Tory-partiets lederkandidat Kemi Badenoch har fått mye pepper den siste uken etter å ha kommet med en moderne vranglære. Hun sa at ikke alle kulturer er likeverdige.

I en kronikk i The Telegraph bannet Badenoch i multikulturens kirke.

«Kultur er mer enn mat og klær. Det er også skikker som kan være i strid med britiske verdier.

Vi kan ikke være naive og anta at innvandrere automatisk vil oppgi sine forfedres etniske fiendtlighet ved grensen, eller at alle kulturer er like gyldige. Det er de ikke.»

På BBCs Sunday with Laura Kuenssberg ble Badenoch stilt spørsmålet om hvilke kulturer hun mente var mindre verdifulle.

«Mange. Kulturer som tror på barneekteskap eller ikke gir kvinner like rettigheter … Jeg tror ikke at en kultur der homofile kan steines, er like gyldig som vår.»

Badenoch understreket at hun ikke har noe problemer med et multietnisk samfunn, hun er tross alt mørkhudet selv. Det er multikulturen hun misliker.

For mange er det befriende å høre en politiker si noe så selvinnlysende sant. Men å utfordre et gjeldende aksiom på denne måten, fikk naturligvis den liberale venstresiden til å bryte sammen, skriver Patrick West i Spiked.

Blant de mest opprørte var radioprofilen James O’Brien. Med tanke på hans intolerante og krasse måte å presentere seg på, og det faktum at hans andre bok har tittelen How to Be Right, ser det da virkelig ut til at O’Brien mener at hans eget verdensbilde er mer verdifull enn andres, mener West.

Historisk har det vært en selvfølge å forstå at det finnes ulike kulturer, og man ble født inn i en kultur som man ble lært opp til å oppfatte som den beste. Dette skrev Herodot om. Han regnes som den første virkelige historiker, over 400 år f.Kr.

Dette var gjeldende sannhet helt til romantikken, da blant annet den tyske filosofen Johann Gottfried Herder fremmet ideen om at alle kulturer er likeverdige. Han konkluderte med at det ikke fantes noen universell standard for å bedømme menneskelig moral. Men dette var kun et tankeeksperiment for en ytterst liten intellektuell elite.

Dette var begynnelsen på det vi i dag kaller kulturrelativisme, og ble videreutviklet av Friedrich Nietzsche før det nådde sitt absolutte bunnpunkt ved monsteret Michel Foucault.

Foucault slapp unna med perversiteter på grunn av sin posisjon som intellektuell

Foucault hadde stor betydning for hvordan vestlige universiteter utviklet seg, og deretter smittet galskapen ut over samfunnet, via mediene, litteraturen og politikken. Nå tror politikerstanden at det finnes noe som heter universelle menneskerettigheter, noe Herder avviste. Borgerrettigheter er i stor grad avskaffet, vi har mistet både eiendomsretten og ytringsfriheten, demokratiet er bare et tomt skall.

Denne troen på at alle kulturer er like gyldige, er derfor et spesifikt vestlig konsept. Kinesere og muslimer er overbevist om at deres kultur er overlegen alle andres. Stadig flere i Vesten ser ut til å nikke anerkjennende til utskjellingen av vår egen kultur.

Det er bare i Vesten vi har utviklet og dyrket frem kulturrelativismen, denne avvikende måten å tenke på, denne dype skepsisen som ofte slår over i selvforakt.

Denne eurosentriske arrogansen viser dog på en merkelig måte at vår kultur er annerledes enn alle andre kulturer. Vi er velsignet med både den beste og den verste kulturen.

Dessuten: Hvis alle kulturer er likeverdige, hvorfor er det da så viktig med mangfold, utfallslikhet og inkludering? Samtidig er det åpenbart noen kulturforskjeller som nesten er religiøse, som viser seg i uttrykk som giftig maskulinitet og kritisk raseteori.

Vi har forvirret ungdom som lar seg lure til å tro at kjønnsidentitet er et fritt valg. Transkvinner er de ekte kvinnene i dag, mens ekte kvinner blir tildelt det fornærmende begrepet cis-kvinner. Som om de er mindreverdige.

Vi har svake menn som erklærer seg som feminister. Vi har kommende voldteksofre som står jublende på gatene og vifter med Refugees Welcome-flagg. Vi har Queers for Palestine (der har du en gjeng).

I dag, ett år etter massakren 7. oktober, er universitetene i Vesten overfylt med Hamas-tilhengere som synger om å utrydde Israel, from the river to the sea. Vi har politikere som begynte å mase om våpenhvile og tostatsløsning allerede før Israel hadde begravet sine døde, mens over 200 gisler befant seg på Gaza-stripen. Hamas-kultur oppfattes tydeligvis som bedre enn jødisk kultur.

Vi har Just Stop Oil, som tror de kan redde verden ved å angripe gamle, verdifulle malerier. Det er en «skeiv» person i hver eneste tv-serie, som regel i en helterolle. De som protesterer mot galskapen, kanselleres, som J.K. Rowling.

Vi lever også i en generelt mer sensurert og forsiktig tid, og det er grunnen til at kommisjonærene er redde for å røre ved noe som kan gi dem problemer.

Så sent som på 1990-tallet førte sosiale overtramp bare til forlegenhet. Nå fører de til at livet blir ødelagt. De er ikke lenger noe å le av.

Dette forsterkes av woke-ideologiens tilbakevirkende kraft, som fører til at bøker skrevet for lenge siden blir korrigert, som da Pippi Langstrømpes far plutselig ikke lenger kunne være negerkonge.

For å parafrasere Charles Dickens:

Det er de beste tider, det er de verste tider, det er visdommens tid, det er dårskapens tid, det er troens tid, det er vantroens tid, det er lysets tid, det er mørkets tid, det er håpets vår, det er fortvilelsens vinter.

Slik kunne man ha åpnet romanen om tiden vi lever i.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!  Kjøp e-boken her.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.