Fredagskvelden 11. oktober feiret jødene Yom Kippur (forsoningsdagen), dagen skjebnen til alle verdens mennesker ifølge jødedommen blir avgjort. På denne dagen, som faller fire dager etter minnedagen for oktobermassakren i fjor, står Israel overfor en eksistensiell krig på mange fronter. På samme dag valgte Nobelkomiteen i Norge heldigvis å tildele prisen til den japanske organisasjonen Nihon Hidankyo for dens arbeid mot atomvåpen.
Men blant kandidatene til prisen i år fant vi organisasjoner som UNRWA, Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ), Unesco og andre «humanitære» organisasjoner med en klar anti-israelsk profil. Mens Israel kjemper på flere fronter mot terror som er finansiert av bl.a. Iran, og rett etter at Israels Knesset vedtok første runde av en ny lov som definerer UNRWA som terrororganisasjon, var det noen gode sjeler her til lands som fremmet forslag om at denne terrorgruppen burde tildeles fredsprisen. Vi har ikke fått vite begrunnelsen for denne nominasjonen, men siden UNRWA er en høyt skattet favoritt hos ledelsen i Fredsforskningsinstituttet i Oslo, ser vi ikke bort fra at dette kandidaturet har vært seriøst vurdert av Nobelkomiteen.
Dette er et spørsmål vi normalt ikke ville bekymret oss over, om det ikke var fordi vi har sluttet å la oss overraske over norske bidrag til konfliktutviklingen i Midtøsten. En nominasjon til fredsprisen sier også noe viktig om forslagsstilleren. Fredsforskningsinstituttet, som var professor Johan Galtungs hjertebarn, har vært svært aktivt i norske medier det siste året når det gjelder å massere myndighetenes Israel-fiendtlige virkelighetsforståelse inn i folkets bevissthet. Vi husker Galtung som en uttalt antisemitt som aldri la skjul på sitt fiendskap overfor jødene. Når vi hører hans kolleger fra Fredsforskningsinstituttet uttale seg om de angrepene Israel og det jødiske folk har vært utsatt for det siste året, får vi et sterkt inntrykk av at mye av Galtungs ånd ennå sitter i veggene der.
Da FN-organisasjonen UNRWA ble opprettet i 1949, omdefinerte man flyktningbegrepet for å få med seg alle de arabiske fremmedarbeiderne med kort oppholdstid i landet, og som forlot Israel etter opprettelsen i 1948. FN vedtok derfor å gi eksklusiv flyktningstatus til «… personer hvis normale bosted var Palestina i perioden 1. juni 1946 til 15. mai 1948 og som mistet både sine hjem og sitt levebrød som følge av konflikten i 1948. Palestinske flyktninger og etterkommere etter mannlige palestinske flyktninger, inkludert lovlig adopterte barn, har rett til å bli registrert for å motta tjenester fra UNRWA.»
Det er etterkommere etter disse menneskene, som av FN og de omliggende arabiske statene fremdeles holdes i UNRWAs umenneskelige leirer uten mulighet til å skaffe seg selv eller sine familier en verdig fremtid. Mens de jødiske flyktningene fra arabiske land ble tatt vel imot og integrert i Israel uten bistand fra FN, holdes UNRWA-araberne som gisler for å legge politisk og annet press på Israel. Gjennom årene er mange av dem organisert i terrorist-organisasjoner som Fatah og Hamas, hvor de mobiliseres som frontkjempere i den arabiske krigen mot Israel. Denne virksomheten finansieres av FN, med store bidrag fra arabiske og vestlige land, Norge inkludert.
Det tette samarbeidet som er opprettet mellom UNRWA og de arabiske myndighetene som kontrollerer den arabiske befolkningen på Gaza-stripen og i de øvrige selvstyreområdene, har uvegerlig ført til at grenseoppgangen mellom hva som er UNRWA og hva som er Hamas og andre terror-organisasjoner, gjennom årene er blitt utydelig. Fordi hensikten med de to organisasjonene har så høy grad av sammenfall, har UNRWA og Hamas på Gaza-stripen i praksis glidd over i en symbiose både når det gjelder formål, virkemidler og ansettelsesforhold.
Det mest groteske eksemplet på denne samrøren opplevde israelerne under og etter 7. oktober i fjor, da landet og dets sivilbefolkning ble angrepet av en hær av terrorister som organisatorisk tilhørte både Hamas og UNRWA. Først nektet UNRWAs leder for at dette var tilfelle, men han måtte etter hvert innrømme at det var tilfelle for mange av hans ansatte: De deltok aktivt i massakrene på kvinner og barn i Israel.
Stortinget og regjeringen har markert seg som sterke støttespillere både for arabiske terror-organisasjoner, FN og UNRWA, og det ligger i tradisjonen at man i størst mulig grad søker fred og harmoni når verdens øyne en gang hvert år rettes mot Norge. Vi får stadig høre fra utenriksministeren at han søker en diplomatisk løsning på konfliktene han engasjerer seg i. Et råd til ham kunne da være at han tar kontakt med de diplomatene han har omkring seg og lytter til hva de har å fortelle, i stedet for å skyve dem fra seg med fiendtlige utspill som man ikke behøver å være diplomat for å forstå vil bære galt av sted. Israel har i dag ingen ambassadør i Norge – hva sier dét om muligheten for en konstruktiv dialog mellom Norge og Israel?
Vi må derfor spørre oss selv hva det er som gjør at deler av venstresiden anser demokratiet Israel som en fiende av verdensfreden og er villig til å misbruke fredsprisen som et våpen mot Israel. At det iranske regimet har satt seg som mål å utrydde alle verdens jøder, kan forankres i deres drøm om å overta den sunnimuslimske verden og påtvinge alle sin shi’ite-tro på hva ekte islam er. Det som er vanskelig å begripe, er at deler av Vesten støtter terrorregimer og terrorisme, til tross for at Iran er en like farlig fiende for Vesten som for Israel og den sunnimuslimske verden. Ubegripelig nok: Jo mer terror Iran står bak både i den sunnimuslimske verden, i Vesten og især mot Israel, desto mer press rettes mot Israel for å få landet til å underkaste seg terroristene, og desto flere anti-israelske organisasjoner blir fremmet som kandidater til Nobelprisen.
Det er vanskelig å forstå denne holdningen, som er bygget på en åpenbar villedning av innbyggerne. Men når irrasjonaliteten overtar, gjenstår det bare å foreslå at terroristene blir hedret med Vestens høyeste pris: fredsprisen!
Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: https://sma‒norge.no/
Støtter du det du leser? VIPPS til SMA: 84727 eller bruk vår bankkonto: 6242 10 60644
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme