Kirken Notre-Dame des Sept Allégresses i Trois-Rivières i Quebec ble ødelagt i brann den 3. oktober 2024. Stillbilde: Radio-Canada Info / YouTube.
Hvis en eneste moské ble satt i brann, ville FNs sikkerhetsråd ha innkalt til møte. Men hundrevis av kirker i Vesten blir satt i brann uten at det kommer i nyhetene.
«Forbannede kristne, jeg skal kaste en bombe i kirken», sa Mined Hodza, kjemikalieeksperten fra Trento som nylig ble arrestert før han rakk å gå til aksjon. En uke i forveien var en annen blitt arrestert i Bergamo. Også han ville slå til mot en kirke.
Det er derfor ikke så overraskende at det er Canada, og ikke Kongo, som nå opplever en veritabel epidemi av brente kirker.
Kirken Notre-Dame des Sept Allégresses i Trois-Rivières er den hittil siste som er blitt fullstendig ødelagt. Den ble bygget i 1914, men var ikke lenger i bruk. Den var blitt solgt til et eiendomsselskap som planla å bygge 40 leiligheter. Selv om det ikke var en aktiv kirke, oppholdt elleve fransiskanermunker seg rett i nærheten. De klarte å rømme i tide, før brannen kom ut av kontroll.
The Telegraph har den mest dramatiske kommentaren:
«Canada hadde et omdømme som et trygt, innbydende og fredelig land, men de siste årene har denne oppfatningen blitt knust. Landet mitt har kjempet mot fremveksten av aggressive og voldelige sosiale bevegelser på ytre venstre fløy, i tillegg til en betydelig økning i rasistisk og antisemittisk atferd etter Hamas’ angrep på Israel 7. oktober. Nå brenner canadiske kirker. Over hundre av dem. Og mens mange på høyresiden har tatt til orde mot denne forferdelige voldsbølgen, har en urovekkende taushetens lov regjert på venstresiden.»
I sosiale medier dukker det bare opp videoer og nyheter på kontoer som Hamas atrocities, ikke hos italienske journalister eller kommentatorer.
«Canada, og ikke Egypt eller Nigeria, har raskt blitt det globale episenteret for påsatte kirkebranner», skriver Raymond Ibrahim.
Hundrevis av kirker har brent i Canada. Har du ikke hørt om dem? Minst 33 av dem ble fullstendig ødelagt.
Etter at de første tjuetalls kirkene var brent ned, skrev Harsha Walia, daværende leder for Civil Liberties Association of British Colombia, dette om kirkene: «Brenn dem ned alle sammen.» Walia er født og oppvokst i Bahrain, og det var kanskje logisk at hun reagerte på denne måten. Ikke bare er kirkebrenninger rutine i den muslimske verden, men Pakistan og India er så antikristne at de for tiden er rangert som henholdsvis nr. 7 og nr. 11 på listen over verdens verste forfølgere av kristne.
Som vanlig har det islamsk-indiske hatet mot kristendommen en alliert på venstresiden. Gerald Butts, tidligere høyre hånd for Canadas statsminister Trudeau, har skrevet at kirkebrenning er «forståelig«. En annen advokat, Naomi Sayers, har sagt at hun er klar til å bidra til å brenne ned alle kirker. Og en professor ved McGill University, et slags hovedkvarter for Hamas-tilhengere, sier «det er virkelig et mysterium at vi ikke brenner dem ned alle sammen».
Det som en gang var forbeholdt den islamske verden, er nå altså akseptabelt i Canada og andre steder. Med tanke på at venstreradikale og radikale muslimer tror på stikk motsatte ting, er de betegnende nok allierte når det gjelder å brenne ned kirker.
«Det er uklart hvorfor Trudeaus liberale, som er så klare på nødvendigheten av å beskytte visse grupper, har forholdt seg merkelig tause om dette angrepet på kirkene våre, de viktigste symbolene på vår vestlige sivilisasjon», skriver Western Standard.
«Men i lys av de pågående urolighetene som fulgte Hamas’ invasjon av Israel 7. oktober 2023 og massakren på 1200 israelere, er et annet spørsmål man kan stille seg: Hva har disse brennende kirkene til felles med skuddene som avfyres mot synagoger? Jeg tror at begge deler skjer fordi vi styres av mennesker som er forpliktet på et verdensbilde der det finnes «undertrykkere» og «undertrykte». Urfolk og palestinere er «undertrykte», og de som går i kirker eller synagoger, er «kolonialister» og dermed «undertrykkere». De «undertrykte» teller. Det gjør ikke «undertrykkerne». Tenk deg den umiddelbare reaksjonen fra Trudeau og CBC hvis en eneste moské eller et eneste kontor for urfolk ble angrepet eller satt fyr på. Det ville bli behandlet som en nasjonal krise.»
Det er taust om kirker og synagoger som går opp i flammer.
Og ved de dyreste, mest prestisjefylte og prangende universitetene i Vesten går man inn for å brenne jødene.
