Og «Abbey Road» tok fyr på hitlistene. Rett inn på 1. plass i England. Like etter skulle Bærums-gymnasiastene på høstcruise til Færder og tilbake, det var diskotek om bord, «Abbey Road» snurret – og stiften hoppet – i bølgekastene. På bildekket sto den norske supergruppen Jumbo klar, men strømforsyningen funket ikke. Vi fikk se bandet. Men hørte dem aldri.

Finjarn hadde gule solbriller, tror jeg. De spilte på Kroa i Storgaten 5. oktober, men der hadde jeg vel ikke kommet inn. Nice spilte på Club 7 på Kongen 7. oktober. Der var jeg heller ikke. På høstcruiset fikk jeg i hvert fall sett Christiania Fusel & Blaagress live, Øystein Sunde i fri utfoldelse. Moro. Snart skolefest på Nadderud også.

Jeg er ikke han som kan skryte av at han så The Nice på Club7 i Frognerkilen. At jeg så The Troggs der i 1970 gjør egentlig bare vondt verre. Feil Club 7-konsert å huske. (Fra Arbeiderbladet 4. oktober 1969)

Tror jeg sluttet å sykle til skolen en stund. Jeg gikk. Det tok ikke så lang tid. Jeg hadde trillebag. Det hadde ingen av de andre guttene. Knapt noen av jentene heller. Hva så? Den var min venn helt til en vittigklump sparker til den så det ene hjulet brakk. Det var den trillebagen. Møkkafyr.

Så syklet jeg igjen. Fra Kirkeveien 42c, gjennom småveiene i villastrøket, over jordet ved Gjønnes og svosj, der var Nadderud. Helt greit. Snart vinter. I dag er den ruten stengt, trikkestasjonen er på størrelse med Lillestrøm og skolen revet. Og nei, det nye Nadderud Gymnas, noe betong-krims-krams borte ved Bærumsveien, gjelds ikke. Det ekte Nadderud Gymnas var et brakke-fort for enden av Nadderud stadion, der det ligger en treningsbane nå, ved Gamle Ringeriksvei. På den andre siden av veien lå bondens åker og starten for skoleskirennene.

«Abbey Road» ga ro i sjelen og toppet hver eneste uke hele høsten og inn i vinteren 1969. (Cover: Apple Corps)

Man later som om vårt samfunn aldri fantes. Galtvort fjernet fra jordens overflate, og overlatt til et annenrangs fotballag som egentlig burde pellet seg tilbake til togstasjonen de kommer fra.

Jeg tror plateklubben i 2RG allerede var begynt å gå opp i limingen høsten ‘69. Bare p.g.a. Temptations (som ingen ville ha, men som ble kompensasjons-innstemt for å trøste Stein som alltid ble nedstemt), Stein (av før nevnte grunner) og Ellen (som brukte «On The Threshold Of A Dream»-coveret som sydvest i styrtregn på vei til skolen). Ikke fikk jeg sett Nice på Kongen, heller. En konsert som skulle komme til å vokse seg større en himmelen.

De som hadde noe å komme med hadde vært på Stones på Sjølyst i ’65, Nice på Club 7 i ’69 eller Sex Pistols på Pingvinen i ’77. Jeg har bare Sex Pistols. Men det er jo egentlig ikke noe bare, tross alt. Dessuten har jeg jo Wings og Purple i Njårdhallen. Og så ønsker jeg at jeg var på Nice. Å ønske er nær. Vi kjøpte dessuten det nyeste Nice-albumet i plateklubben, det med cover som forestiller et fotoalbum, «The Nice» (på rosa etikett). Det er fortsatt en av mine favoritter.

Forvirring oppsto da NME avslørte at Beatles for første gang i karrieren skulle plukke to låter («Come Together» og «Something») fra et allerede utgitt album, og gi dem ut på single. Hva skjer’a?

Det ble mumlet. Beatlene hang ikke på de samme stedene. De snakket knapt med eller om hverandre. Etter alle skriveriene utover våren om «Get Back»-LP’n, var det nå fullstendig taushet. Den skulle jo ha vært utgitt for lengst. Beatles anno 1969 var Krishna, og Linda og «Magic Christian» og Apple. Og var egentlig Yoko Ono noen god idé?

