Høsten 1968 – Jude, SUF, sinna-Rypdal og de nakne damene til Jimi Hendrix

Jimi Hendrix og hans Experience, et av de heteste navnene i 1968. Her et promofoto tatt i 1968, men brukt i forbindelse med Woodstock-filmen i 1970. Foto: Warner Brothers.

«Hey Jude»-høsten. Den mest intense runden jeg hadde hatt med en singleplate siden «Please Mr. Postman». Jeg elsket «Hey Jude». Pauls vokal. Den gradvise oppbygningen. Kodaens jubelfølge. De mange enkeltstrofene som traff meg i hjertet som fortrolig trøst.

«Hey Jude» gjorde unge Beatles-gutter stolte. Og det mest fenomenale av alt: Snudde man platen, ble man truffet av Dovreekspressen. Tøffere Beatles enn det man møter i «Revolution» finnes ikke. Singlen var min beste venn denne høsten i mitt første semester som gymnasiast.

«Hey Jude»-singlen slik den kom i Norge, pakket i et foto fra 1966. Sangen gjorde meg stolt, men det dumme bildet var kjempegammelt. Tiden gikk fort på 60-tallet. Cover: EMI.

Jeg hadde ennå ikke fått orden på det sosiale, jeg var grusomt sjenert og usikker og manglet bestevenner. Men det begynte å oppstå konstellasjoner i nærmiljøet ute i storefri. Jeg hadde havnet i en god klasse. Ingen ville hverandre ondt.

Snart skulle Tormod dukke opp og gjøre det enda bedre. Klassens sosiale X-faktor. En raus bestevenn med snille øyne og en egen evne til å utstråle mildt velbehag. Dessuten hadde han og broren hans mange LP-er. Minst 120. Og skikkelig stereoanlegg med watt-kraft.

Lurer forresten på om ikke inspektøren fortsatt praktiserte låsing av skolens inngangsdører på sekundet da klokken var sluttet å ringe inn for første time. Da skolen var bygget som et fort, var den nå hermetisk lukket. Dermed ble halsende etternølere nødt til å stå der og kope inntil inspektøren omsider forbarmet seg og åpnet, fem minutter senere, lysende av skadefryd. Etter å ha fått navnet notert, kunne elevene så ile av sted og forstyrre skikkelig i sine respektive klasserom hvor undervisningen nettopp var kommet i gang. Genialt.

Denne høsten avfyrte Terje Rypdal en kanonade mot norsk popmusikk og platebransje i POP-revyen. «(se illustrasjon)

Klipp fra Terje Rypdals artikkel i POP-revyen

Angrepet utløste hete utbrudd og snåle livtak, særlig fra Barry Matheson og Svein Boye Andersen, begge oppbragt, på hver sin måte. Da svarte Rypdal og brukte ironi.

Terje Typdals brannfakkel over hele forsiden. Slike utspill var vi ikke vant til fra popstjerner.

Dette var ikke den POP-revyen som vi flokket oss om i 1966 og 1967. Alvoret var kommet til popen, akkurat som det feide gjennom gatene i Paris våren 1968. Politiske standpunkter var for mange blitt viktigere enn Jimi Hendrix’ gitar. Nå kranglet de internt og åpenlyst i POP-revyen. Rød eller blå, hvor står du? Avisen ansvarlige utgiver, Ole Hauki, ertet på seg en god del lesere med sitt angrep på radikale demonstranter generelt og SUF spesielt. Plutselig ble popavisen Haukis gretne, politiske talerør. Det satte nok ikke redaksjonen pris på.

Impresario Barry Matheson følte seg tvunget til å svare. Og sannelig fikk han hele forsiden.

Avisens kule spaltist, Harald Are Lund, gikk til motangrep på Hauki, også i avisens spalter, med et helhjertet forsvar av SUF. Man må nesten gi Hauki kred. Han slapp jo sine meningsmotstandere til. Men det så rart ut for oss på utsiden uansett. Det kokte internt, det var uventet. Den nye kranglejournalistikken fenget ikke leserne. Avisen gikk ikke mot en ny vår, men mot en snarlig slutt.

Jeg holdt Orientering og var lite begeistret for Hauki. Faktisk sluttet jeg å kjøpe POP-revyen. Mest fordi avisen var blitt dørgende kjedelig. Jeg sparte til det kommende Beatles-albumet som visstnok skulle bli dobbelt.

Den norske supergruppen Dream. Til og med Jimi Hendrix hadde LP-en deres i hyllen. Terje Rypdal med sitar til høyre. Oppgitt over tilstandene i norsk pop. Øvrige, fra venstre Hans Marius Stormoen, Christian Reim og Tom Karlsen. Foto: Det Nyes arkiv.

Sommer-OL har aldri vært min greie. Heller ikke i oktober 1968 da lekene ble arrangert i Mexico. Men jeg husker Black Power-hilsenen fra seierspallen etter 200 m 16. oktober. Politikk i idretten, akkurat som i POP-revyen.