Den pro-palestinske gruppen som gav opphav til studentleirbevegelsen ved Columbia University i New York, kaster masken. «Vi støtter frigjøring med alle nødvendige midler, inkludert væpnet motstand», sier gruppen Columbia University Apartheid Divest. De feiret årsdagen for angrepet 7. oktober ved å dele ut en avis med en overskrift som brukte det samme navnet for 7. oktober som Hamas benytter: «Ett år siden al Aqsa-stormen, revolusjon til seier», stod det å lese, med et bilde av Hamas-krigere som brøt seg gjennom Israels sikkerhetsbarriere. Og den publiserte et essay som kalte angrepet en «moralsk, militær og politisk seier» og siterte Ismail Haniyeh, den myrdede tidligere politiske lederen i Hamas. «7. oktober var ikke ‘barbarisk’ eller ‘uheldig’, det var strategisk og anti-imperialistisk», het det i lederartikkelen. «De hellige stedene og landet Palestina har vært okkupert av den sionistiske entiteten siden 1948». Yahiya Sinwars program på Columbia. «Lenge leve 7. oktober», skrev Nerdeen Kiswani, leder for Within Our Lifetime, en stadig mer innflytelsesrik gruppe på universitetene. Students for Justice in Palestine, en annen studentgruppe som har avdelinger på hundrevis av universiteter over hele USA, publiserte også lovord om 7. oktober. «Al-Aqsa-stormen var en historisk motstandshandling.»
I Vesten har vi født en brent ungdom. I Tyskland har politiet klassifisert Greta Thunberg som «potensielt voldelig». CDU krever også at hun får innreiseforbud til landet.
I dag står ikke klimaet lenger på agendaen hennes: Greta agiterer nesten utelukkende mot Israel (nylig var hun i Milano) og paraderer til og med sammen med islamister i Neukölln, bydelen i Berlin der et bakeri delte ut arabiske bakverk for å feire 7. oktober. Ved Rathaus, rådhuset i Karl Marx Straße, heiste de i tre uker Israels flagg, men om kvelden tok de det ned for å hindre at det ble påtent. Men tenke seg til at Franz Jung, den katolske biskopen i Würzburg, hadde sammenlignet Thunberg med David, helten og kongen av Israel, mens for Heiner Koch, den katolske biskopen i Berlin, minnet Thunberg om «Jesu inntog i Jerusalem».
I Canada finnes det heldigvis også en kirke som har bestemt seg for å plante like mange israelske flagg som antallet dødsofre for massakren 7. oktober 2023.
Samtidig er Menneskerettighetsrådet i Genève svært bekymret over «fremveksten av islamofobi» i Vesten. Det er ingen overraskelse. Nylig ble Qatar, som finansierer Hamas og Taliban, valgt inn som medlem av FN-rådet.
Og i Canada skal lovforslag nummer 86 tjene til «å bekjempe islamofobi». «Hvis det blir vedtatt, vil vi befinne oss i et overvåkningsklima som er Big Brother i ‘1984’ verdig», skriver Frédéric Bastien i Journal du Montreal. «Ingen ville våge å si noe som helst i møte med utskeielsene fra radikal islam. Vi ville ta et nytt skritt i retning av å innføre en ensrettethet som er et religiøst teokrati verdig.» Og statsminister Justin Trudeau har også utnevnt en «tsar til bekjempelse av islamofobi».
I mellomtiden ropes det på torget i Brussel: «Allah! Vi skal fordrive alle okkupantene av al-Quds! Allah, brenn jødene, o Allah!».
Hvor er mediedekningen? En venn som jobber i RAIs nyhetsprogram TG1 skrev til meg: «I et normalt land ville disse scenene vært overalt på nettsteder og tv.»
Imens konverterer en afghaner til kristendommen og risikerer døden. Hvor er de vestlige kampanjene til støtte for ham?
Hva skrev den kristne moren Shagufta Kiran, som var så ille på WhatsApp at hun fortjente å bli dømt til døden i Pakistan for «blasfemi»? Hun fastslo rett og slett at hun ikke tror på Allah, men på Jesus. Hvor er de offentlige protestene?
I «Situation de la France», skrevet etter angrepene i januar 2015, stiller Pierre Manent spørsmål ved vårt forhold til islam, som har blitt en vestlig realitet. «Det var sent allerede i 2015, det er enda senere i dag», sier den lærde franskmannen i Causeur.
«Det jødiske nærværet i Europa er i fare og må forsvares av alle. Jeg kunne ikke forestille meg at det skulle skje så plutselig. I dag har bærebjelkene i vår moralske struktur sviktet. Vi har avskaffet retten til å bestemme fordi vi ikke tror at det som er ‘vårt’, er godt eller verdt å forsvare. Hverken vårt språk, vår historie, vår uavhengighet eller vår frihet … Bak skrytet om verdier føler jeg bare et trist ønske om å dø».
Demonstrasjoner for å brenne jøder i Europas hovedsteder, kirker som brennes i vestlige byer, universiteter der studenter lovpriser mordere, kristne som henges til total likegyldighet … Snarere enn et sammenstøt er vi ved sivilisasjonens sjokk. Og nyhetene og kampanjene avslører impotensen og dekadansen til en sivilisasjon som ikke lenger vet hvorfor den eksisterer.
Opprinnelig publisert på forfatterens Substack.
Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.
