Iran har i flere tiår organisert en langvarig krig mot Israel, skapt som en militær kjele som hele tiden bobler, men som aldri koker opp eller koker over. Denne lavintensitetskrigen er blitt ført gjennom Irans terrormilitser Hizbollah, Hamas og lignende stormtropper stasjonert i Irak, Syria og Jemen. Hensikten med aksjonen er å legge et vedvarende militært terrorpress på Israel, som i lengden ikke kan leve med å være en høyteknologisk, demokratisk rettsstat i konstant alarmberedskap mot terrorhandlinger og stadig flygende raketter rettet mot det sivile samfunn.
Iran våger ikke å ta en direkte militær konfrontasjon i full skala med Israels formidable krigsmaskin og etterretningsapparat, men arbeider for å nå sitt mål om Israels utslettelse gjennom et ekstremt og vedvarende terrorpress fra de utplasserte militsene som omkranser Israels grenser. Ayatollahene i Teheran vil ikke offentlig erkjenne at Hamas og Hizbollah faktisk er en operativ del av Irans militærvesen, som kontrollerer, trener og finansierer terrorgruppene. Etter massakren på mer enn tusen jødiske israelere 7. oktober 2023 hevdet regimet i Teheran at de ikke visste noe om den, selv om de uttrykte forståelse for aksjonen, som hadde sin rot i «Israels mangeårige brutale undertrykkelse av det palestinske folk».
Israels militære kampanje etter massakren den 7. oktober førte til en rekke nederlag og ydmykelser for den iranske regjeringen: nederlaget for Hamas, som snart skulle bli utslettet, personsøkerne som eksploderte i buksene på Hizbollahs rabiate håndlangere, likvideringene av nesten hele toppledelsen i Hizbollah, og til slutt drapet på Hassan Nasrallah, ayatollah Khameneis beste venn og våpenbror.
Etter denne bitre ydmykelsen avfyrte Iran 200 raketter mot Israel, og anerkjente dermed sitt brorskap med Hizbollah. Også denne gjengjeldelsen mislyktes, ettersom alle rakettene ble skutt ned, og det eneste dødsofferet var en stakkars palestiner som ikke rakk å komme seg i dekning i tide. Israel har avslørt regimet i Teheran som en gjeng forvirrede, inkompetente og redde helvetespredikanter som flyktet fra hovedstaden etter Nasrallahs død, av frykt for å bli truffet av Israels lange arm.
Men ydmykelsen var ikke over. Det verste sto for døren. Det kom i form av Netanyahus direkte tale til det iranske folk, der den israelske regjeringssjefen fullstendig ignorerte Irans regjering, som om den ikke lenger eksisterte, og i stedet talte direkte til iranerne. Netanyahu proklamerte at slutten på prestestyret var nær, og at avskjeden med folkets plageånder gjennom 40 år ville komme raskere enn forventet. Den israelske statsministeren spådde at Iran snart ville oppleve det sekulære demokratiets inntog, og at de to gamle sivilisasjonene i Midtøsten – perserne og jødene – etter dette ville leve sammen i fred og samarbeid.
Netanyahu holdt ikke denne skjellsettende talen direkte til det iranske folk uten å ha noe å vinne på det. Israel har agenter over hele Iran og vet hva som foregår i regjeringen, militæret og blant folket. Prestestyret er hatet av iranerne, og etter den siste tidens nederlag og ydmykelser er mullahenes posisjon alvorlig svekket, særlig nå når israelske styrker er i ferd med å fjerne Hizbollah fra Sør-Libanon. Nå når det bare er militæret som holder ayatollahene ved makten, prøver generalene å regne ut hvordan de skal posisjonere seg og bli en del av det fremtidige iranske sivilsamfunnet hvis koran-diktaturet blir avskaffet.
Israel er dermed på nippet til å kvitte seg med sin dødsfiende, som har sverget på å utslette den jødiske staten. Ingen kan si når det vil skje, men prosessen mot et maktskifte i Iran er i gang. I mellomtiden er Israel under sterkt press for å legge ned våpnene og inngå en fredsavtale med sine fiender. USA ønsker våpenhvile, noe som lenge har vært et krav fra det anti-jødiske FN og det Israel-skeptiske EU. Den israelske fredsbevegelsen støttes ukritisk av store skarer av frivillige organisasjoner, studentbevegelser og nymarxister over hele verden. Men ingen later til å ha tenkt over hva en slik våpenhvile vil føre til. Enhver fredsløsning er basert på kompromisser mellom de stridende partene. For å få gislene hjem, må Israel sannsynligvis akseptere at Hamas overlever i en eller annen form og at Hizbollah blir værende i Libanon. Dette er nøyaktig hva Iran ønsker: at presteskapet kan reorganisere både Hamas og Hizbollah slik at den evig ulmende krigen kan videreføres. I så fall kan rakett-regnet gjenopptas over israelske byer, og det vil komme flere angrep og massakrer av 7. oktober-kategori.
Den israelske regjeringen vet at et lemfeldig kompromiss, som det internasjonale samfunnet så inderlig ønsker seg, vil bety slutten for den jødiske nasjonen, den eneste demokratiske rettsstaten i Midtøsten. Israels eksistens og frihet kan bare sikres ved hjelp av israelernes egen styrke. Derfor vil vi komme til å se Israel kjempe innbitt til de har befridd verden for Hamas, Hizbollah og det koran-baserte diktaturet i Teheran. Dette er nøkkelen til fred i hele regionen, til glede for kommende generasjoner, også i Norden. I stedet for vår evige kompromiss-forgiftede sikkerhetspolitikk bør Israel gis vår fulle støtte i sin skjebnesvangre kamp for overlevelse, frihet og demokrati.
www.aamund.dk
Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.