Men «Abbey Road» toppet, uke etter uke, det var selvfølgelig beroligende. Selv om det spøkte for den årlige julesinglen. En tradisjon de allerede hadde brutt både i 1966 og 1968.

Det gikk bare sånn passe på gymnaset. Du vet, den snikende følelsen av at realartium kanskje likevel ikke er din vei. Matten begynte å bli komplisert. Noen få dagers fravær kunne få fatale konsekvenser. Hva faan var derivering? Jeg begynte å henge etter. Fysikken fremsto som et stupbratt fjell. Hva skulle dette bety? Måtte man gjøre lekser også, nå?

Krise på hjemmefronten hjalp ikke akkurat. Bittert opprør mot foreldrene som forlangte meg hjem før 23.00 på lørdagskvelden. Rett og slett flaut.

På en fest ble jeg truffet av det mest intense og samtidig suggererende infernoet jeg hadde hørt på plate, King Crimsons «21st Century Schizoid Man». My God! Den trykket meg mot veggen så den hissige blandingsdrinken ble vektløs. Hvilken skremselens lydrus! Jeg svevet. Jeg måtte få tak i den platen. Coveret ga bakoversveis, det også. Det grufulle ansiktet med den like grufulle, åpne kjeften.

Det var den hjemme-alene-festen da vi nesten ikke kjente noen, og hvor verten brukte elektrisk drill på den låste kjellerdøren så vi kom til brennevinet. Jeg blandet alt som ble satt fram – verten insisterte på at vi bare skulle bruke åpnede flasker med slanter – og spe på fra den fulle Eau de Vie-flasken, ingen god idé. Eau du Vie er verdens vondeste brennevin. En vulgær liksom-konjakk som ikke passer sammen med noe annet drikkelig, og som vel egentlig aldri skulle vært servert i glass, men som sikkert hadde gjort lykke som flybensin. Vi snakker oppkastets far og mor. Guds hevn.

Veien hjemover nedover Nadderudveien gikk tvers igjennom et par stakitt-gjerder, og på en såle av spy etter drosjen, som nølende stoppet og plutselig satte opp farten og slett ikke ville slippe meg inn.

Bare noen uker senere sikret jeg meg samle-albumet «Nice Enough To Eat» på Island. Det var billig, men smekkfullt av super musikk. King Crimson-låten var der. Og andre Island-artister som jeg straks måtte ha tak i. Vidunderlige Nick Drake. Jeg fant «Five Leaves Left» hos Ringstrøm. hvilket album! Og det var mer. Dr. Strangely Strange, Free, Traffic, Blodwyn Pig, Spooky Tooth og Mott The Hoople. Er du nysgjerrig, så sjekk inn på Tidal eller Spotify og prøvesmak på albumene deres fra 1969. Så skjønner du hvilken vidunderlig tid det var å vokse opp i.

Takk til Islands billig-introduksjoner. Ja, Jethro Tull og Fairport var der også, men de platene hadde jeg allerede. Verden var mer enn Beatles. Det oppdaget man sannelig i 1969, LP-platens år.

På tampen av oktober ble Ringo førstemann av beatlene til å starte innspillingen av et vaskeekte soloalbum («Sentimental Journey»). Han fremsto som Arvika-ekspedisjonenes sørpete svar på Frank Sinatra og Bing Crosby. Første låt ut: «Night And Day». Gud bedre.

John & Yoko-møkka regnes ikke som vaskeekte solo-prosjekter, og heller ikke Georges filmmusikk og elektroniske tjuvgods.

John & Yoko, ikke nødvendigvis noen heldig kombinasjon for folk utstyrt med ører. Her forsurer de inneklimaet i Lyceum Ballroom, London, 15. desember 1969. (Fra Det Nyes arkiv)

Skoledagene lå konstant i mistrivsel-modus; det var ikke noe kult å slite med matte og fysikk på reallinjen. Senere i livet fikk jeg vite at jeg ikke var alene. Peter slet, han også. Hadde jeg visst det kunne kanskje skjebnen sendt meg en annen vei i livet. Eller kanskje ikke. Uansett var det musikkinteressen som holdt meg oppe. Det er ingen ting som hjelper bedre mot bunnløs mistrivsel og melankoli enn Nick Drake. Anestesi som ren nytelse.

Min mors forsøk på å gjenerobre kontrollen over sin nå 17-år gamle sønn, var ingen suksess. De ble stadig amprere på hjemmefronten.  Utestemmene herjet mellom veggene. Du har å komme deg hjem senest klokken elleve! På en lørdag? Særlig.

En kveld kom jeg ti minutter for sent. Jeg så henne på lang avstand der hun patruljerte på verandaen som en annen skiltvakt, frem og tilbake, frem og tilbake. Dette kom ikke til å holde. Hun ble enten nødt til å gi etter, eller så ville jeg gå i luften.

Tormod og jeg hadde snekret vår egen versjon av Mothers Of Inventions «What’s The Ugliest Part Of Your Body», en av mange kostelige favoritter på albumet «We’re Only In It For The Money». Når vi var i det riktig fjollete humøret de neste årene, og det var ikke sjelden, ble den sunget, ja, nærmest skrålt, i kor. Det oppsto gjerne dissonans i linje tre, og brøt ut i anarki i punchlinen, den mektige linje fire. Da var duoen blitt til to solo-artister som forsøkte å overdøve hverandre:

Hvem er den tøffeste gutten i klassen?

Hvem er den tøffeste gutten i klassen?

Noen sier Stein, andre sier Tormod

men det er jo Yan, alle synes det er Yan!

Tormod ropte alltid «Tormod!» i den siste linjen. Og var Stein eller Jan med, ropte de sine navn. Fra kvartett til alle-mot-alle. Pandemonium.

P.S. Jeg er blitt gjort oppmerksom på at denne norske varianten av Zappa-sangen også ble fremført av andre i vår bekjentskapskrets – men med deres navn der vi brukte våre. Her er altså duket for harde krav om opphavsrett. Bør Elden involveres?

Det var, som man skjønner, mørketid og november og 60-tallet på hell. Jeg begynte å bli alvorlig lei av «Je t’aime». Grusomt overspilt på alle fester, og provoserende sensuell for oss som ikke hadde noe særlig flaks med snuppelurene. Når den platen ble snurret i gang, oppstod et underlig alvor i hjemme-alene-stuer med dempet belysning, og ikke sjelden forsvant par inn på fremmede soverom, noe vertinnen eller verten absolutt ikke satte pris på. Særlig hvis mødre eller fedre var meldt.

Da satt jeg bare der i stuen. Taus og tom for ord.

På skolefestene – i ballongpyntet gymsal – oppstod panikk og brutale partnerbytter ved lyden av «Je t’aime»introen. Jentene ville slett ikke gnukkedanse med nerder og sjenerte klossmajorer som slet med akutt fornyet stemmeskifte allerede før Jane og Serge begynte å hviske. Alle ville mye heller danse med Goggen. Han hadde motorsykkel og barberte seg.

Man tok gjerne med seg egne plater på hjemme-alene-fester. En kveld hadde jeg med «Cold Turkey». Jeg skal si den ble tatt fort av grammofonen. De kom løpende fra alle kanter for å stoppe spetakkelet når Eric Claptons gitar eksploderte ut av høyttalerne. «Cold Turkey» var for kjennere. Det var få av oss høsten 1969. I hvert fall i Bærum.

Denne platen var det sannelig ikke mange som likte. Jeg måtte slåss for å redde den fra knusing, og klarte aldri å få spilt mer enn 17 sekunder på fester. «Cold Turkey»-fans var sjeldne i 1969. (Cover; Apple Corps)

Det siste nye: Midt i alle ryktene om at The Beatles gikk mot slutten, dukket den standhaftige historien om at Paul McCartney var død opp. Det ble drysset ut spor i media. Jeg bare måtte studere disse og søke etter nye. Yan-Sherlock Hardy på sporet. Og mye stemte. Og enda flere spor fant jeg.

