For 60 år siden var det kult å røyke, ikke minst takket være filmstjerner som James Dean. Det er kanskje på tide å fremme røykeres rettigheter igjen? Foto: Wikimedia (public domain).

Gode råd og tips:

Du våkner. Lyset spruter som prosjektiler rett inn i den opphovnede hjernen din. Kvalmen hugger som et karateslag, rett i svelget, det foregår noe i maven, du puster forsiktig og håper det går sin vei. Fra stuen høres wienervals i brede penselstrøk. Ikke bare en ny dag, men et helt nytt år er i gang. Det kjennes som slutten på alt.

Der du sitter tvekroket på sengekanten, opplever du et av de sjeldne øyeblikkene da det ikke skulle smakt med litt sex. Du er et neshorn med hjernehinnebetennelse. Håpet om å nå badet før organismen revner er dalende.

Rakettene, drinkene, champagnen, tungekyssene og de altfor mange festsigarettene. Prisen betales nå. Den er høy.

Dette er altså også deg, vesenet som utstøter brekningslyder så rungende at badeflisene løsner, på alle fire over husets porselensmøbel. Du skimter en fremmed nede i det trange vannspeilet. Godt nytt år. Her kommer det gamle.

Det er den eneste dagen i året da man er i så sjaber forfatning at man ikke orker andre synsinntrykk enn å hoppe utfor bakke, reprise, poengsummer, hopper utfor bakke, reprise, poengsummer. Om og om igjen i timevis.

Verdens kjedeligste sport, det er mer dramatikk i en grå murvegg. Nyttårshopprennet er det tv-programmet i verden som alle ser, men ingen følger med på. Selv nå i streamingens fragmenterte glansalder klarer man altså å samle befolkningen rundt det samme arrangementet i noen lange timer.

Utpå kvelden er du i stand til å stå og klarer å besvare enkle spørsmål som «Hva er klokken?» uten å kaste opp.

2. januar er noe annet. Du våkner. Dørene mellom hjerneskottene står på gløtt. Det er nå, fortsatt preget av nyttårsnatten, men forklaret og løftet på en stigende formkurve, at den kløktige tenker igjennom og lanserer nyttårsforsettene.

De må ALDRI lanseres på nyttårsaften.

Hvem som helst kan høyt og hellig utbasunere at nå skal jeg faen danse meg kutte ut fett og sukker og sigaretter og brennevin i nanosekundet før de leverer eplekaken i vertinnens utringning. Og leverer den morkne, men forsøksvis formildende replikken:

– Opps, ja, ja, det er fort gjort!

Som sjelden vinner venner.

2. januar er man tilnærmet balansert igjen. Datoen kaller ikke på store ord, remjende svulstigheter og forløftelser av anabole proporsjoner. Onkel Einar har glemt igjen røkpakken sin. Den ligger der på bordet. Skitt, au! Det kan da ikke skade med en liten hyggepinne.

Så tenker man på året man nettopp har tatt en ørliten bit av. 2025. Hvordan vil det forløpe, mon tro? 362 blanke dager gjenstår. Det er ganske mye, det.

Stabler man alle de vanlige hverdagsoppgavene oppå hverandre, arbeidsdagene, søppeltømmingen, støvsugingen, kranglene med kjæreste eller kone eller begge deler, de kjipe nettseriene, de uforutsette nederlagene til Liverpool, rentekuttene som fortsatt lar vente på seg, strømregningen som nå har passert statsbudsjettet til Andorra, de nye innkjøring forbudt-skiltene som er dukket opp i løpet av natten i Oslo sentrum, ja, så står man overfor et Himalaya av stupbratt motgang.

Fremtiden er nå. Og den har stor glede av å plage deg. Du kjenner behovet for en voksen, men innser at den voksne er deg, og at det gjør vondt verre. Ja, virkeligheten suger. Så hvorfor gjøre den vanskeligere med vilje?

Ja, jeg snakker om nyttårsforsetter. Den dummeste oppfinnelse verden har sett siden solenergi-hatten på 30-tallet.

