Forsvars- og sikkerhets­politikk er ikke blant de politikk­områdene som opptar norske velgere mest. Det er heller ikke prioritert blant de 169. Interessen for og kunnskap om langsiktig forsvars­planlegging, er lav på Stortinget.

Det er særdeles betenkelig. For uten sikkerhet for land og folk, kan vi bare glemme resten. Da blir øvrig politikk irrelevant.

Derfor denne artikkelen, som søker å gå mer i dybden vedrørende en forsvars­planlegging de siste tre tiårene som i stor grad har vært basert på drømme­tenkning og feilaktige sikkerhets­politiske premisser, og som det er avgjørende å få tatt et endelig oppgjør med.

*

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har, sammen med fire kolleger ved Forsvarets forsknings­institutt (FFI), nylig utgitt en rapport med tittelen, Erfaringer fra Ukraina – læringspunkter etter tusen dager med krig.

Rapporten drøfter krigføringen innen de tradisjonelle krigførings­domenene land, sjø og luft i tur og orden, etterfulgt av de «nye» krigførings­domenene rom, cyber og elektro­magnetisk krigføring.

Forfatterne oppgir at kilde­materialet hoved­sakelig har vært sekundær­kilder som åpne NATO-dokumenter, artikler, intervjuer og reportasjer fra sivile og militære tidsskrifter, nettsteder og annet. Mangelen på primær­kilder, kontra­diksjon og drøfting svekker dog rapportens relevans og overførings­verdi. Her er det stort rom for dybdestudier.

Det slås innledningsvis fast at krigen i Ukraina i første rekke er en landkrig, der maritime operasjoner spiller en under­ordnet rolle, og der luft­operasjoner har vist seg å være mindre viktig.

Det er kanskje den mest åpenbare observasjonen, og den har særlig relevans for det norske forsvarets vedkommende. For i Norge har vi i forsvars­planleggingen de siste 30 årene i stor grad prioritert omvendt.

Med avskaffelsen av mobiliserings­forsvaret og den allmenne verneplikten samt ved den kostbare anskaffelsen av F-35 jagerflyene, har vi i Norge nedprioritert landmakten og først og fremst prioritert luftmakten.

Rapporten viser på flere steder til den svenske forsvars­kommisjonen, som slår fast landdomenets avgjørende betydning i Ukraina. Den konstaterer at de fleste klassiske og tradisjonelle landstrids­prinsipper fremdeles gjelder og understreker viktigheten av volum og å kunne mobilisere store forband.

Det må være et tankekors for FFI, FD og de mange i forsvars­ledelsen som argumenterte, og fikk gjennomslag, for Forsvars­reformen ved årtusen­skiftet, som førte til sanering av mesteparten av Hæren og store deler av Heimevernet.

Diesen argumenterte den gang for at digitaliseringen og det han kalte «det militær­teknologiske paradigme­skiftet», hadde gjort teknologisk overlegenhet avgjørende og i stor grad hadde overflødig­gjort bakkestyrker.

Erfaringene fra Afghanistan og fra de mange krigene i Midtøsten, og nå senest fra Ukraina, har imidlertid vist det motsatte.

Bruken av UAV-er koplet i hop i svermer og utstyrt med granater, kreativ bruk av 3D-skrivere for å produsere reservedeler, amerikanske HIMARS med langt­rekkende presisjons­ammunisjon samt GPS-styrt målsøkende artilleri, rakett­artilleri og droner har riktig nok representert nye innovasjoner som har påvirket krigføringen.

Men uansett dreier konvensjonell krigføring seg fortsatt om kontroll over territorium. Det utelukker selvsagt verken luftmakt eller sjømakt, men det forutsetter landmakt.

Ny teknologi vil selvsagt alltid påvirke krigføringen, slik også har vært tilfellet i Ukraina. I noen tilfeller kan ny teknologi bidra til å vinne slag, men det er fortsatt slik at tilstrekkelig med soldater på bakken med tilstrekkelig vilje og tilgjengelig logistikk til å forsvare territorium over tid, er den viktigste forutsetningen for å vinne kriger.