Tok opp «White Album» på min 2 spors Tandberg, og avspilte hele albumet baklengs. Der var John: «Turn me on dead man, turn me on dead man.» Og «Paul is dead now, miss him, miss him, miss him.» Jeg fant mengder i «Revolution 9». Særlig på halv båndhastighet. Tre timer med baklengs-Beatles på halv hastighet er en manndomsprøve for nerder. Tro meg. Gi meg respekt!

Og mens en 17-åring satt i Bærum og gransket baklengs-Beatles, var Paul i Skottland sammen med Linda og slet med søvnmangel og eksplosiv skjeggvekst.

Var Fleetwood Mac i gang med å overta etter The Beatles? De føltes som enda sterkere utfordrere enn Creedence. Jeg ble både vaktsom og giret. Jeg likte Fleetwood Mac. Og «Oh Well» var (og er) noe av det tøffeste jeg hadde hørt.

En knallhit høsten 1969. Selv om Peter Green egentlig ville at baksiden skulle vært A-side. Uansett var Fleetwood Mac Beatles’ største konkurrent det året. (Cover: Reprise)

Plateklubben hadde i mellomtiden kjøpt samleren «The Pious Bird Of Good Omen». Jeg stemte for, men kunne heller tenkt meg å vente på «Then Play On». Tror jeg ble nedstemt på King Crimson.

Broder Jakob fikk den nye til Moody Blues, «To Our Children’s Childen’s Children» til bursdag. Jeg la allerede snedige planer om hvordan jeg skulle få tusket den til meg (noe jeg klarte i 1971). Albumet inneholdt den vakre «Candle Of Life» som jeg falt så pladask for at jeg nesten ville gifte meg med den.

Vi visste det ikke da, men Beatles’ fremtid var nå i fritt fall. Forretningsadvokaten Allen Klein smøg seg som en slange inn i Apple-imperiet, og lovet beatlene gull og overdådige royalty-utbetalinger. John, George og Ringo bet på. Paul nektet. Og da var det bare tiden og veien. For nå var bitterheten sådd, og fremtiden sort.

Det gikk tregt med «Something» på 20-toppen, og det virket ikke som beatlene hadde det helt på stell med hverandre. Og jeg slet med matten og fysikken og havnet i stadige rope-krangler med mine foreldre, særlig min mor.

For første gang ga The Beatles ut en single som allerede var tilgjengelig på LP. Mange stusset over det. Ikke solgte den så bra, heller. Antagelig fordi folk allerede hadde LP’n. (Foto: Apple Corps)

Det hadde vært et begivenhetsrikt år så langt. Toppet av min aller første sommerferie på egenhånd. Sammen med Ole. På Mærdø utenfor Arendal. Jeg hadde fått smaken for øl der ute, og sigaretter. Rulletobakken Original. Jeg hadde rodd Åse over til Revesand midt på natten.

Jeg var begynt å løsrive meg fra mine foreldres forbud mot aktiviteter utenfor hjemmets fire vegger etter klokken 21.00 på hverdager. Hvilket innebar at jeg dukket opp på privatfester i Bærum. 23.00-grensen sto for fall. Det var bare et tidsspørsmål, trodde jeg.

Har aldri skjønt hvorfor de var så harde på det der. Trodde de at det lå polske sjømenn på lur over alt etter mørkets frembrudd? Eller var de bare generelt onde. Jeg tror det siste.

Jeg skulle da også få rett like over nyttår. Klimaks i min korte, men veldig fornøyelige karriere som teaterskuespiller. Ja, for jeg var med i teatergruppen på Nadderud, og vi skulle sette opp «Ungen» av Oskar Braaten – med unge, lovende Nils Ole Oftebro som regissør. Det kom til å få dramatiske konsekvenser for min vei videre i livet. Men det ante jeg ikke den siste uken i november 1969.

