En gang var også jeg syklist. I dag foretrekker jeg bil. Foto: Sigrid Tholander

I Norge, og da særlig i Oslo, er det blitt politisk korrekt å hate bilen. Før i tiden var f.eks. syklister mennesker i allværsjakker som vinglet seg frem som best de kunne på tungtrådde pedaler. Gir var noe man måtte spare til. Syklistene ville ingen noe vondt. Man tok hensyn til hverandre og forsøkte å løse problemene under rådende forhold, som alle måtte innrømme at ikke var optimale.

Jeg vet ikke når gjensidigheten forsvant ut av de gradvis argere bilmotstandernes argumentasjons­håndbok, men jeg har en mistanke om at kropps- og trenings­fikseringen har vært en utløsende og sterkt medvirkende faktor. Vår samtid er som man vet blitt trenings- og kostholds­narkoman. Ikke fordi man vil hverandres beste, men fordi man flykter fra konfrontasjonen med ens egen eksistens, og fordi klimakrisen, i visse kretser, er selve bakteppet til alt i vår tilværelse, også måltidene. Man kan ikke gå i selskap uten å sjekke vertskapets spisevaner og utslippsbrøk.

Akkurat som syklistene ikke tåler biler, tåler ikke veganerne folk som spiser god mat. Enkelte veganere besvimer visstnok hvis de må oppholde seg i samme rom som en nystekt karbonade (bare navnet på motbydelig­heten er jo et karbonavtrykk i seg selv). Man hører aldri om kjøttetere som besvimer når aubergine­rullene kommer på bordet, men det skal innrømmes at brekninger har forekommet.

Nåvel. Ni av ti veganere burde jages med kjepp og sendes rett i seng uten kveldsmat. Det kan man riktignok ikke si, men man kan tenke det. Og unne seg en skikkelig lurv av en bensin­stasjons­pølse (med alt tilbehør) etterpå mens man dveler ved tanken.

Tilbake til syklistene. Meningen med livet er forflyttet fra metafysikk til måling av puls og et brennende ønske om sixpack. Kroppen til en 20-åring er alle tings mål. Langsomt, men akselererende forvandlet syklistene seg fra hyggelige vinglere til målrettede klatre­spesialister som så ut som om de deltok i Tour de France, selv om de bare skulle på jobben.

Illustrasjonsbilde. Foto: Pexels

Av og til må de i butikken og handle. Da beholder de hjelmen på og framstår i all sin svette gru som aliens i sykkelbukse med for plantnings­bule (herrene) eller blidglufse (damene) midtskips – begge modne for arrestasjon for usømmelig påkledning på offentlig sted noen tiår tilbake i tid. Dette nevnt bare for å vise at de ikke ser seg selv, de justerer seg ikke etter omgivelsene, omgivelsene må vær så god justere seg etter dem.

En gang overhørte jeg følgende utbrudd fra en tydelig imponert pjokk: – Se mamma, den mannen har jammen meg diger klumpetiss!

Jeg voktet meg vel for øyekast i den retningen, da man uforvarende kan bli utsatt for første-serven i klumpetuten peker på. Og det vil man helst unngå. Spesielt når man kjøper mat.

Tour de France-klovnene bruker ikke sykkelveier. Det er bortkastede milliarder. De forlanger veibanen, hele veibanen hvis de er to eller tre, da syklister foretrekker å ligge side om side. Mange er også motstandere av lykt. Da sykling nå er en helårs­beskjeftigelse, kan det by på store overraskelser når de kommer susende ut av høstmørket aldeles blinde for vikeplikts­reglene.

Jeg ble overrasket av en slik torpedo, som et lyn fra venstre rett ut av høstmørket. Han brølte som en løpende tysker i Verdun og hamret neven i biltaket så hjertet gjorde et hopp, og bilen med. Moderne biler blir nemlig også skremt og tenner svære, røde lysflater i instrument­panelet. – Se dæ for, din jævla dritt! skrek råtassen, og skjente inn i rundkjøringen.

Illustrasjonsbilde. Foto: Pexels

Der lå det allerede en buss, og dermed ble Tour de France-mannen redusert til en klassisk vinglepetter før han røk i asfalten og innkasserte en serie skrubbsår som det burde vært diktet viser om. Jeg senket sidevinduet.

– Men lykt har du ikke hørt om? sa jeg vennlig, og møtte et blikk av destillert hat. Herlig.

Skjer det noe, er det alltid bilistens feil. Ulykkene brukes for alt de er verdt i kampen mot bilen, selv når det er syklister som har forårsaket dem. Og det er det jo som oftest.

Det er farlig å ferdes i trafikken, messer de. Det er biler der. Man blir påkjørt. Man kan dø.