Ellers savnes en mer inngående drøfting av forholdet mellom stridseffekt og kostnads­effektivitet, og forholdet mellom avanserte, dyre og lite tilgjengelige vestlige våpen versus mindre avanserte våpen fra Russland, Iran og Kina som masse­produseres til en brøkdel av prisen, men i stor grad har tilnærmet samme stridseffekt.

Sammen med landmaktens særskilte betydning i eksistensielle territorielle kriger, er politiske, økonomiske, industrielle og logistikk­messige forhold i mange tilfeller langt viktigere over tid enn overlegen militær­teknologi.

Det trekkes frem at krigen i Ukraina har utviklet seg til en artilleri­duell. Russland skal i perioder ha kunnet levere opp mot 60.000 granater daglig. Ukraina har ifølge andre kilder knapt kunnet levere 1/10 av dette volumet. Artilleri skal anslagsvis ha stått for 80 % av tapene. Russland har dessuten vist seg ikke å være særlig opptatt av å skille mellom lovlige og ulovlige mål.

En sidekommentar her vil være at vi ser det samme i Gaza og Libanon, hvor folkeretten settes til side av partene på begge sider. Troen på at sivil­befolkningen beskyttes av folkeretten, er en farlig illusjon Norge og de øvrige landene i Vesten har basert mye av sin forsvars­planlegging på. Folkeretten er imidlertid det første som blir brutt i kriger som oppfattes som eksistensielle av partene.

Når det gjelder maritime operasjoner, har Ukraina langt på vei lyktes med å fordrive den russiske Svartehavs­flåten fra egen kystlinje. Dette til tross for at landet praktisk talt ikke har noen marine.

Bruken av sjøminer og ubemannede overflate­fartøyer, som Ukraina har utviklet flere typer av, er brukt med stort hell. Den nyeste modellen kan frakte nesten et tonn eksplosiver og har, med en hastighet på opptil 50 knop, en rekkevidde på 100 mil.

Sjønektelse basert på billige USV-er, kan mao. utøves langt fra egen kyst, mens tradisjonelle overflate­fartøy ikke lenger kan forbli uoppdaget på åpent hav, samtidig som de er blitt vanskeligere å beskytte mot angrep både av undervanns­droner og av luftleverte presisjons­styrte missiler.

Det er nærliggende å trekke den konklusjon at overvåking av våre store havområder i fremtiden bør finne sted med ubemannede og kostnads­effektive luftdroner, og ikke kostbare og sårbare overflate­fartøy som fregattene. Ubåtene vil være en viktig defensiv kapasitet sammen med hurtig­gående mindre båter til forsvar av skipsled og kystnære strøk kombinert med bruk av miner, missil­batterier og droner.

Når det gjelder luftdomenet, pekes det i rapporten på at mange observatører er overrasket over Russlands begrensede bruk av luftstyrker og deres manglende evne til å gjennomføre komplekse luft­operasjoner. Dette til tross for et flyvåpen som er mange ganger større enn det ukrainske.

I den innledende fase av krigen fløy russiske kampfly, hovedsakelig Su-34 jager­bombere som hoved­sakelig opererte alene, ca. 130 tokt per dag opp til 300 kilometer inne i Ukraina.

En av hovedårsakene som trekkes frem, er den effektive bruken av ukrainsk bakkebasert luftvern. Ukraina hadde noe over 300 større systemer med middels til lang rekkevidde, riktignok russiske og av eldre dato. Det trekkes frem at ukrainerne har vært dyktige til å beskytte luftvernet med kamuflasje, mobilitet og narretiltak, slik at russerne har hatt problemer med å slå dem ut.

Bruken av små og billige luftdroner styrt av en operatør på bakken er nytt element fra krigen i Ukraina. Det er mentalt nedslitende for motstanderens styrker, men kan åpenbart ikke erstatte artilleriild, som i kraft av sitt ildvolum har langt større områdevirkning. De har imidlertid vist seg sårbare for elektro­magnetisk jamming.

