Stortinget i solnedgang. Foto: Orjanarvola / Wikimedia Commons (cc by-sa 4.0).

Kanskje tenker du som jeg? Jeg opplever en gryende misnøye med at norske politikere skal slippe unna det overgrepet de har begått mot det norske folk, i størst grad siden covid i 2020, og deretter strømranet. Det er for meg ikke lenger nok å stemme dem ut ved valg. Den politiske arrogansen og ignoransen går over alle støvleskaft.

Med ignoranse mener jeg ikke at de er dumme, men hvordan de later som om de store tingene som folket er opptatt av, ikke eksisterer. Det blir ganske enkelt ignorert. De har en måte å besvare kritiske spørsmål på som virkelig stryker meg mot hårene. For eksempel møter de nå all konfrontasjon om den voksende fattigdommen i Norge med det samme svaret, som om alle er blitt instruert til å svare dette: «Det viktigste for at folk kan ha gode liv og betale regninger, er at de har jobb».

Disse svarene skal folk ikke lenger slå seg til ro med. De er ment å avfeie debatt om en krise som politikerne selv har skapt, og er egentlig svært enkle å imøtegå. Det hjelper ingenting at folk står i jobb hvis lønningene ikke strekker til. I land vi ikke liker å sammenligne oss med, er det flust av fattige mennesker som har jobb! Og gjerne to og tre jobber, for å overleve. Dit er vi i Norge også på vei.

Det blir så banalt, hjelpeløst og ondskapsfullt at det må få konsekvenser.

Tillat meg å være litt uakademisk. Av og til går jeg inn på Arbeiderpartiets offentlige side på Facebook, og enkelte ting slår meg. Det ene er at moderatorene sletter kritikk og blokkerer brukere for fote. Jeg er selv blokkert der med min personlige profil, men jeg har også en gruppeprofil som gir meg adgang. Noe annet som slår meg, er at til tross for moderatorer som jobber overtid med å slette kritikk, så tiltar kritikken, og den kan leses innen den slettes. Folk er rasende. Atter en fascinerende ting er motsatsen til kritikerne – de som hodestups følger Ap i ett og alt, og som aldri kan få nok av verken partiet eller Støre. Lurer du på hvordan 15 % fortsatt kan stemme på dette folke­fiendtlige partiet? Vel, gå inn på Ap’s side, du også, så finner du dem. Det er ikke denne fanklubben som vi vil klare å påvirke. De tenker ikke selv og er fortapt. De vi derimot kan påvirke, er de som kanskje har begynt å tvile på Ap’s prosjekt og har satt seg på gjerdet.

Til sist vil jeg kommentere bildet av Ap’s ledelse som pryder profilen. Der står Støre, Brenna, Vestre og stats­sekretær Kjersti Stenseng. De smiler ikke direkte på bildet. Det er mer et forsøk på smil, men det blir sleskt og upålitelig. Jeg må bare si det rett ut. Jeg reagerer på det bildet. Jeg er sensitiv for ondskap. Faktisk er det ondskap jeg jobber med til daglig, og jeg har skrevet to bøker om emnet.

Uansett, det er ikke gode mennesker som står der på bildet. De er ikke «handlings­lammede» eller «inkompetente», som mange fortsatt later til å tro. De jobber konsekvent og stødig mot mål som ikke innrømmes åpenlyst. Det er slu og uhederlige mennesker som ikke ønsker det beste for andre enn seg selv. I hvert fall ikke for det norske folk. Det har de også bevist i tre år nå. Og det bringer meg tilbake til saken.

Jeg er ingen jurist. Men jeg ser minst tre områder hvor det må ligge grunnlag for juridisk etter­forskning. Disse tre områdene bryter garantert Grunnloven eller andre lover våre folkevalgte forpliktet seg til da de inntok Stortinget.

Det første av de tre områdene er:

Ikke å hjelpe eget folk i en krisetid. Her har regjeringen som kjent sviktet totalt. Nordmenn har mistet kjøpekraft hvert år siden 2021. Dette til tross for at den statlige formuen vokser. Regjeringens pengebruk på utland har derimot sittet løst. Det tradisjonelle bistands­budsjettet har økt. I tillegg gis milliarder til Ukraina.