Jeg husker Bob Beamons 8,90 i lengde 18. oktober. Det utrolige hoppet. Mannen var vektløs. Han svevet. Magi. Rekorden sto i 23 år.

Og jeg husker at den norske kajakkfireren vant gull. Men jeg fulgte liksom ikke med slik jeg gjorde under vinter-OL. Norge er ikke noe sommerland. Har aldri vært det. Kommer aldri til å bli det.

Ellers bød Arbeiderbladet på interessante saker denne høsten. Siste nytt om de lettsindige finske pikene i Hammerfest. Og ny informasjon om mattepyromanen fra Kirkeveien, en bister kar som antagelig hatet dørmatter. Og så gjorde det litt vondt å lese at John Lennon var blitt arrestert av narkotikapolitiet. Jeg dømte ham på ingen måte, like lite som jeg hadde dømt Mick, Keith og Brian da de havnet i trøbbel året før.

Narkotika var bare noe fjernt livskrydder som de drev med i pop-bransjen, og som tyrkerne forsøkte å smugle inn i Norge. Avisene og ukebladene laget alt for mye styr av det, advarsler om død og fordervelse i krigstyper skremte ikke meg, tvert imot. Jeg plasserte det på samme nivå som de gamle advarslene om onaniens redsler. Jeg hadde jo selv erfart at man ikke fikk hår i håndflatene, som en i parallellklassen hadde skremt meg med tilbake i 1966.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var på Ullevål 27. oktober, i gjørmesno, og så LYN nedkjempe Mjøndalen 3-0 og ta «the double». Men jeg var der ikke. Jeg måtte nøye meg med den ene omgangen NRK viste på TV klokken 19.00.

Inspirert av studentopptøyene og Vietnamkrigen, i en alder av 16 år, og med et forsøk på å tenke motsatt av de andre elevene på Nadderud om stridsvognene i Praha (jeg elsket å være motstrøms), siden alle hatet russerne og elsket amerikanerne, komponerte jeg en sinnasang om verden, stinn av åpenbar, men ikke spesielt kløktig ironi.

Jeg fikk ikke lov til å ha langt hår, men kunne geipe med de beste, og sannelig mente jeg at jeg kunne komponere også. Sinnasangen følger under. Putin har antagelig bestilt et eksemplar. På min håndskrevne tekst ser jeg at sangen varer i 3 minutter og 23 sekunder, og at den går i grepene C-F-G7-Am. Altså er den både blitt fremført og tatt tiden på. Jeg må ha holdt et stivt blikk på armbåndsuret.

Meg som begynnende verdensmann, i Venezia med mine besteforeldre. Min første utenlandsreise. Sommeren 1968. Foto: Sigrid Tholander.

THE OLDER – THE WISER

You come to me and ask ’bout the truth of love

It wouldn’t be too fair of me to say I just don’t know

But I haven’t got the time to tell you

what is wrong and what is true

But please don’t turn your back on me pretending you are blue

I want you to know – I’m grown-up and wise

I’m not like the young with all their lies

But you just won’t understand

that I’m the wisest man

Didn’t you see those communists – how they ran

Yes, I’m talkin’ ’bout Vietnam, «Jesus’ war»

Now you look at me with eyes that say: I’m a bore

I’m the one you call the Nixon-rat

So come on, tip your hat

Our prestice forced us we had to fight the «holy war» through

You come to me and ask ’bout the truth of love

I can’t tell you, we ain’t got time for it now

To keep the red colour

out of our land

We have to fight on and on ’till we destroyed Vietnam

Run Russians, run Russians, get away from us.

Takk for meg.

Jimi Hendrix Experience: «Electric Ladyland» (oktober 1968)

Og nå, over til noe helt annet: Jimi Hendrix. Han og dobbeltalbumet som kom høsten 1968. «Electric Ladyland». Albumet ble kjendis i Dagsrevyen da reporteren intervjuet folk i julehandelen på Steen & Strøm om coveret, hva de syntes om det? Det var vanskelig å svare på. Alle virket flaue, men de var også preget av stundens alvor av helt andre årsaker: Jeg er på TV! Det var svært å være på TV i 1968. Sjansen for at alle du kjente så deg var 100 %. Alle så Dagsrevyen.

Coveret vekket oppsikt. En utbrettforside fylt med splitter nakne damer, unge, men i alle fasonger. Belyst på en måte som gjorde coveret mer til et kunstnerisk statement enn til et stykke mykporno. Facebook hater det. Jeg la det ut for et par år siden i forbindelse med en historie om Hendrix, og ble blokkert og utestengt i fire uker. I 1968 sto det helt fritt fremme i musikkforretningene, og det var på Dagsrevyen. Tiden går ikke bare fremover.

Det legendariske plateomslaget som til og med havnet i Dagsrevyen, og som Facebook hater. Jimi hadde ingen ting med covermotivet å gjøre, men syntes det var ganske stilig da han fikk se det. Men egentlig ønsket han en annen variant. Cover: Track/Polydor.

