– Veldig mange mennesker med svensk pass burde ikke hatt svensk pass, var Åkessons konklusjon. Det samme spørsmålet kunne ha blitt stilt i 2006. At mange som har fått oppholdstillatelse i Sverige som flyktninger, drar på ferie til landene de har flyktet fra, er ingen hemmelighet. Alle vet, men få vil snakke om det. I en undersøkelse utført av opinionsbyrået Novus på oppdrag fra Bulletin høsten 2022 oppga 79 prosent av de som kom til Sverige som flyktninger at de på et eller annet tidspunkt hadde feriert i fødelandet. Men de som nå fortsatt er i Libanon, er neppe der på midlertidig besøk. Det er mer sannsynlig at de har flyttet tilbake, skriver den svenske kommentatoren.

Asylanter i Norge ferier i hjemlandet

SSB har dokumentert lignende tilstander blant migrantene som har fått asyl i Norge:

«En rapport fra SSB viser at 24 % av somalierne, 71 % av irakerne og 55 % av iranerne oppgir at de har besøkt opprinnelseslandet,» skrev Aftenposten i 2018, uten å gjøre noe nummer ut av det at mange av dem som søkte og fikk asyl, og alle kostnader dekket av oss, kanskje ikke var så forfulgte at det gjør noe, og kanskje ikke trengte asyl i det hele tatt.

Skogkär ripper altså opp i en diskusjon det er liten interesse for å ta også i Norge: Det at de som kom hit fordi de angivelig var så forfulgt at de var i livsfare i egne land, drar dit på ferie så snart de får norsk statsborgerskap og pass – mange for å bo der, det så vi ikke minst da hundrevis av «nordmenn» ble evakuert fra Gaza i fjor. Inkludert «nordmenn» som aldri tidligere hadde vært i Norge. Det mysteriet løses ved å lese informasjonen fra norske myndigheter til dem som gjerne vil bli «norske». Eller som det heter i punktet under statsborgerskap på denne siden:

«Noen blir norske statsborgere når de blir født. Andre kan søke om norsk statsborgerskap.»

Tusenvis av barn kan i løpet av de neste årene komme til Norge gjennom flerkoneri, skrev Human Rights Service i april i år, i saken «Tusener av barn i Afrika og Asia har norsk statsborgerskap». De har også skrevet om at ingen vet hvor mange med norsk statsborgerskap som finnes rundt om i verden. Men plutselig står de der og vil ha hus, utdanning og alt hva som trengs, som vi opplevde da «nordmenn» ble evakuert fra Gaza.

Både Norge og Sverige har også «evakuert» utallige fra land som Sudan og Afghanistan.

Norske myndigheter fraråder for øvrig reiser også til andre land i Midtøsten, som Iran, Irak, Syria, Jemen, alle deler av de palestinske områdene, og til Israel, som er i krig.
For mange land har rådene hatt gyldighet lenge, for Syrias del siden februar 2013.

Hvorfor er tusener fra Libanon, Gaza, Sudan etc. i Norge?

En kan kanskje også spørre hvorfor tusener fra Libanon, Gaza, Sudan, Afghanistan etc. befinner seg i Norge. Hvorfor måtte de flykte så langt for å komme seg i sikkerhet, det vil si forbi 10–15 trygge land? Hvorfor blir de værende i Norge når forholdene i deres eget land blir trygge? Og hvorfor er så mange omtrent utelukkende opptatt av sitt eget land, dets kultur og religion, hvis det stemmer at de blir så veldig integrerte av å være her?
Norsk presse er i stor grad rede til å formidle deres historier, og fortelle om hvor synd det er på dem eller på familiemedlemmene deres, det være seg i Gaza eller – som nå – i Libanon.

Og det er klart; det kan være ille for sivilpersoner i områder rammet av krig, men det gjelder i så fall alle land. Ikke minst i Israel, som årlig angripes med tusenvis av raketter og stadige mer eller mindre dødelige terrorangrep, tiår etter tiår. Det er sjelden vi hører de historier om hvordan israelerne har det. Sjelden i NRK, bortsett fra i små blaff, og sjelden i andre hovedstrømsmedier.

For nå er det libanesere som gjelder. Adressa har blant annet snakket med en libanesisk kvinne som giftet seg med en nordmann og flyttet til Norge i 1980, men hun hadde ikke mye å si, bare: «Det er forferdelig, det som skjer. Jeg har ikke ord», sier Siham Abdo Hoff til Adresseavisen. Likevel ble det en sak.

Så har de en lengre sak om Ibrahim Fahs fra Libanon. Heller ikke han har så mye å si, bortsett fra at han er så stresset på grunn av konflikten i hjemlandet at han nå er sykmeldt, forteller han til avisen.
Ibrahim kom til Norge og Trondheim for seks år siden. Han jobber i psykisk helsevern ved St. Olavs hospital, og Adresseavisen spør ikke om hvorfor han kom til Norge og hvordan han fikk jobb ved et sykehus i Trondheim, ettersom det vanligvis ikke er enkelt med arbeidstillatelse for folk som ikke kommer fra et EU-land. Men de spør hvordan han ser på Hizbollah. Ibrahim sier at han ikke bryr seg noe spesielt om terrororganisasjonen som herjer i hjemlandet og i Israel, men påstår at «Hizbollah er et resultat av Israels invasjon for mange år siden. Nå reagerer Israel på noe de i realiteten selv har skapt», sier han til avisen.

