Rekrutteringen foregår ved hjelp av annonser i sosiale medier der kvinnene blir lovet gratis flybillett, penger og et opplevelsesrikt opphold i Europa. Det eneste som kreves, er å gjennomføre et dataspill og ta en russisk språktest der man skal kunne 100 ord.

Men i stedet for et opphold med opplæring og arbeid i for eksempel et serviceyrke, har noen av dem først fått vite at det er noe helt annet de skal gjøre når de lander i steppelandskapet i den russiske delrepublikken Tatarstan. Der venter en slitsom fabrikkjobb for å lage våpen som skal brukes i krigen i Ukraina, nærmere bestemt å sette sammen deler til tusenvis av angrepsdroner, identiske med de Russland tidligere skal ha fått levert fra Iran.

Det amerikanske nyhetsbyrået AP har intervjuet flere av kvinnene. De forteller om lange arbeidsdager under konstant overvåking, og om brutte løfter både når det gjelder lønn og studier. De må jobbe med etsende kjemikalier som klør og gjør huden arrete.

Russland har for tiden rekordlav arbeidsledighet, og mange russere er allerede engasjert i krigføringen i Ukraina, ikke minst som soldater.

Det er bakgrunnen for at landet har rekruttert kvinner mellom 18–22 år fra land som Uganda, Rwanda, Kenya, Sør-Sudan, Sierra Leone og Nigeria, samt fra Sri Lanka i Sør-Asia. Rekrutteringen er også blitt utvidet til andre land i Asia samt Latin-Amerika.

Noe av Russlands viktigste våpenproduksjon har dermed havnet i hendene på rundt 200 afrikanske kvinner som jobber side om side med russiske yrkesfagelever, enkelte av dem bare 15–16 år gamle, samt sentralasiatere i alderen 18–22 år som utdanner seg til «dronespesialister». Fabrikkene ligger i en særskilt økonomisk sone kalt Alabuga, som er opprettet i Tatarstan rundt 100 mil øst for Moskva.

Avsløringene av hva slags forhold kvinnene jobber under, kommer fra APs egne undersøkelser, basert på blant annet satellittbilder og lekkede interne dokumenter. Nyhetsbyrået har også lastet ned hundrevis av videoer som russerne bruker i rekrutteringen, samt snakket med flere av kvinnene som har endt opp i fabrikkene. Av hensyn til deres sikkerhet er de anonymisert.

– Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal lage droner, sier en kvinne som forlot en jobb i hjemlandet for å ta imot det hun trodde var et lukrativt russisk tilbud.

På vei til Russland tok hun en rekke selfies for å dele lykken med venner og bekjente. Hun tok bilder av seg selv på flyplassen og laget en video av måltidet hun fikk på flyet. Først da hun ankom Alabuga, forsto hun at hun hadde blitt lurt.

– Selskapet gjør ikke noe annet enn å lage droner. Ingenting annet. Jeg angrer, og jeg forbanner dagene jeg begynte å lage alle disse tingene, sier kvinnen.

Det eneste som kunne ha avslørt hva de i virkeligheten var på vei til, er at språktesten inneholdt ord som «fabrikk» og verbet «å hekte» og «å hekte løs».

Alabuga-sonen ble etablert i 2006 for å lokke næringsliv og investorer til Tatarstan. Etter at Russland invaderte Ukraina, økte aktiviteten i sonen kraftig, og noen av fabrikkene gikk over til å produsere våpen og annet militært utstyr.

I første omgang ble iranskutviklede droner av typen Shahed-136 transportert til Russland i deler, for så å bli montert i russiske fabrikker. Nå foregår hele produksjonsprosessen i Alabuga og muligens i en annen fabrikk. Planen er å produsere 6000 av dem innen 2025, ifølge lekkede dokumenter.

Men å finne arbeidere er et problem. Alabuga er likevel den eneste russiske fabrikken som rekrutterer kvinner fra Afrika, Asia og Latin-Amerika, ifølge eksperter og APs egen granskning. Om lag 90 prosent av kvinnene som er rekruttert via «Alabuga Start-program», jobber med droneproduksjon, ifølge Albright.