Og som vi har sett fra Midtøsten, har krigen i Ukraina demonstrert at langt­rekkende presisjons­våpen mot militære og økonomisk viktige mål på dypet kommer til å spille en stadig viktigere rolle.

Rapporten slår fast at en må regne med at en eventuell væpnet konflikt med Russland vil medføre omfattende angrep med hyper­soniske ballistiske missiler og krysser­raketter, ikke bare mot militære mål som basene for egne og allierte kampfly, men også mot samfunns­viktig infras­truktur, særlig knyttet til energi­forsyningen. Her er de norske olje­installasjonene og rørledningene i Nordsjøen og Norskehavet naturlig nok særlig utsatt.

På bakgrunn av landdomenet og landmaktens betydning under krigføringen i Ukraina, er det imidlertid påfallende at rapporten konkluderer med at den eneste overførings­verdien til norske forhold når det gjelder landmakten er «verdien av et velfungerende samvirkesystem i landstyrkene»!?

Den åpenbare hovedkonklusjonen i rapporten burde vært en klar anbefaling om å gjenoppbygge Hæren og Heimevernet, reetablere mobiliserings­forsvaret og verneplikt­instituttet, sørge for tilstrekkelige lager av ammunisjon og våpen, omstrukturere sjøforsvaret, gjenoppbygge sivil­forsvaret og total­forsvars­konseptet og satse på flere, mindre, billigere og mer mobile kapasiteter.

Rapporten samler og systematiserer mye nyttig informasjon om hvordan krigen føres i Ukraina. Dens største svakhet, er imidlertid innlednings­kapittelet om «Politiske og strategiske forhold».

Om man her forventet en nærmere drøfting av hvordan de sikkerhets­politiske forut­setningene som dagens norske forsvar hviler på, står seg mot de faktiske forhold og de brutale realitetene i Ukraina, blir man skuffet.

Det forekommer ingen referanser til, eller erkjennelse om, at de sikkerhets­politiske forut­setningene som Forsvars­reformen bygget på ved årtusen­skiftet, var grunn­leggende feil.

For Russland var ikke på vei til stabilt demokrati, men utviklet seg i totalitær retning. Norge og norsk territorium er ikke blitt mindre strategisk viktig, men tvert i mot mer, som en følge av Europas økte avhengighet av norsk energi. Og at USA vil komme oss til unnsetning under enhver omstendighet, er åpenbart noe vi ikke kan ta for gitt.

Hovedforutsetningen om at integrasjonen i Europa var kommet så langt at «fremtidige kriger i Europa er redusert til mindre kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet», var åpenbart grunnleggende feil. Krigen er tvert i mot tilbake i Europa med full tyngde.

Diesen sliter åpenbart med å erkjenne dette. Han mener at «eksistensielle kriger ikke er tilbake som en allment akseptert løsning på et politisk stridsspørsmål fordi Putin gjorde regning med en rask, kuppartet operasjon for å underlegge seg hele Ukraina, men regnet feil.»

Hva som gjør krig til en «allment akseptert løsning på et politisk strids­spørsmål», kan selvsagt diskuteres, men det har lite annet enn semantisk relevans i denne sammenheng. Og hva Diesen vet om Putins opprinnelige intensjoner, skal være usagt. Kriger startes på ulike måter og av forskjellige grunner. Poenget er at de ikke kan utelukkes, noe krigen i Ukraina er en brutal påminnelse om.

Til tross for enkeltes iherdige bort­forklaringer, er dét imidlertid omsider heldigvis erkjent i Forsvars­kommisjonens rapport av 3.5.2023. Det er derfor kanskje på tide å begrave de gamle spøkelsene i forsvars­debatten, slik at vi ikke på nytt lar oss forlede av deres spekulative villfarelser og av uansvarlige politikere som vegrer seg for å bruke penger på landets og befolkningens sikkerhet samt på ønsketenkning om fred i vår tid.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp billetter til lesermøtet onsdag 16. oktober her!