Eget folk får imidlertid ingen lettelser. Og den største inflasjons­faktoren – strømprisen – later regjeringen som om ikke eksisterer. Planen er å fase ut strøm­støtten (det har så vidt begynt i siste stats­budsjett), og uten å gjøre noe med selve roten til årsaken, som er eksporten av strøm og fast­settelsen av strømpriser et helt annet sted enn i Norge. At regjeringen nå faktisk henter utbytte i Statkraft, viser hva mange av oss har visst lenge, men som regjeringen aldri har innrømmet: at strøm­regningen er en ekstraskatt, på linje med bompenger.

Oljefondet var i sin tid ment som pensjonsfond. Man kan også si at fondet skulle fungere som en buffer i krisetid. Vi var heldige som bodde i Norge, for i tilfelle inter­nasjonal krise, hadde vi en buffer som ikke andre land hadde. Vel, nå har vi dyrtid og krisetid. Støre har selv innrømmet det og skyldt på krigen i Ukraina. Men ingen fare, for nå kan oljefondet brukes til å hjelpe oss, eller? Nei. Faktisk bruker Støre oljefondet på Ukraina, som har fått et sugerør rett inn i pengebingen. Oljefondet hjelper oss med andre ord ikke i krisetid. Det kommer kun andre land til gode, og slik vil det fortsette med dagens politikk.

Regjeringen påstår at de «omfordeler». Vi betaler altså inn til en felles kasse, nå også via strøm­regningen, som regjeringen så deler ut etter deres ønsker. Men hvorfor skal jeg, som enslig mann, finansiere for eksempel fremmede barne­familier? Jeg vil da mye heller selv disponere mine penger. Antakelig har jeg også vel så høye, og kanskje høyere, utgifter enn barnefamilier, fordi alt skal betales med én inntekt.

Skatte- og avgiftstrykket er økende. Men hvor går grensen? Vil regjeringen forsvare en skatte­innkreving nær hundre prosent fordi de «omfordeler» og det kommer felles­skapet til gode?

La oss se på det andre området som høyst sannsynlig er retts­stridig:

Avgivelsen av norsk suverenitet. Folket har sagt nei til EU to ganger. En av grunnene var at vi ville bestemme over oss selv. En annen grunn var at vi ikke ønsket å bli smittet av EUs sykdommer. Men takket være norske politikeres manglende respekt for folkets ønske, skjer nå begge deler.

«Hele verden opplever inflasjon», sier politikerne. Men dette hadde ikke trengt å ramme Norge så hardt som det har gjort, hvis politikerne hadde respektert folkeviljen. Når de unnskylder seg med at «hele verden» rammes av de samme problemene, kan dette faktisk brukes mot dem, fordi det er deres egen tilnærming til institusjoner som EU og FN som gjør at Norge påvirkes i den grad av eksterne faktorer, når vi egentlig kunne vært mye mildere rammet hvis landet var bedre styrt.

Espen Barth Eide innrømmer at over 90 % av EUs direktiver blir implementert i norsk lov uten debatt. Er dette forenlig med folke­avstemning­ene i 1972 og 1994? Tror politikerne at avstemningene er foreldet, og at de derfor nå kan gjøre som de vil? Hvis de mener dét, så får de organisere en ny avstemning, så de får en pekepinn om hva folket ønsker og forventer av sine folkevalgte i 2024.

Å la Tyskland kjøpe billig fornybar strøm samtidig som norske husholdninger må kjøpe skitten og dyr strøm tilbake, er vel det største sviket av dem alle. Her må det ligge mye juridisk grums å ta tak i.

Avgivelsen av norsk suverenitet vises også i at politikere jobber for institusjoner som ikke ligger i Norge. De henter sine instrukser i Brussel (EU), Davos (WEF) og New York (FN). Dette sies ikke direkte, men nesten. Når Barth Eide innrømmer at Norge implementerer over 90 % av EUs vedtak, så sier han egentlig at Norge styres fra Brussel og ikke fra Oslo, og at Grunnloven er tilsidesatt.

Vi biter oss også merke i hvem som valfarter til Davos hvert år for å bejuble World Economic Forums planer om en verdens­regjering. Vi blir fortalt at norske politikere ikke kan begrense innvandringen, fordi vi har knyttet oss til diverse inter­nasjonale konvensjoner. Det er ren løgn. Vi ser at mange land med sterkere integritet enn Norge gjør akkurat som de vil, uten å bli sanksjonert av FN. Det er altså norske politikere som vil ha status quo.

Så hva er det tredje rettsstridige området?

Misbruk av fellesskapets midler. Norske politikere har all makt over midler som tilhører oss alle. Man kan si at de fungerer som forvaltere av eiendom de ikke selv eier. Dette har så langt vært uproblematisk. Men nå har sløsingen tatt fullstendig overhånd. Ikke minst har Sløseri­ombuds­mannen og Sindre Wiig Nordby gjort oss oppmerksom på dette.

Folket kan ikke lenger sitte stille og betrakte det som har blitt til rent sløseri og misbruk av dine og mine kroner. Spesielt når det ikke blir brukt der hvor det var ment å brukes: til vei, skole og helse. Vi ser at skoler stenger, helsetilbudet kuttes og infrastruktur forfaller, samtidig som stats­budsjettet har nådd en absurd størrelse. Den statlige feil­prioritering­en av midler har medført at de få nye veiene som bygges, ikke blir brukt, for bompenge­satsene er så høye at folk ikke har råd til å benytte dem, og må i stedet bruke de gamle og mindre trygge veiene. Når ble det slik at også veibygging skal finansieres i form av en ekstraskatt? Jeg må spørre: Hva i huleste betaler vi inntekts­skatt for i dag?

Vi ser at milliarder (!) blir brukt på klimatiltak som er helt unyttige, ubrukelige og unødvendige, og hvorav de fleste vil bli skrinlagt, men først når de har kostet milliarder. Vi kan ikke lenger la politikerne forvalte vår store pengebinge. De har vist seg ansvaret uverdige.

Juridisk må dette kunne vinkles til mislighold og regelrett ran, for pengene tvangs­inndrives og brukes ikke til hva vi blir fortalt.

Siden forvaltningen har tatt en slik uheldig retning, hadde det riktige vært en folke­avstemning om hva stats­formuen skal brukes til. Her kan velgerne rangere og prioritere områder. Områdene kan for eksempel være «helse», «bistand», «skole», «infra­struktur», «kollektiv­trafikk», «klima» og «innvandring». Disse kan velgerne så rangere og eventuelt stryke, og politikerne må prioritere deretter.

Enkelte har tatt til orde for at skatte­betalerne kan gjøre det samme hvert år, i selv­angivelsen. Når du betaler din skatt, så kan du samtidig oppgi til hvilke formål dine penger skal øremerkes, og eventuelt stryke områder du ikke ønsker å finansiere, for eksempel NRK. Ett kompromiss kunne vært at du selv kan bestemme over 50 % av din skatte­innbetaling, mens staten fritt kan disponere 50 %.

Det er egentlig ingenting som står i veien for en slik folkestyrt finansiering av offentlig velferd, annet enn politikernes frykt for å miste makt.

Hva vil jeg egentlig? Jeg ønsker meg en bevegelse, hashtag, spleis, kall det hva du vil så lenge det kan skape blest, med sikte på å holde norske politikere juridisk ansvarlig for å kjøre Norge mot stupet, for å jage viktige investorer ut av landet, for å under­regulere pensjoner og lønnsvekst, for å lyve om prisveksten, for å lyve om strømsaken, for å lyve om klima, i det hele tatt for å påføre det norske folk unødvendig lidelse, ikke som følge av inter­nasjonale naturlover, men som følge av deres egne valg.

Bevegelsen kaller jeg «fra stortingssal til rettssal», og spiller på det pro-palestinske «from the river to the sea» (jeg er ikke pro-palestina).

Oslo tinghus en desemberkveld. Foto: Terje Pedersen / NTB.

Jeg ønsker en bevegelse som mediene ikke kan ignorere, og som gjør at eventuelle jurister som nå sitter på gjerdet, skal føle det stuerent å ta tak i saken. Det er unektelig mye å ta tak i. Allerede har jurister begynt å rasle med sablene, så jeg tror viljen er der. Noen har våget å uttale seg om exit-skatten, at den kan være lovstridig og mest sannsynlig ender i en domstol.

Men exit-skatten er bare toppen av isfjellet. Vi kan ikke stoppe der. Snøballen må rulle.

Vil du være med meg og gjøre «fra stortingssal til rettssal» til en greie? For det er så lite jeg kan gjøre selv. Annet enn å inspirere. Og lage en Facebook-gruppe hvor tilhengerne kan samles.

Det har gått for langt. Det norske Stortinget må avsettes og etterforskes.

Kjøp Halvor Foslis bok her!