Libanesisk historiker i Oslo

Også Morgenbladet har funnet en libaneser i Norge å skrive om i anledning konflikten. Toufoul Abou-Hodeib er ansatt som professor i historie ved Universitetet i Oslo, selv om hun ut fra egen publiseringsliste ser ut til nærmest utelukkende å være interessert i Midtøsten, og ikke norsk, nordisk eller europeisk historie, et ståsted som ser ut til å gjenspeile seg også i intervjuet i tidligere konservative Morgenbladet.

– Mange frykter at israelske grupperinger skal lage bosetning i Sør-Libanon og at konflikten kan føre til noe større og skumlere enn hva vi tror. Som at området langs grensen blir etnisk renset, sier Abou-Hodeib til avisen.

Hun anser også Nasrallah, Hizbollah-lederen som nylig ble drept av israelerne, for å ha vært en «dyktig politiker».

– Uansett hva man mener om ham personlig, så var han kjent som en dyktig politiker som har spilt en viktig rolle i å bygge opp Hizbollah. Jeg tror likevel en ny generasjon ledere allerede står klar til å ta over, at de var forberedt på at Nasrallah kom til å bli drept, sier libaneseren. I Morgenbladet hevder hun også at «Nasrallah var tydelig på at Hizbollah ville stoppe angrepene sine hvis Israel avsluttet krigen i Gaza».

Norske jøder om 7. oktober

Nå skal det sies at Morgenbladet har grundige intervjuer med syv jøder i Norge på årsdagen for terrorangrepet mot Israel 7. oktober i fjor. Flere av dem har et temmelig venstrevridd ståsted. Ikke minst halvt jødiske Mia Habib, som nærmest må sies å være Gaza-aktivist, noe som også kommer til uttrykk overfor Morgenbladet:

– Som aktivister må vi fokusere på det som er mest prekært. Mennesker meies ned i Gaza, settlervolden skyter til værs. Vi ser brudd på folkeretten, vi ser et folkemord. Dette må sies helt kompromissløst. Men det er klart at vi synes at det Hamas-ledede angrepet den 7. oktober var grusomt, sier hun som har etablert Jødiske stemmer for rettferdig fred, som igjen synes å være noe beslektet med den Soros-fiansierte, pro-palestinske Jewish Voice for Peace, aktivister kastet ut fra minst to universiteter i USA.

Så Guy Sion, som nærmest hadde sett terrorangrepet komme:
– Fordi så lenge situasjonen mellom israelere og palestinere forblir uløst, blokaden av Gaza opprettholdes, og okkupasjonen fortsetter, vil denne spenningen bygge seg opp, sier Sion.

– Det var vanskelig for dem å høre. Foreldrene mine er kritiske til den israelske regjeringen, de hadde demonstrert mot Netanyahu hver lørdag i over et år før 7. oktober. Men de ville ikke høre noe om palestinere den dagen.

Dagen etter 7. oktober krevde Guy Sion «fangeutveksling nå» på Facebook. Det betyr vanligvis å likestille gisler tatt av Hamas med fanger i israelske fengsler. Tidligere har han publisert mange innlegg der han har kritisert Israels behandling av palestinere, men han begynte å ligge lavere etter hvert som det blusset opp krangler med familie og venner i hjemlandet. Han ble kalt «selvhatende jøde» og stadig slettet fra folks vennelister, skriver Morgenbladet.

Jødiske Olga Levanah Dryll har gått i tog i Oslo for «Fritt Palestina», men har likevel opplevd å få beskyldninger om at hun er fascist, nazisvin og sionistisk hore i innboksen, forteller hun:

– Jeg fikk også høre at jeg hadde blitt hjernevasket. Dette er folk som har kjent meg lenge, og som vet at når jeg har bodd i Israel, har jeg demonstrert mot den israelske regjeringen og jobbet frivillig på Vestbredden. På barnehjem, forskjellige gårder, hjulpet til med å forsvare palestinske familier mot bosettere. Hva tror de – at jeg plutselig har blitt tilhenger av Netanyahu? Det er ikke det som har skjedd, sier Dryll til Morgenbladet.

Berthold Grünfeld gikk med islamist-alarm

Nina Grünfeld er blant dem som er litt både òg. Hun ønsker å være snill og oppnå varig fred med palestinerne. Samtidig er hun engstelig for Israels eksistens. Og hun avslører en kanskje ukjent historie om sin berømte far, sexologen Berthold Grünfeld (1932–2007):

«Grünfeld er oppvokst med trusselbrev i posten. Når faren hennes hadde uttalt seg offentlig, for eksempel som rettspsykiater, kunne det komme beskjeder som sa «hvis ikke dere er ute av landet innen tretti dager, skal vi sørge for å …» Det siste året faren levde, måtte han gå med trygghetsalarm på grunn av trusler fra en radikalisert islamist,» forteller Nina Grünfeld.

I dag er det nok en god del flere som må sikre seg mot trusler fra lignende hold. Og ikke bare jøder.