Sjokkmåling: Flertall av franskmenn vil ha lov og orden og tror ikke demokratiet kan levere

En meningsmåling i Frankrike viser at 51 prosent av de spurte mener at «kun en sterk makt» kan garantere at lov og orden opprettholdes. Det er et alvorlig signal til politikerne om at folk har mistet tilliten til det nåværende systemet slik det forvaltes. At over halvparten av franskmenn deler et slikt syn, burde få det til å gå kaldt nedover ryggen på dem. Men det er lettere å advare mot ytre høyre.

Meningsmålingen er utlyst av CESE, som er et rådgivende organ for regjeringen om økonomiske og sosiale temaer. Den ble publisert i avisa Le Parisien onsdag.

Men vil velgerne bli hørt? Det er tvilsomt. Eliten og venstresiden, som går ut på ett, har en tendens til å si at det nå er det autoritære høyre som reiser hodet, og at vi vet hva de står for. De vil blande sammen nasjonalsosialisme og nasjonalisme og mane frem historiske skrekkbilder. Spørsmålet er om dette virker. De har holdt på med dette i 10–15 år og innarbeidet et vokabular som gjør at befolkningen skal reagere som Pavlovs hunder. Pavlov var en russisk lege som fikk hunder til å gjenkjenne signalene for når de skulle få mat, f.eks. bildet av en sirkel. Med mennesker skal visse ord utløse visse reflekser: Du skal instinktivt fare sammen når du hører begrepet «ytre høyre». Det skal skape angst.

Pavlov ville se hvor fleksible hundene var. Han introduserte en ellipse, men deres sinn var ikke skapt for å håndtere slike forskjeller. Ved å veksle mellom det kjente og det nesten-kjente, ble hundene gale.

Våre «overlords» bruker oss som forsøkskaniner i et stort sosialt eksperiment der vi skal utløse spyttsekreter ved visse ord. Eller som fylkesordfører Thomas Breen (Ap) sa i morgensendingen: Nå er demokratiet gjenopprettet; Ap, Høyre og MDG holder fast ved vedtaket om å legge ned skoler.

Vi er vant til å ønske oss lov og orden når vi opplever lovløshet. Det skal litt til å få oss til å ignorere faresignalene, men eliten kobler ønsket om lov og orden til «ytre høyre». De opptrer som Pavlov, og vi er hundene.

Mediene forteller oss at det blir flere og flere av «dem». De er i Ungarn, Spania, Tyskland, Frankrike. Den største av dem alle er Trump, og han brukes for alt hva det er verd.

Virker det? Det virker i hvert fall ikke på amerikanerne. Hvordan skal dét tolkes? Har amerikanerne forstått noe vi ikke forstår? For mediene er dét en utenkelig tanke. De vil ha oss til å tro at halvdelen av amerikanerne er blitt gale.

Det går ikke helt hjem. De smører for tjukt på.

Velgerne vet at Trump ser ut som dem: Blond, vellykket, glad i landet sitt. Men det er nettopp dét som er mistenkelig. Du skal lære deg å ta avstand til din egen identitet. Vil de lykkes med dét?

Har velgerne forstått at det er dette hatkampanjen går ut på? Avskrekking.

I det øyeblikk de forstår dette, er løpet kjørt for eliten.

Marine le Pen er hengt ut og rettsforfulgt, akkurat som Trump. Hun er nå del av en bevegelse, akkurat som Trump.

Oppløsningen av Frankrike er like ille som i USA, men vi hører lite om det. Mediene i hvert land sørger for å isolere oss fra hva som foregår.

Etter valget i Frankrike i sommer fikk vi vite at franskmenn i ellevte time hadde hørt på formaningene og stemt på sentrum-venstre. Vi fikk ikke vite at Le Pens parti faktisk ble størst. Det var fordi Macrons parti allierte seg med sosialistene og ytre venstre, slik at disse vant som blokk. Men Macron ville ikke gi Melanchons ytre venstreparti statsministerjobben.

Frankrike er i virkeligheten låst: Macron vil ikke slippe til le Pen, men heller ikke Melanchon, som er langt mer radikal.

Det er situasjonen også i USA og Tyskland: De er versjoner av Meloni i Italia: De representerer et sentrum-høyre som eliten har utradert og erstattet med identitetspolitikk og innvandring.

Eliten har for lengst vinket farvel både til folket og nasjonen. De setter sin egen overlevelse over alt annet.

Er dét en farbar vei?

Storbritannia er her blitt et utstillingsvindu for hva som avløser sosialdemokratiet.

Her dømmes folk til lange fengselsstraffer for å ha sagt sin mening på nett. Det kalles oppvigleri. Vi er tilbake i eneveldets dager. Foreløpig vekker dommer på to og et halvt års fengsel for meninger oppsikt. Men ikke blant journalister, kun blant vanlige folk, som er de som rammes.

Labour har sendt 100 funksjonærer til USA for at de skal jobbe for Kamala, og Keir Starmer tror ikke det vil skape problemer for en eventuell Trump-administrasjon.

Regimet, for dét er hva det er overalt der eliten overkjører folkeviljen, satser på at de skal ro situasjonen i land.

De har selv skapt forhold som opphever landegrensene, og vi ser at vi har felles interesser med Trumps Maga-velgere.

I Vest-Europa er det lov og orden som seiler opp som øverste sak, og den henger selvsagt sammen med innvandring. Forsøket på å brennemerke det som en illegitim bekymring, vil ikke føre frem. Folk ser hva de ser.

VG forsøker å brennemerke slike memer som «hundefløytepolitikk».

Derfor får vi ikke vite hva som skjer.

Det er flere år siden Kent Andersen skrev at Frankrike var truet av borgerkrig. Dette ble sagt bak lukkede dører til en parlamentskomité.

Da tok SVs Kirsti Bergstø saken opp i Spørretimen.

Document opp i Spørretimen

Det er tegn i tiden som burde få medier og politikere til å ta situasjonen på alvor: 23 prosent i den franske målingen mener at «demokrati ikke er det beste politiske systemet».

Da bør alarmklokkene ringe. Men hvordan gjenreiser man tilliten? Dét spørsmålet vil ikke regimet svare på. De skalker lukene.

Alt kan skje.