Leonardo da Vinci (1452–1519), manuskript fra studie av foster som forestilt av kunstneren eller basert på observasjon, Royal Library at Windsor Castle.

¹³ For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.
¹⁴ Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
¹⁵ Knoklene mine var ikke skjult for deg
da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.
¹⁶ Dine øyne så meg da jeg var et foster.
Alle dager er skrevet opp i din bok,
de fikk form før én av dem var kommet.
¹⁷ Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,
summen av dem er ufattelig!
¹⁸ Teller jeg dem, er de talløse som sand,
blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.

Salme 139, 13–18

Abort er igjen på dagsordenen, vi har drøftet det tidligere, og vi kommer garantert til å gjøre det igjen når dagens debatt har lagt seg. Årsaken er tydelig for alle som vil se. Diskusjonen forholder seg til det flyktige, kvinners krav på å bestemme over egen kropp og hennes autonomi. Vi har forlatt troen på Gud som en uendelig god skaper og hans vilje med mennesket og naturen, og latt vår egen tro på hva som er det beste, avgjøre politiske valg.

I en diskusjon i Vårt Land mellom preses Olav Fykse Tveit og professor i medisinsk etikk, Morten Magelsen, sier Olav Fykse Tveit at han er opptatt av forholdet mellom fosterets rettsvern og kvinnens autonomi, og at den moralske problemstillingen i dag handler om hvorvidt det skal settes en grense på uke 12 eller uke 18.

Preses Olav Fykse Tveit og et samlet bispekollegium anerkjenner dagens abortlov med rett til selvbestemt abort fram til uke 12. Etter det jeg forstår, mener de at denne loven representerer en god balanse mellom fosterets rettsvern og kvinnens autonomi.

Spørsmålet er om det er mulig å akseptere kvinnens rett til abort fram til uke 12, men samtidig argumentere mot rett til abort ved uke 18?

Olav Fykse Tveit holder fram kvinnens autonomi som et sentralt argument for retten til abort før uke 12. I førkristen tid var det ikke kvinnens autonomi som var det viktige, men mannens. Alle menn kunne ta livet av sin kones nyfødte barn dersom de ønsket det. I vår egen historie er det godt fortalt i sagaen om Gunnlaug Ormstunge.

Med kristendommen fikk mennesket, fra unnfangelsen av, en helt ny etisk posisjon. Vi var skapt i Guds eget bilde, og livet ble hellig. Fra unnfangelsen av visste han om oss, vi var aldri alene, og ingen menneskelig autonomi kunne rettferdiggjøre drap, uansett hvilken fase av livet vi befant oss i.

Men det finnes altså dem som mener det må være lov å avslutte svangerskapet før uke 12 på grunn av fosterets utvikling og kvinnens autonomi.

Jeg glemmer ikke en gang tidlig på 1990-tallet, også da var det krefter som ønsket å utvide grensen for abort, og i Arbeiderpartiet hadde en arbeidsgruppe konkludert med at grensen burde utvides til uke 18. Det fikk Gro Harlem Brundtland til å utbryte at gruppen ikke kunne besitte den nødvendige medisinske kompetansen, hvorpå lederen tørt kommenterte at han var professor i medisin.

Det bør fortelle oss at medisinsk kompetanse ikke er det samme som moralsk kompetanse.

Hva jeg savner, er en noe dypere forståelse av hva kravet om autonomi innebærer, hva retten til å bestemme over egen kropp medfører. Det er nemlig ikke et 12 eller 18 uker gammelt foster kvinnen ønsker å abortere. Hva hun ønsker, er å fjerne en fremtidig ulempe: et nyfødt barn. Fosteret er sjelden en ulempe for en kvinne; det er det nyfødte barnet som er ulempen.

Bispekollegiet skriver i sitt høringssvar til forslag om ny abortlov at den moralske statusen til barnet øker gjennom svangerskapet, og anfører blant annet barnets muligheter til å overleve som argument:

Ved befruktning dannes grunnlaget for liv, og fosteret har fra begynnelsen en verdi som i utgangspunktet ikke kan måles. Fosterets verdi begynner ikke i et nullpunkt, men inngår fra første stund i en relasjon med mor. Samtidig vil den moralske statusen øke gjennom svangerskapet, og det er slik en forskjell på en abort tidlig og sent i svangerskapet. I utredningen er dette reflektert i et forbud mot abort etter uke 22, men vi vil fremheve at dette må føre til at det også på et tidligere tidspunkt i svangerskapet må tydeliggjøres at den moralske statusen til fosteret øker.

Vanskeligheten er at barnet ikke slutter å utvikle seg ved fødselen, og kan ikke overleve uten hjelp. Dersom det ikke finnes noen som ønsker å adoptere, blir det derfor vanskelig å si nei til «abort» selv etter fødsel. For det første er det etter fødselen barnet virkelig blir en byrde for den autonome kvinnen, samtidig som nyfødt barn er like avhengig av moren som da det fortsatt var i mors liv, det er altså fortsatt en del av hennes kropp.

For det andre er det også grunn til å vurdere om et nyfødt barn skal ha fullt menneskeverd hvis det er utvikling som skal ligge til grunn og kvinnens autonomi skal spille en avgjørende rolle. Et nyfødt barn er nemlig fullstendig hjelpeløst, helt prisgitt omgivelsenes omsorg.

Vi må dessuten huske at kvinnen aldri har lovet noe overfor barnet, det foreligger ingen avtale hun har brutt. Hun er autonom og krever bare retten til å være tro mot seg selv og sine planer.

Hvem kan si nei til henne når Gud ikke har en plass i det moralske regnestykket?

Jeg skriver ikke dette for å kverulere, vil bare vise at dersom vi aksepterer abort fram til uke 12, premissene om kvinnens autonomi og fosterets gradvis økende moralske status, er det ikke mulig å opptre konsistent og samtidig si nei til abort i uke 18.

Endestasjonen på dagens sekulære debatt kan altså bli der vi en gang startet: drapet på det nyfødte barnet. Så lenge vi avviser Guds vilje med mennesket, har demokratiet vanskelig for å stå imot kravet om den autonome frihet og stadige liberaliseringer. Årsaken er motstandernes fravær av argumenter og den gudløse sekulæres forståelse av demokratiets oppgaver.

Motstandernes subjektive vurderinger kan ikke trumfe kvinnens krav, og når demokratiet er blitt forvalter av moralen, kan ingen opponere mot flertallets vilje, eller allmennviljen, som Jean-Jacques Rousseau mente var etikkens utgangspunkt. Vi må akseptere kravet om den autonomes frihet. I en slik verden er det følelsene som veier tyngst, og de som sier nei, som holder Gud fram som moralens utgangspunkt, vil bli utstøtt, stemplet som krenkende, ondskapsfulle og farlige for demokratiet.

Vi kan jo ikke nekte noen å være tro mot seg selv.