Coverets stilige innsidefoto av Jimi ble tatt av samme fotograf som knipset de nakne damene. Og selv om Jimi aldri ble spurt da Track valgte ut bilder og designet omslaget, innrømmet han senere at han syntes det var litt kult. Det sa han ikke om det amerikanske coveret som skulle ha benyttet et foto tatt av Linda Eastman, men som heller valgte et close-up av Jimis hode, fra en konsert i London.

Et av rockens beste dobbeltalbum havnet altså i en skikkelig cover-vase.

«Electric Ladyland» overrasket ved første møte. I motsetning til de to forgjengerne, styrte det meste av innholdet unna tradisjonelt oppbygde sanger som fyrte av et par vers, noen refrenger og en gitarsolo – alt innenfor tre minutters grensen. «Electric Ladyland» er bygget rundt to veldig lange kutt og flere av middels lengde, temaer utvikles, fades, og dukker opp igjen – det siste et triks Jimi muligens snappet opp fra Beatles’ «Sgt. Pepper», som han elsket.

Slik ville Jimi at coveret skulle se ut. Bildet er tatt i ved Alice In Wonderland-statuen i Central Park, New York av Linda Eastman (som giftet seg med Paul McCartney året etter). Cover: Universal

Man kan beskylde albumet for å lide under en viss mangel på selvdisiplin – forårsaket, selvfølgelig, av en ukritisk omgang med substanser som ikke kunne kjøpes i kiosken, for å si det mildt. Jimi lar båndet gå, og tar musikerne og lytteren med inn i en dunkel verden av røk og speil og fjær og blomster og vegetasjon som drypper, og døsige kjærtegn og gåtefulle hvisk og en elektrisk gitar som er en forvandlingene og maskeradens mester, sanselig og selvnytende melodisk, for i neste øyeblikk å gi oss et brennende Chicago og Hue under beleiring så stereofonisk rasende at lytteren skvetter i taket.

«Electric Ladyland» har to mektige bærebjelker, «Voodoo Chile» og «1983… (A Merman I Should Turn to Be)». Førstnevnte en langt reise gjennom bluesen og inn i fremtiden, skapt på stedet og i øyeblikket, i hvert fall føltes det slik for Steve Winwood, en av gjestemusikerne som bidro.

Sangen dukker opp igjen i en 5 minutters «Slight Return»-versjon som albumets finale, innspilt dagen etter langversjonen, nå strammere og disiplinert, så disiplinert at den greide seg utmerket som posthum single og nådde 1. plass i England på tampen av 1970.

Den andre søylen tar oss inn i apokalypsen, og tilbake dit vi kom fra, klodens dype hav. Lyrisk, smooth i midtpartiet hvor Hendrix’ undervannsgitar blandes bløtt med Chris Woods fløyte. Men så dæljer han til gitaren, og hakker opp stemningen med wah-wah, ekko og makelig dilting. En hjernereise i aller høyeste grad. Ja, for vi er definitivt inne i landet psykedelia.

Også «Rainy Day, Dream Away» kommer i to deler. Først som åpning på side 3, en blues-orientert låt, litt i Traffics gate, før den fades. Så vender den tilbake som åpning på side 4, og tar opp tråden fra faden med den talende wah-wah-gitar. Kostelig.

Om mange av låtene, særlig de lange, fremstår som udisiplinerte, på grensen til jamming balanseres de ut med et lett dryss av fullrealiserte, stramt redigerte låter med enestående hitpotensiale. Flere av dem ble da også utgitt på single.

«Burning Of The Midnight Lamp» var først ute, Jimis tredje single-utgivelse i 1967.

Samtidig med albumet kom så «All Along The Watchtower», antagelig den beste Dylan-cover som noensinne er blitt innspilt. Dylan er ikke uenig, for han droppet sitt eget, og kopierte Jimis arrangement da han turnerte med The Band i 1974 (Robbie Robertsons solospill er hentet rett ut av Hendrix-versjonen). Dommedagslåten får helt overjordiske kvaliteter i Jimis hender, og den avsluttende soloen som tar stikkordet fra tekstens finale: «two riders were approaching, the wind began to howl» er en fryd av horror, en seksuell utløsning, og en samtale med gudene.

«All Along The Watchtower», versjonen Dylan valgte å kopiere enda det er hans låt. Cover: Polydor.

«Crosstown Traffic» var oppfølgeren. En lettvekter i forhold, men full av sjarm og psykedelia. Den fikk et nytt liv som TV-reklame for Wrangler i 1990.

«Voodoo Chile» (slight return-versjonen) ble utgitt like etter Jimis død, og nådde som den eneste av hans singler helt opp til 1. plass i England.

«Voodoo Chile», utgitt etter hans død, og Jimis eneste nr.1-single. Cover: Polydor

Har du ikke dette albumet, er jeg redd du må gjøre noe med det. «Electric Ladyland» skal og må stå i alle hjem. Helst vinyl. Og aller helst med det originale engelske coveret. Facebook skal aldri få bestemme over oss.

Kjøp billetter til lesermøtet onsdag 16. oktober her!