Da kan det jo passe å si noen ord om et par av LP-platene som ga livet mening på tampen av 1969 – altså for nøyaktig 55 år siden:

King Crimson: In The Court Of The Crimson King (Oktober 1969)

«In The Court Of The Crimson King». Et av tidenes sterkeste debut-album. Nå man hørte åpningskuttet var egentlig hjelm påbudt. (Cover: Island)

Førstegangs-møtet med åpningskuttet, «21st Century Schizoid Man», er noe av det mest brutale som har truffet sansene mine. Låten angriper deg faktisk fysisk. Den skrallende robotstemmen eier ikke barmhjertighet, den herjer, den terroriserer, med gitarer i ryggen som lyder som enorme jernkonstruksjoner i rykkvis bevegelse fremover, skrapende tungt mot underlaget – og da vokalen endelig tar pause, detonerer hele greia, napalm over jungel, en brannvegg av gjallende saksofon og gitarer galore, trommer med bremsepedalen inne, ville som hover mot gnistrende brosten, en angrepslysten bass på full speed ahead.

Det er monsterstort og monsterbrutalt – og hadde ikke låten tatt en venstresving inn i det nesten fire minutter lange midtpartiet av ilter frijazz og gåtefull undrings-prog, ville jeg kåret dette til all metallrocks mor.

Men det blir for begrensende. «21st Century Schizoid Man» er så mye mer, ja, faktisk så mye at stykket egentlig fortjener seg egen klasse. Og Robert Fripps gitarsolo, herregud, den er vitenskapelig komplisert og uendelig herlig.

Jeg, og mange med meg, trodde at albumet skulle by på mer av det samme, og at hjelm var påbudt. Men slett ikke. Resten av albumet er en oppvisning i progrockens mysterier og skjønnhet – forrettet av musikkens svar på yppersteprestene: den hellige mellotronen og stemmen til Greg Lake.

Kontrasten til åpningskuttet er hinsides ekstrem. Lakes englerøst seiler på et sakte, duvende hav av mellotron. Det er så mektig og så vakker-trist at hjertet sukker henført. Tenk at det er mulig å skape noe så overveldende skjønt som «Epitaph» og det nært beslektede tittelkuttet.

Og enda er det mer. Den fascinerende langdistansen «Moonchild» som begynner vevert og nede, og som aldri hisser seg opp, men tusler seg vei i en underlig lek med toner og rytme. Og det er albumets mest «konvensjonelle» låt, «I Talk To The Wind», en luftlett, fløytepyntet ballade som takket være Michael Giles’ aktive og kontrastskapende trommer aldri blir søtladen.

Progrockens porter åpnes her. Jeg kan vanskelig tenke meg en mer fullkommen portåpner. Bare et drøyt halvår senere dukket oppfølgeren «In The Wake Of Poseidon» opp. Like fullkommen den også. De to albumene står perfekt sammen.

Men så valgte Robert Fripp å skru litt på siktet og lete etter nye lyder og utfordringer. Han ble gradvis smalere, men aldri dårligere.

Fleetwood Mac: Then Play On  (September 1969)

Mesterverket hvor Pete Green lot Danny Kirwan få skinne. Fleetwood Macs absolutte høydepunkt. (Cover: Reprise)

Fleetwood Mac var The Beatles’ største utfordrer i 1969, både som single- og LP-band. The Beatles var ikke snauere enn at de ønsket å få dem på Apple. Det var nok smart av Peter Green & Co å velge Reprise. Dermed slapp de å få Allen Klein blandet inn i livene sine.

Peter Green, på sine side, var begynt å få snåle idéer. Han trivdes ikke som popstjerne og gitargud. Nå hadde han det med å ta overraskende avgjørelser.

Som da han presenterte neste single for gruppen, en ultrasakte klimpre-instrumental med fløyte, helt fri for salgsappell. Skulle de følge opp megasuksessen «Albatross» og «Man Of The World» med dette??? Her fikk Green så kraftig motbør både fra gruppen og plateselskapet at han ble nødt til å skrive en ny låt med salgspotensial.