Ja, det er farlig å bade på dypet også. De som ikke kan svømme, drukner.

Vi lever i elsykkelens tidsalder. Det er egentlig rart at de kan kalle det sykler. Farten på disse maskinene (som kan koste like mye som en automobil) er så stor at de lekende lett overskrider fartsgrensene. Jeg målte en herre med stråhatt til 75 km/t i 40-sonen, og jammen suste han over Majorstuen-krysset på rødt, i samme hastighet, helt uanfektet, og sneiet en godt voksen dame i fotgjenger­overgangen med slik kraft at hun gikk i bakken som en melsekk og tok telling til 7.

En elsykkel for utleie fra Bolt, parkert i Oslo sentrum. Foto: Annika Byrde / NTB

Jeg passer meg ekstra godt for de lange syklene med barnetrau foran, smårollingene ser unektelig utsatt ut, selv med hjelm, slik mutter eller fatter fyrer opp elmotoren så beistet skyter fart og vingler ukontrollert inn i rundkjøringen uten å bry seg om noe annet enn retten til å lage et helvete for fossil­fascistene. Barnefrakt­syklene er elevert ansvarsløshet. Vonde å bli truffet av er de også. Det vet jeg, etter et brutalt møte med klima­fanatismen i fotgjenger­overgangen utenfor Glasmagasinet.

Syklistens lillebror er hobby-rulleski­løper. Han og hun tar også helst hele veibanen i bruk der de skøyter av sted opp slakmotene i 3 km/t, røde som vrengte rasshøl, og blokkerer alle muligheter for flyt i trafikken. Forsøker du å rulle forbi, skriker de opp og hamrer stavene sine i biltaket. Norske bilister må være ualminnelig dyktige, siden ikke flere av disse prakt­idiotene havner under hjulene eller i grøftekanten.

Også nybakte mødre er sixpack-jegere. Alle spor etter graviditeten må slettes, koste hva det koste vil. Ut på Instagram med selfien, bli et forbilde. De er utstyrt med Formel 1-barnevogner, og hui! hvor det går midt i veibanen, gjerne to i bredden, begge mødrene med høy trenings­musikk i airPods-ene, så de slipper den mistrøstige lyden av biler som snegler etter dem – og barnets eventuelle sutring over manglende kontakt. Kroppsmamma har alltid dårlig tid. Hun forsøker desperat å springe fra både alder og kropp. Og når hun krysser veibanen, er det alltid med barnet først, rett ut foran traileren. Sånn sjekker hun om det er klart. Heller nussebassen enn henne.

Illustrasjonsbilde. Foto: Pexels

Fotgjengerne har samtidig tatt helt av. Det er nå politisk korrekt å hate bilen, særlig i Oslo, hvor et mikroparti av drømmere og uansvarlige tøysekopper, la oss kalle dem De Miljøgrønne, inntok bystyret med planer om kappe hoved­pulsåren på landets europa­vei-­nett og ellers gjøre det så surt som mulig for bilister, eldre og forflytnings­hemmede. Som å oppleve Tyskland i 1930-årene om igjen. De etterlot seg et smadret Oslo sentrum som ikke er til å finne frem i, og hvor gatene sperres så hurtig og uanmeldt at GPS-en ikke greier å holde tritt.

De Miljøgrønne var startskuddet for den nye tid av spenst, fysisk fostring, sykkel­veier i milliard­klassen og kollektivt bilhat. Fotgjengerne vrimlet ut i gatene som om de befant seg i basarene i Kairo og feiret sine nye rett, den såkalte dritt­sekk­retten. De har de obligatoriske airPods-ene, og opplever det som ren provokasjon hvis en bil får grønt lys. De lever og oppfører seg som om De Miljø­grønnes hallusinasjoner var virkelighet.

Hvor vil det ende? Nede i veien hvor jeg bor, plasserte en familiefar en sykkel på tvers ut i veibanen med påskriften «BARN LEKER». Den står der hele dagen og gjør det svært problematisk å passere, både for gående (som tvinges ut i veibanen) og for kjørende. Mannens pjokk læres opp til at veien er en lekeplass, noe man kan se av alle de fargerike krittegningene guttungen har utført på asfalten, særlig midt i veien. Man kan lure på hva de skal med den store haven sin.

Barna læres opp til at veien er en lekeplass. Når man siden går ut i verden med den lærdommen, kan det ende med forferdelse, for Norge er ikke verdens navle. I de fleste land passer fotgjengere seg for biler. Det heter fornuft. Den norske trafikk­mentaliteten gjør oss til en fare for oss selv når vi går i feriemodus og setter oss på flyet til fremmede land.

Det er en jungel der ute. Den heter virkelig­heten. Og den kjører bil.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!  Kjøp e-boken her.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.