Søndag tok Shirel Golan sitt eget liv. Det var bursdagen hennes, og hun var 22 år gammel. Shirel led av posttraumatisk stresslidelse etter å ha overlevd Hamas’ massakre på Supernova-musikkfestivalen i Sør-Israel 7. oktober 2023.

Shirel Golans sønderknuste familie sa at hun hadde vært innlagt på sykehus to ganger siden massakren. Hun ble funnet død i leiligheten sin i Porat, sentralt i Israel, på søndag, skriver New York Post.

Bilen Shiral Golan satt i, var et dødskjøretøy

Golans familie klandrer den israelske regjeringen for å ha lukket øynene for de overlevende. «Hvis staten hadde tatt seg av henne, ville ikke noe av dette ha skjedd», sa broren hennes, Eyal, til israelske medier.

Golans mor førtidspensjonerte seg for å passe på henne og hjelpe henne med å håndtere PTSD, men det var ikke nok til å redde henne. Søndag var den eneste gangen de lot henne være alene siden 7. oktober – og hun bestemte seg for å avslutte livet, forteller broren hennes.

Eyal fortalte om søsterens opplevelse under massakren den 7. oktober, og sa at hun hadde blitt med noen venner i en bil for å flykte, men at hun fikk en dårlig følelse av å være i bilen, og gikk ut av den:

«Alle som var i bilen, ble drept. Elleve mennesker ble drept der. Det var et dødskjøretøy. Hun byttet til en politibil, som kjørte henne til Kfar Maimon [en by sør i Israel]. Og det var slik hun ble reddet», sier Eyal til Israel Hayom.

Departementet for velferd og sosiale tjenester avviste imidlertid familiens påstander og sa at Golan hadde fått behandling i velferdssystemet allerede før 7. oktober, og spesielt etter, ifølge Ynet News.

Hun lyver så det renner av henne og leser igjennom et manus

Meredith Jacobs, som er administrerende direktør i Jewish Women International, ser litt annerledes på historien om Shirel.

Tragedien til Shirel Golan, som overlevde Nova-festivalen, viser hvor skadelig netthat kan være, skriver Jacobs i New York Post.

De brutale grusomhetene som ble begått den dagen – og spesielt på Nova-festivalen – var hinsides all fantasi. Selv om Jacobs jobber med kvinner som har opplevd tragedier, forstår hun ikke hvordan noen kan oppleve disse grusomhetene og likevel komme videre.

Og i tillegg til smerten ved å være vitne til at vennene deres ble jaget, torturert, voldtatt og drept av terrorister, møter de overlevende fra massakren en verden på nettet som nekter å tro deres vitnemål.

Kvinnelige gisler som har fortalt om seksuelle overgrep i Hamas’ fangenskap, er blitt møtt med ondskapsfull fornektelse og hån på internett, skriver Jacobs:

«Hun lyver så det renner av henne og leser igjennom et manus», lød et av de mer velvillige svarene på Amit Soussanas vitnesbyrd om å ha blitt befølt og tvunget til å utføre en seksuell handling på sin fangevokter.

Andre overlevende ser dette. Det gjør at det føles umulig å helbrede – for ikke å snakke om å dele – det som skjedde.

I sin rapport om situasjonen i Israel i desember 2023 skrev FNs spesialrepresentant Pramila Patten at den nitide granskningen (scrutiny) nasjonale og internasjonale medier gjorde av dem som offentliggjorde sine historier fra terrorangrepet, hindret tilgangen til overlevende etter angrepene, inkludert dem som var ofre for seksuell vold.

Kampanjer for å benekte systematisk konfliktrelatert seksuell vold er like gamle som bruken av voldtekt som våpen i krig, skriver Jacobs videre. Og den moderne muligheten til å bruke sosiale medier til å spre disse budskapene til millioner av mennesker, bidrar bare til å forsterke spredningen av terror og lidelse:

«Enda mer uhyggelig er bruken av kampanjer for å omskrive fortellingen. Ikke bare for å mistro de overlevende, men for å legge skylden på dem, og for å rettferdiggjøre voldtekt som motstand og hevde at det var fortjent.»

Det verste er at verden ikke tror oss

Jacobs har i sitt arbeid møtt overlevende som vier livet sitt til å dele sin historie. De finner mening i å tale for dem som ikke lenger kan – ikke bare de som ble drept, men også de som, i likhet med Shirel, ble brakt til taushet av sine psykiske plager:

«Det er en grunn til at vi som jobber for å få slutt på kjønnsbasert vold, vet at vi må tro på de overlevende, aldri legge skylden på offeret og vite at voldtekt aldri kan rettferdiggjøres: Hvis vi ikke gjør det, påfører vi ofrene ytterligere skade», skriver Jacobs.

Hun glemmer aldri hva Miriam Schler, daglig leder for Tel Aviv Rape Crisis Center, sa til henne like etter 7. oktober: «Det verste er at verden ikke tror oss.» Selv når terrorangrepet var en av de best dokumenterte grusomhetene i historien, blant annet takket være filmopptakene som terroristene selv gjorde, samt videoer på overlevendes og ofrenes mobiltelefoner.

Overlevendes skyldfølelse er reell, skriver Jacobs videre. Og den forsterkes når vanlige israelere ser nettkontoer som sverter deres eksistens og fornekter eller til og med hyller de grusomhetene de har vært utsatt for. Bevisene burde tale for seg selv. Men uten å ta tak i problemet med giftig og dødelig retorikk på nettet, vil overlevende over hele verden fortsette å lide.

Jacobs skriver til slutt:

«Jeg tror på israelske kvinner. Og denne troen, og vår forpliktelse til å støtte alle som har overlevd seksuell vold, betyr at vi aldri må la det som skjedde med dem, bli fornektet eller visket ut.»

Liberale medier i USA legger fokuset på historien fra familien til Shirel om at hun ikke fikk hjelp fra den israelske staten. Ingen tenker som Meredith Jacobs: at det kan være flere grunner, som hatet mot Israel, fornektelsen av terroren og den økende antisemittismen i verden.

En sjekk på NRK, Aftenposten, TV 2 og VG viser at ingen av dem har skrevet om Shirel og hennes tragiske død. Vi trenger ikke å gjette hvorfor.

Document er en uredd og uavhengig avis som forteller deg sannheten. Abonner her. 

Er du lei av medier som ikke forteller deg alt? Støtt frie og uavhengige Document.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok eller som e-bok!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.