Det ble en riff-basert sak med masse løpsk gitar, og effektive bråstopp hver gang det var tid for versene, som ble resitert med romklang, akkompagnert av nakne slag på en kubjelle, før rabalderet brøt løs igjen. Ekstremt fengende, vanvittig suggererende.

Han kalte låten «Oh Well», kryssfadet den med starten på før nevnte klimpreinstrumental, som så ble fadet ned etter ett minutt. Et kunstverk i boks, og en ny nr. 1 i England for Fleetwood Mac. Green var sta nok til å legge hele det opprinnelige single-valget sitt på B-siden. Han døpte den «Oh Well Part 2».

Singlen ble ikke inkludert på den britiske utgaven av albumet alle ventet på, «Then Play On». Enda mer uventet, Peter Green, gruppens sjef og musikalske leder, ga Danny Kirwan halve albumet, og valgte selv en slags dempet bakmannsrolle. Man ante konturene av et Fleetwood Mac uten Peter Green. Uten Jeremy Spencer også, for han er omtrent ikke til stede på «Then Play On», hverken som opphavsmann eller utøver. Elmore James’ tid i Fleetwood Mac var over.

Spencers plaster på såret kom i januar 1970 med solo-albumet «Jeremy Spencer» hvor han kompes av hele Fleetwood Mac, inkludert Peter Green (som riktignok bare er med på én låt). Det var egentlig ment som en bonus-EP, som skulle medfølge «Then Play On», men vokste til et eget prosjekt. Fin og morsom plate.

«Then Play On» har i dag klassiker-status, men ble mottatt med forvirring i september 1969. Helt ulik de to tidligere LP’ne, og med et ganske eksentrisk innhold.

Green har bare signert fem av låtene, slide- og håndklapp-bluesen «Show Biz Blues», de to himmelropende smertefulle og vakre bluesvisene «Closing My Eyes» og «Before The Beginning», «Albatross»-klonen «Underway» og albumets eneste potensielle hit, «Rattlesnake Shake» (utgitt på single i Norge).

Mick Fleetwood og John McVie har ansvaret for de to «Madge»-innslagene, to biter, den ene ganske lang, av en ren instrumental-jam, som gir rom for forrykende gitardueller mellom Green og Kirwan.

De resterende syv kuttene er alle signert Kirwan. Alle vakre, alle lengselsfulle, noen i bluesform, andre nærmere visepop, lekkert og dempet, og gitarspillet hans er pludrende og følsomt. Han kunne fint forsvart en hel LP med sanger som dette. Og det var vel Greens plan også.

«Then Play On» er et usedvanlig fint og egenartet album som det tar tid å flytte inn i. Det har da også vokst over tid.

Men hold deg til den britiske varianten. Amerikanerne fjernet låter fordi de syntes albumet var for langt (over 53 minutters spilletid), og da «Oh Well» ble en hit, tok de sannelig og skjøv ut enda mer, og la inn begge single-sidene. Disse er til alt overmål kryssfadet (veldig ulekkert utført) slik at man får starten på «Part 2» to ganger etter hverandre (slutten på part 1 er jo nettopp starten på part 2, som fades etter et minutt). Part 1 og 2 er to helt forskjellige enheter, og er ment å skulle avspilles adskilt.

Led Zeppelin: Led Zeppelin II (oktober 1969)

Monsteret som gjorde Led Zeppelin til 70-tallets konger allerede før 70-tallet var kommet i gang. Debuten var noe helt nytt. Den la grunnlaget. Og med nr. 2 smalt det. Heavyrocken var født og definert av et band som skulle vise seg å være så mye mer.

Heavyrockens yppersteprester, allerede aktuelle med sitt andre album på under et år. Her møter man urhylet fra Valhall i «Whole Lotta Love». (Cover: Atlantic)

Gruppen fortsetter å låne fra blues-ikonene. Noe kreditert. Som Willie Dixon og Muddy Waters. Noe ikke. Uansett hvor meget man pirker i lånevirksomheten, kan man ikke nekte for at resultatet var unikt Zeppelin.

