspartier og stadig flere karrierepolitikere har den resultert i et inkompetent elitevelde med klare autokratiske trekk.

Som velgere tror vi at vi vet hva vi stemmer på, men vi har i realiteten ikke lenger noen anelse om hva slags politikk som kommer til å bli ført etter valget. Velgerne er ikke lenger i stand til å foreta informerte valg. Det finnes ikke lenger noen reell opposisjon. Dét er ikke demokrati.

Derfor er det viktig å få frem politiske alternativ og en opposisjon som reflekterer den frustrasjonen velgerne føler etter å ha blitt forlatt av de etablerte partiene.

For etter at FrP er blitt domestisert, er det de små partiene på høyresiden i Norge som nå er de egentlige representanter og som målbærer den brede folkelige protestbevegelsen som gjør seg gjeldende i USA og i resten av den vestlige verden og i våre naboland.

Fordi oljen smører politikken og demper fordelingskonfliktene, utvikler denne grasrotprotesten seg tregere i Norge enn i USA, på Kontinentet og i våre naboland, jf. Sverigedemokraternas fremvekst i Sverige og innvandringspolitikken som for lengst er lagt om i Danmark.

Når Sylvi Listhaug og Simen Velle tar avstand fra Donald Trump, tar de avstand fra FrPs opprinnelige velgerbase i sin iver etter å sanke nye velgere fra Høyre. De er i realiteten i ferd med å ende på feil side av historien.

Det er viktig med et stort FrP. Men det er enda viktigere å sørge for at de små partiene på høyresiden (Norgesdemokratene, INP og Konservativt) konsoliderer og vokser seg sterke, slik at de kan fungere som et korrektiv mot FrPs stadige utglidning mot sentrum.

Det er helt avgjørende med et korrektiv til FrP på høyresiden. FrP må holdes i ørene for at vi ikke på nytt skal bli lurt og ende opp med lakrispiper og billig pappvin. Men vi har litt tid på oss frem til stortingsvalget neste høst.

‘First Trump will take Manhattan. Then AfD will take Berlin. Og så får vi se om norske velgere skjønner sitt eget beste i september 2025.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.