Forberedelse til en hjerneoperasjon ved et engelsk sinnssykehus i 1947. «Hvis insulin og elektrobehandling ikke formår å bryte ondartede assosiasjoner, er operasjonskniven det siste håpet.» Foto: R. Hutton / Aktuell / NTB.

Sensurens funksjonærer er i ferd med å miste tålmodigheten. De har gått fra å beklage ytringsfrihetens eksistens og spille på systemet så godt de kan, til å fantasere om å sette en stopper for den ved bruk av strafferetten.

Man kan se denne endringen i temperament – fra frustrasjon til raseri og krav om voldelige løsninger – i løpet av de siste ukene. Og det tjener som en påminnelse: Sensur var aldri målet. Det handlet alltid om å kontrollere samfunnets «kognitive infrastruktur», det vil si hvordan vi tenker. Og til hvilket formål? Et trygt monopol på politisk makt.

Forleden uke diskuterte Fox-reporter Peter Doocy med Det hvite hus’ talskvinne om Federal Emergency Management Agency (FEMA) finansierer migranter selv om de ikke kan hjelpe overlevende stormofre i USA. Hun skjøt umiddelbart tilbake og kalte dette «desinformasjon». Peter ville vite hvilken del av spørsmålet hans som var det. Jean-Pierre sa at det var hele sammenhengen i spørsmålet, og svarte ikke noe mer.

Det var tydelig for alle som bevitnet opptrinnet, at begrepet «desinformasjon» for henne ikke betyr noe annet enn et premiss eller et faktum som er uvelkomment og som må legges dødt. Dette budskapet har blitt ytterligere forsterket av en Harris/Walz-annonse som anklager uspesifisert «feilinformasjon» fra Trump for å ha forverret lidelsene etter orkanen Helene.

Denne utvekslingen skjedde bare dager etter at Hillary Clinton foreslo straffe­rettslige sanksjoner for desinformasjon, ellers «vil de miste total kontroll». Det er et merkelig flertalls­pronomen, for antagelig har hun ikke kontroll selv … med mindre hun anser seg som stedfortreder for en hel herskerklasse.

I mellomtiden har tidligere president­kandidat John Kerry sagt at eksistensen av ytringsfrihet gjør det umulig å regjere. Kamala Harris har selv sverget å «holde sosiale medier ansvarlige» for «hatet som infiltrerer plattformene deres». Og den velkjente legen Peter Hotez oppfordrer Sikkerhets­departementet og NATO til å sette en stopper for debattene om vaksiner.

Man kan høre raseriet i stemmene deres, nesten som om hvert eneste innlegg på X eller hver eneste video på Rumble får dem til å gå fra vettet, til et punkt der de bare sier det høyt: «Få dem til å holde opp!»

Orkanen Milton ser ut til å ha fått sensuren til å utarte i et voldsomt raseri, ettersom folk lurte på om og i hvilken grad myndighetene kunne ha manipulert været av politiske grunner. En skribent i Atlantic utbryter: «Jeg begynner å gå tom for måter å forklare hvor ille dette er. Det som skjer i USA i dag, er noe mørkere enn en feil­informasjons­krise», samtidig som han fordømmer «konspirasjons­teoretisering og fullstendig nonsens som får millioner av visninger på internett».

Skjønner du? Det er selve visningene som er problemet, som om folk ikke har evnen til å tenke selv.

Det gamle memet om mannen som sitter oppe sent og skriver fordi «noen tar feil på internett», gjelder nå en stor del av hersker­klassen. De vil ha friheten ut, sånn at interessentene kan ta kontroll, og på en eller annen måte tvinge hele den digitale tidsalderen inn i en versjon av 1970-tallets fjernsyn med tre kanaler og 1-800-nummer. Biden-administrasjonen grunnla til og med internett på nytt, og erstattet Frihets­erklæringen med en ny Fremtids­erklæring.

Vi blir minnet om Katherine Hepburn i Violet Venables rolle i Tennessee Williams’ skuespill «Suddenly, Last Summer».

Violet er arving og enke, og har sønnen Sebastian, som hun forgudet og reiste land og strand rundt med i mange år. En sommer blir niesen Catherine (spilt av Elizabeth Taylor) med på reisen i stedet, og sønnen dør.

Catherine var åpenbart traumatisert av noe, men hun vet ikke hva. Men så mye har hun husket: Sebastian var ikke en bra mann. Han brukte snarere kvinnene som fulgte ham som agn for å skaffe seg gutter til sin egen seksuelle nytelse.

Violet blir så rasende over denne observasjonen – og det var alt hun kunne huske om Sebastians død – at hun sender Catherine på mentalsykehus. Hun har også tenkt å gi et lokalt sykehus som spesialiserer seg på lobotomi en gave på betingelse av at Catherine utsettes for et slikt inngrep.

Violet vil at Catherine skal slutte å «bable» og i stedet «bare ta det med ro». Catherine observerer at de rett og slett ønsker å kutte sannheten ut av hodet hennes før hun kommer til å huske det hele, noe som er mer forferdelig enn man kan forestille seg.

Legen: «Det er uansett stor risiko involvert.»

Violet: «Men det beroliger dem, det har jeg lest. Det får dem til å roe seg ned. Det gjør dem plutselig fredelige.»

Doktor: «Ja, det gjør den, men …»

Målet hennes var en invasiv operasjon på søsterens datter, som hun var villig til å finansiere for å sikre at den skulle finne sted – ved å gi en stor gave under dekke av filantropi. Det hele var for å beskytte seg selv psykologisk.

Violet ville rett og slett ikke vite sannheten. Hun ville i stedet at hennes egen «sannhet» skulle være den konstruerte fortellingen: Sønnen var en vidunderlig og from gentleman, og niesen var en galning, en foraktelig person, en spreder av feilinformasjon og desinformasjon.

For å beskytte Violets egen selvoppfatning og sine egne vrang­forestillinger, var hun villig til å invadere hjernen til sin egen niese med en kniv for å hindre henne i å tenke klart og snakke klart.

Catherine: «Å skjære sannheten ut av hjernen min. Er det dét du vil? Det kan du ikke. Ikke engang Gud kan endre sannheten.»

Som hos Tennessee Williams, og i all annen stor litteratur, handler historien om langt mer enn den gir seg ut for. Den handler i virkelig­heten om hvor langt en velstående hersker­klasse er villig til å gå for å forhindre at deres egne illusjoner om verden punkteres.

På den tiden var lobotomi mer vanlig, til og med godkjent, og inngrepet ble ofte brukt av dem som hadde råd til å påtvinge slektninger det. Historiene er ganske legendariske, så det var ikke noe urealistisk ved Williams’ historie. Psykokirurgi ble brukt i flere tiår for å skjære sannheten ut av folks hjerner.

Så langt har vi bare opplevd en relativt mild versjon av dette, sammenlignet med hva de egentlig ønsker. YouTube-kontoer er blitt demonetisert og slettet. Facebook-innlegg har blitt strupet og utestengt. LinkedIns algoritmer straffer innlegg som tar et oppgjør med regimets narrativer. Dette har ikke avtatt i lys av protester, men snarere fortsatt og blitt intensivert.

Målet er å stenge internett. De ville ha gjort det for lengst, hadde det ikke vært for det første grunnlovstillegget, som står i veien for dem. Inntil videre vil de fortsette å jobbe gjennom universitets­avdelinger, tredjeparts­leverandører, falske fakta­sjekkere, press på teknologi­selskaper som leverer offentlige tjenester til en pris, og andre metoder for å oppnå indirekte det de ennå ikke kan klare direkte.