De bragte en ny lyd og en kolossal dynamikk til den tyngre rocken. Trommer og bass lød aldri så stort og kompakt før. Og Jimmy Page var vel den først elgitaristen i rocken som faktisk oppdaget veier og lyder som ikke Jimi Hendrix allerede hadde satt navnet sitt på. Også Page kunne trylle.

Og det var barbrystede Plant som med hodet kastet bakover, utstøtte forplantningshylet fra grottene, selve urhylet, hvitglødende som en sveiseflamme – eksponert i full bredde under midtseksjonen av «Whole Lotta Love» hvor han kastes frem og tilbake mellom de truende lydeffektene i et slags stereofoniens Valhall. Når bandet brått tramper låten i gang igjen som på signal og signatur-riffet velter inn, er vi ved et av DE øyeblikkene i rocken som tilhører evigheten.

Tormod og jeg overnattet på en fest en gang, dritings i fylla, og delte en lang seng (kanskje var det to senger satt etter hverandre) og lå fot-mot-fot mens vi kjempet mot berg-og-dal-bane-følelsen og kvalmen med oppsperrede øyne i det kullsorte mørket og gjenskapte «Whole Lotta Love».

Riffet var lett, midtseksjonen krevende. Så krevende at da jeg hylte «I need love» mens jeg tiltet hurtig fra høyre kanal mot venstre kanal, presterte å tippe over kanten og styrte med hodet først i gulvet. Jeg satt i sovepose og kunne ikke ta meg for. Jeg så stjerner, tegneseriestjerner, og kanskje et fort glimt av Hugin eller Munin.

Egentlig ble jeg litt skuffet over albumet. Jeg liker faktisk debuten bedre, kanskje fordi den forblir i rollen. Tung, elektrisk bluesrock. Mange av låtene med deilig, god tid. Tre drøyt seks-minuttere og én åtte-minutter. Perfekt for taus nytelse ved høy avspilling i halvmørk stue med øl på bordet. En gutteting. Volume 2 leverer bare én seks-minutter («Lemon Song»), og den har ikke i nærheten det samme suget som f.eks. «Dazed And Confused».

Artikkelforfatteren med deler av slekten i Kirkeveien 42C på Høvik. Han er begynt å røke hjemme. (Foto: privat)

Til gjengjeld har to’ern noen høytidsstemte, vare øyeblikk som helt klart bidrar til variasjon og større musikalsk bredde. Jeg tenker på Jekyll & Hyde-låten «What Is And What Should Never Be», innledningsvis en doven, saktmodig blues, dempet sunget og med en aldeles henførende solo fra Page i sekken, men som har et temperamentsproblem og foretar en serie hamskifter i løpet av de snaut fem minuttene den varer. Den snertne gitarutgangen river godt.

Enda mer atypisk er «Thank You», en vidunderlig kjærlighetssang svøpt i orgel og 12 strengs gitar. De to nevnte innslagene og den veldige «Whole Lotta Love» gjør side 1 til en triumfferd.

Side 2, derimot, skuffer. «Heartbreaker» er riktignok en formidabel åpner med sitt herlig, vandrende gitartema. Mindre vellykket er den lett stakkato «Rambling On», tross Tolkien-referanser. En pludrende versjon av Willie Dixons «Bring It On Home» gir heller ikke stor avkastning. Og «Moby Dick»? Vel, det er grenser for hvor mange ganger man orker å spille en trommesolo-instrumental. Selv med Bonham.

Likevel, «Led Zeppelin II» ble en enorm salgssuksess, og overtok stafettpinnen etter «Abbey Road» som LP’n alle måtte ha. Min teori er at det skyldtes debutens jevnhet og overraskelsesmoment, og to’erns massivt sterke førsteside – med «Whole Lotta Love» som selve sjefsargumentet. Jeg tilhørte nok mindretallet som hang litt med geipen.

Ergo gikk jeg inn i 1970 uten å være helt overbevist om at Zeppelin var det neste nye. Og det må sies: Det lå ingen ting i volum 2 som forberedte menneskeheten på volum 3. Men det er en annen historie.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.