Lekkede dokumenter viser også at antall ansatte øker kraftig og er ventet å passere 2600 neste år.

I Uganda er det blitt holdt egne rekrutteringsmøter for interesserte kvinner. Det er også blitt gjort forsøk på å rekruttere foreldreløse, viser meldinger på Alabugas egen Telegram-kanal. I tillegg har over 26 ambassader i Moskva fått besøk av russiske myndigheter som ønsket å snakke fram programmet.

Kampanjen gir ikke noe svar på hvorfor det kun er unge kvinner som rekrutteres, men enkelte analytikere antar at det kan være fordi yngre kvinner kan være lettere å kontrollere. Et lekket dokument viser at det brukes nedsettende uttrykk når det refereres til de afrikanske arbeiderne.

De utenlandske kvinnene deler soverom og kjøkken og blir holdt øye med døgnet rundt, ifølge innlegg i sosiale medier. Det brukes ansiktsgjenkjenning ved inngangene og de overvåkes av kameraer. Hver dag blir de kjørt i buss til fabrikken. Alle utlendinger mottar et sim-kort til mobiltelefonen når de ankommer, men de har ikke lov til å ha dem med til fabrikken.

I tillegg til montering blir kvinnene satt til å lakkere dronene. Men de har ikke noe beskyttelsesutstyr. En av dem forteller om intens kløing og små hull i huden på kinnene. Det er som å få massevis av små nålestikk i ansiktet, forklarer hun.

– Gud, som jeg klør! Jeg blir aldri lei av å klø meg selv. Mange av jentene lider.

AP har ikke greid å fastslå hva slags kjemikalier som brukes, men Fabian Hinz, en droneekspert ved International Institute for Strategic Studies, opplyser at det brukes etsende kjemikalier i droneproduksjonen.

I tillegg de helseskadelige stoffene er også anlegget utsatt for ukrainske angrep. I april ble minst tolv personer såret da anlegget ble truffet av en ukrainsk drone. I en video som er lagt ut på nettet, sier en kvinne fra Kenya at angriperne er «barbarene som forsøker å skremme oss».

En av kvinnene AP har snakket med, sier hun «elsker» å jobbe på fabrikken. Det er imidlertid ikke en framstilling som deles av de andre kildene. De forteller at de trekkes i lønn for å dekke utgifter til innkvartering, mat, flyreise, helsehjelp og russiskkurs, og at de sliter med å få pengene til å rekke til bussbilletter.

En av kvinnene mener de blir behandlet som esler og slaver. Hun sier også at sanksjonene mot russisk bankvesen gjør det vanskelig å sende penger hjem, mens en annen forteller at hun sender 1600 kroner hjem til familien hver måned.

Fire av kvinnene sier at arbeidsskiftet varer i opptil tolv timer, og at det ikke er noen faste fridager, likevel er to av dem villig til å godta lønnen så lenge de har mulighet til å sende penger hjem.

AP har kontaktet både Russlands utenriksdepartement, kontoret til Tatarstans guvernør og øverste sjef for Alabugas særskilte økonomiske sone for å få en kommentar, men ingen av dem har svart.

Menneskerettsorganisasjoner sier til nyhetsbyrået at de ikke har kjennskap til hva som skjer på fabrikken, men det er ifølge Human Right Watch en kjent sak at Russland rekrutterer personer fra Afrika og India til krigsinnsatsen i Ukraina uten at de får vite hva jobbene egentlig dreier seg om.

AP har også kontaktet myndighetene i 22 land der rekrutteringen foregår, men de fleste har ikke svart.

Ugandas likestillings- og arbeidsminister Betty Amongi sier imidlertid at rekrutteringen vekker bekymring, og at de har tatt saken opp med landets ambassade i Moskva. Bekymringen er spesielt knyttet til at kvinnene er så unge, og muligens sårbare.

– Vi ønsker å sikre at kvinnene ikke havner i et arbeidsforhold der de blir utnyttet, uttaler Amongis departement.