Blant strategiene er politisk forfølgelse av menings­motstandere. Alex Jones er en bjellesau, og selskapet hans er i ferd med å gå konkurs. Steve Bannon, MAGA-bevegelsens filosofiske overhode, har vært i fengsel under hele valgkampen for å ha trosset en stevning fra Kongressen etter råd fra en advokat. 6. januar-demonstrantene har ikke sittet i fengsel for skadeverk eller ulovlig innbrudd, men for å ha havnet på feil side av regimet.

De fleste av oss hadde en forutanelse om at påbudet om korona­vaksinering ikke bare handlet om helse, men snarere var en taktikk for å ekskludere dem som ikke stolte fullt og helt på myndighetenes autoritet. Dette var ganske åpenbart når det gjaldt militæret og legestanden, men mindre tydelig i den akademiske verden, der studenter og professorer som ikke fulgte påbudet, ble effektivt utrensket fordi de nektet å risikere livet for den farmasøytiske industrien.

Det var også et element av ondskap i munnbind­påbudet. Selv om det ikke fantes noen viten­skapelige bevis for at et kinesisk­produsert syntetisk tøystykke i ansiktet kunne endre den epidemiologiske dynamikken, fungerte de som et synlig tegn for å skille troende fra vantro, og også som et sadistisk middel for å minne individualistene om hvem som egentlig styrer showet.

Sensurens definitive middel er vold mot person og eiendom, mens målet er å kontrollere hva du tenker i ettparti­styrets tjeneste. Store teknologi­selskaper og store medier er helt og holdent medskyldige i dette. Bare en håndfull tjenester stanser dette, og de blir alle angrepet av regimet gjennom utallige former for lovbrudd.

I de siste scenene av «Suddenly, Last Summer» blir Catherine endelig forledet til å huske de forferdelige detaljene om kusinens død og fortelle familie­medlemmene hele sannheten. Tante Violet takler det ikke, og hun henfaller selv til fornektelse og psyko­patologi, og deler ut sin egen klagesang av desinformasjon.

Her presenteres tilskueren for den dypeste ironien av alle: Hver eneste påstand som Violet fremsatte mot Catherine, kommer til slutt til å gjelde Violet selv. Hun som ville bruke vold for å skjære hjernen ut av henne som snakket sant, beskyttet bare seg selv mot en forferdelig sannhet som hun ikke kunne håndtere.

Og der har vi det: Mer enn noen andre er det løgneren som har grunn til å frykte ytrings­friheten.

PS: Idet denne artikkelen publiseres, har nettstedet archive.org vært helt nede i nesten en uke, angivelig på grunn av et katastrofalt DDOS-angrep. De private eierne sier at dataene er reddet, og at de vil bli gjen­opprettet etter hvert. Det er mulig. Men tenk på at dette er det eneste verktøyet vi har for å ha et verifisert minne om hva som ble lagt ut når. Det er slik vi fant ut at WHO endret sin definisjon av flokk­immunitet. Det var slik vi fant ut at CDC sto bak fiaskoen med post­stemme­sedler i 2020. Det er slik vi vet at FTX finansierte studier mot Ivermektin. Og så videre. Lenkene var stabile og gode, aldri nede.

Helt til nå, to uker før valget. Vi skal selvfølgelig tro at denne sjokkerende kollapsen er en ren tilfeldighet. Kanskje det. Sannsynligvis. Og likevel, uten dette nettstedet – et sentralt sviktpunkt – er store deler av historien fra det siste kvarte århundret slettet. Hele innholdet på nettet kan skrives om som software under utvikling – oppe i det ene øyeblikket, nede i det neste. Selv om dette nettstedet kommer tilbake, hva vil mangle, og hvor lang tid vil det ta å finne ut av det? Vil internett ha blitt lobotomert? Hvis ikke denne gangen, kan det skje i fremtiden? Helt sikkert.

Jeffrey Tucker (f. 1963) er en amerikansk forfatter, skribent og gründer. Denne artikkelen ble først offentliggjort den 13. oktober av Brownstone Institute, som Tucker selv grunnla og leder, og republiseres på norsk av Document under lisensen Creative Commons Attribution 4.0 International.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.