Barn som identifiserer seg som dyr er visstnok den siste «trenden» blant de oppvoksende svenskene. Det mener psykolog Jenny Jägerfeld, som på TV4 Nyhetsmorgon ga voksne tips om hvordan de skal håndtere barn som plutselig anser seg selv for å være rev, ulv eller katt. Hele innslaget, med tittelen «Å snakke med barn om identitet», kan du se her.

Psykologens budskap til voksenverdenen er at du ikke trenger å være altfor bekymret hvis barnet ditt begynner å utgi seg for å være et dyr, og for eksempel krever å få bruke en maske eller en hale som viser hvilket dyr de «er». Men visstnok må voksne samtidig forstå at identifiseringen kan være alvorlig:

–  Att man känner sig… Nej men, att jag känner att jag är till del en räv. Eller jag liksom… Att man… Att man liksom, att man känner att man liksom… Att man har djurlika instinkter eller beteenden eller sådär… Eeeh… För… För många känner det så, nej men så här är det, jag känner mig som en räv, jag liksom sniffar i luften eller jag är en varg, jag känner för att yla eller gå på alla fyra. Eeeh, sådär. Så att… Mmm…

Et barn som galopperer rundt i klasserommet, sniker seg rundt i gresset på jakt etter et bytte eller mjauer som svar på et spørsmål, har tidligere blitt forklat med at barnet leker. Akkurat som barn har lekt gjennom hele menneskehetens historie. Slik har barn alltid nærmet seg verden rundt seg og forberedt seg på voksenverdenen: De leker. Vi som er voksne i dag, husker tiden da vi som barn lekte at vi var prinsesser, spøkelser, pirater, Pippi Langstrømpe, en kul sportsbil, våre idoler for dagen – og selvfølgelig alle tenkelige dyr, uansett om de gikk, krøp, fløy eller svømte.

Noen ganger ble leken intens, og en stund var du virkelig Robin Hood i Sherwoodskogen. Eller et romvesen som krysset Melkeveien raskere enn lyset. Eller favoritthesten på rideskolen under en sprangridningskonkurranse. Det het seg at vi hadde god fantasi.

Men i dagens woke-marinerte voksenverden har barna som er velsignet med spesielt intens og fantasifull lek, sluttet å leke med dyr. I stedet anses barna for å «identifisere seg» med dyret de til enhver tid føler sterkt for, og selvfølgelig har den våkne verden laget et spesielt ord for fenomenet: theriantropi.

Et barn som identifiserer seg som en theriantrope, «opplever en sterk, indre tilknytning til et dyr». Theriantropy er beskrevet på denne måten på svensk Wikipedia:

«Theriantropi (från grekiska theríon, θηρίον, som betyder vilddjur och anthrōpos, άνθρωπος, som betyder människa) är ordet för fullständig eller delvis förvandling från mänsklig form till en djurskepnad.»

I beskrivelsen av konseptet påpeker Wikipedia også at theriantropi ofte forveksles med lykantropi, som er prosessen en varulv går igjennom når den forvandler seg, men som også har blitt beskrevet som «en slags vrangforestilling som innebærer at man er, eller kan forvandle seg til, en ulv eller et annet dyr».

Vrangforestilling. Der traff de spikeren på hodet. For det som skjer akkurat nå, er at voksenverdenen gjør menneskebarns helt normale lek til en vrangforestilling. Lekende barn trenger bare å bli fortalt at «Ja, du høres akkurat ut som en katt!» eller «Hei, ulv, har du spist Lisa ..?». Så etter ti minutter eller et par uker «er» ikke barnet lenger en rev, ulv eller katt, men bare Lisa. Ti minutter senere kan Lisa være en Lamborghini Aventador.

Akkurat slik det skal være når du er barn.

Men hva om de voksne begynner å tenke i termer av den konstruerte «identifikasjonen» i stedet for den naturlige «leken»? Hvis vi ikke bare viser barnet at det er greit å leke og late som, men begynner å sette merkelapper om «identifikasjon»? Om vi ​​i det hele tatt lager konsepter for barnets late-som-lek og bruker sju og et halvt minutt av Nyhetsmorgon på å diskutere hvordan voksenverdenen skal svare på «barnets sterke, indre tilknytning til et dyr»? Vil det være like lett for barnet å slutte å leke hvis de voksne plutselig begynner å påstå at barnet ikke bare leker katt, men identifiserer seg som en katt? Et barn som ikke engang vet hva ordet «identifikasjon» betyr?

Dersom barnet gjennom de voksnes reaksjoner lærer at lek ikke er det frie valget til nysgjerrig og uten krav å bevege seg inn i og ut av roller som man selv ønsker, men at leken er så alvorlig at de voksne endrer atferd og begynner å behandle barnet som om leken var virkelighet – hva skjer da med friheten og mangelen på krav? Hva skjer med den for barnets utvikling så livsviktige leken, som lærer barna om virkeligheten, nettopp fordi det lar barna nærme seg virkeligheten uten virkelighetens alvor?

Og hva blir neste steg? Hvis det lille barnet blir lært at det kan «være» en rev, ulv eller katt, hva skjer når barnet blir eldre? Da er ikke skrittet langt før jenta skjønner at hun sannsynligvis «er» en gutt, og gutten vil «være» jente, og leketøy-nesen og borrelås-halen blir erstattet av hormoner og kirurgiske inngrep. Du kan jo «identifisere» deg selv som akkurat det du vil …

Men ved nærmere ettertanke er det kanskje nettopp dét som er målet for en woke voksenverden: å plukke fra hverandre og forvirre, og erstatte det naturlige med det unaturlige.

Nyhetsmorgon mener at foreldre kan hjelpe barnet sitt ved å bekrefte dets identifikasjon. Jeg er enig, hundre prosent, men jeg vil gå lenger enn psykologen. Mitt råd er: Hvis barnet ditt krever at du behandler det som en rev, en ulv eller en katt, så gjør det. Det første du kan gjøre, er å understreke at dyr ikke bruker mobiltelefoner eller sosiale medier. Barnets tid som theriantrope vil derfor være kortere enn et innlegg på TikTok.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.