Et nyttårsforsett skal formuleres ut fra to forutsetninger:

1) Det skal være lett å gjennomføre. Det sier seg selv. Ellers gir man simpelthen opp allerede før klokken 19.00 på fredag.

2) Det skal utløse fryd og glede. Også det selvfølgelig. Det heter ikke «den grå hverdag» for ingenting.

Desto viktigere å ha lystutløsere plassert som markører fram mot 31. desember. Helst flere om dagen. Da har man alltid noe å glede seg til, selv om du har mistet bilnøklene og nettopp fikk vite at det er billigere å kjøpe ny bil enn å bestille nytt nøkkelsett.

Nyttårsforsettene ble før i tiden dominert av røkere. De er ikke så mange lenger, men de holder ut, tvers igjennom rekken av distraksjoner som e-sigaretter, dampturbiner, hosteanfall og ikke minst den evinnelige snusen.

De lar seg ikke knekke, hardcore-røkerne, i vær og vind og helt uten kalosjer, står de ubeskyttet i portrom og parker, høst som vinter, og damper iltert, mens de snakker med skurrete og dype stemmer om ting som bare vil kjede ikke-røkerne.

Moderne røkere lider under et tungt skyldskompleks som omgivelsene har stroppet dem inn i: Alle, til og med kameratene mine her i portrommet, synes at jeg er en pest og en plage. Barn ser på meg med triste øyne. Legene forakter meg og vil egentlig ta seg dobbelt betalt.

Nettavisene forsøker å piske meg til røykekutt med filmer av fæle lunger og hostende mennesker som gråter. Ja til og med den før så stilige røykpakken min har de ødelagt med stygt design og lumske advarsler.

Heldigvis trykker de ikke dødningskaller på whiskeyflaskene. (Hm, det hadde forresten vært litt tøft …)

Du har bare én venn: Deg selv. Hva med å muntre opp denne triste krabaten med et forsett som smeller: I 2025 skal jeg røke så mye at jeg får hold.

Ikke et: Nå må jeg slutte, åh hvordan skal dette gå, jeg kommer til å sprekke, jeg er en menneskelig kukake! Men heller: Lurer på om jeg orker en til? Vi tar sjansen!

Fett? Hva er galt med fett? Hvis jeg har stor glede av å spise så buksestrikkene ryker, og det eneste jeg til slutt kan få på meg, er joggedresser da de heldigvis også finnes i teltstørrelse, vel, så la meg. Man skal spise med god samvittighet og stor glede. Det gjør hverdagen lysere. Det er sunt for sinnet å unne seg.

Og man drikker da brus med ordentlig sukker. De som sier at sukkerfritt smaker bedre, lyver. Det samme gjør de som hevder at de har det like gøy uten alkohol.

Hvor ofte blir for eksempel edru verter så desorienterte at de tar på seg yttertøyet, takker for seg, forlater sitt eget selskap, ramler ned trappen og blir funnet sovende foran naboens dør? Jeg er aldri edru når slikt skjer. Og hvor mange edru herrer blir med fremmede damer med svak diksjon og sterk pust hjem midt på natten?

Å være fulle sammen, er en menneskerett. Det er kjempegøy. Vi må gjøre det mer, folkens! Slik lyder mitt forsett.

Trene? Trening er vondt og innmari kjedelig. Særlig på helsestudio. Det er sånt man kan drive med som tenåring og et stykke opp i 20-årene. Da har man kropp til det og fortsatt troen på at man kan sette verdensrekord på 10,000 m, eller bli oppdaget av Manchester United. Men spar meg for de blårøde gammelmannstrynene som trange i skjæret rulleskier seg innover i Sørkedalen mot en tidlig grav.

Er det noe å ha på stenen etter et liv i grenseløs forsakelse og evig blodslit: Han var i hvert fall godt trent.

Nei, den har aldri levd som ikke har kastet opp i vertinnens utringning! (Gammelt jungelord)

Dette er min hilsen til tjukkasene, alkisene, sofagrisene, vinylsamlerne og røykerne som vi alle gjemmer et sted inne i oss: I 2025 skal vi bare kose oss. Det er sunt, det!

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.