Du visste kanskje ikke at Norge har en afrikanske historie, eller at Norge er på veg til å bli et land i Afrika. Men nå skal Black History Month Norway feires for sjette gang, og kunstnere med «riktig» hudfarge skal diskutere frigjøring og sånt i Kongo, Haiti og Sudan, og en av lederne fra Black Panther Party kommer for å bli hyllet. Pluss at det selvsagt blir noe om Palestina, selv om arabere ellers ikke er kjent for å sverme for afrikanere.

Vi antar at den afrikanske historiemåneden feires for sjette gang, siden den visstnok ble feiret første gang i 2018. Feiringen av Afrikas historie i Norge er gitt engelsk navn, selv om det altså foregår i Norge. Det ble kanskje vanskelig å oversette til et navn på urbefolkningens språk, siden «svart» ikke har noen umiddelbar betydning knyttet til afrikanere, eller andre som måtte identifisere seg omtrent som dem. Vi finner i hvert fall ingen slik betydning etter å ha sjekket Bokmålsordboka, Store norske leksikon og Wikipedia på norsk. Der handler det utelukkende om den vanlige bruken av ordet svart, om vi tør bruke et ord som «vanlig» i disse woke-tider.

Leksikon nevner fargen svart, svarte hull, Halvdan Svarte og black metal. Wikipedia snakker om sorgens farge, pigmenter i malerkunst og trykk, om svart brukt på våpenskjold og i flagg, mens Bokmålsordboka nevner svart arbeid, svart humor, svart kaffe og svarte penger. Ingen av dem nevner Norges svarte historie på noe som helst vis.
I engelske ordbøker finner vi at fargen blant annet relateres til folkeslag, nå når et visst annet ord har gått ut av bruk. Som i Marriam-Webster dictionary om «black»:

«of or relating to any of various population groups of especially African ancestry often considered as having dark pigmentation of the skin.» Som én av flere betydninger.

Lite mangfold på Afrika-festivalen

Det er ellers vanskelig å finne mangfold i programmet til Black History Month Norway, hvis mangfold også innebærer nordmenn eller andre bleikansikter.

Folk med en eller annen variant av afrikanske røtter synes muligens det er kjipt å befinne seg i et land der befolkningen ikke er akkurat som dem, verken i utseende eller kultur. Så istedenfor å finne seg et mer egnet land, hvis problemet er at de ikke liker å være omgitt av nordmenn og norsk kultur, så har de oppfunnet en afrikansk historie og kultur for Norge. Det siste er muligens en litt koloniserende tankemåte, men pussig nok synes mange av de som bidrar i årets «festival» å være veldig opptatt av avkolonisering, selv om de synes å mene det er greit om Norge koloniseres av nye kulturer og folkeslag. Og tilsynelatende veldig opptatt av antirasisme, samtidig som de er meget opptatt av hudfarge.

Panther-leder til Oslo

Først ut og en av årets hovedpersoner er amerikanske Ericka Huggins, på Vega Scene i Oslo 6. oktober. Hun var medlem av det revolusjonære, marxist-leninistiske Black Panther Party i 14 år, hvorav flere år i ledelsen. Hun rakk også såvidt å være gift med et annet Panther-medlem, John Huggins, før han ble skutt og drept i et rivalisernede oppgjør med en annen organisasjon for «svarte»; det vil si Black Nationalist group.

Black Panther Party ble etablert i 1966 og avviklet i 1982. Av FBI ble de omtalt som ekstremister, med formål å styrte den amerikanske regjeringen ved bruk av vold og geriljataktikk.

Det var ikke bare mors beste barn innen egne rekker. I 1969 ble Black Panther-medlem Alex Rackley kidnappet, torturert og drept av sine kamerater, som mistenkte ham for å spionere for FBI. Ericka Huggins var en av dem som ble arrestert på grunn av drapet. Retten hadde opptak av Ericka Huggins stemme fra avhøret som førte til Rackleys «tilståelse», men hun ble ikke dømt. I mai 1971 forbløffet dommer Harold Mulvey tilskuerne i rettssalen ved å avvise anklagene mot Huggins og en av hennes medtiltalte, fordi han mente det «ikke var mulig å finne en objektiv jury» til saken deres.

Ericka slapp altså ut av fengsel etter to år, og etter massive støtteaksjoner for hennes sak fra studenter og universitetsansatte. Selv berømtheter som Jean Genet stilte opp i sympati med pantherne.

De hadde ellers et noe radikalt program:

En organisasjon i Norge synes altså det er flott å feire disse revolusjonære fra 1970-tallet. Men Black History Month har også mer dagsaktuelle stemmer. «Frigjøring» sies å være årets tema, men det sies ikke klart hva man skal frigjøres fra.

Kunstnere fra Sudan og Haiti/New York

«Black History Month Norway (BHMN) og MUNCH inviterer kunstnerne Jelsen Lee Innocent og Khalid Shatta til å reflektere rundt deres kunstneriske praksis, og dele perspektiv på betydningen av frigjøring og fantasi for kunst og forhold/situasjoner i Kongo, Haiti og Sudan. Samtalen ledes av den kongolesiske historiefortelleren Mwauke Mufoncol,» står det om programmet som arrangeres på Munchmuseet 31. oktober.

Begge de to kunstnerne synes å være mest opptatt av sine egne folkeslag, og litt rasisme og sånt, selv om de mer eller mindre er bosatt i Oslo. Shatta er fra Sudan, mens Innocent oppgis å være fra Haiti, men på Facebook oppgir han å være fra New York.

Shatta skal blant annet ha stilt ut ved Khartoum contemporary art center, som i påvente av mindre islamisme i Khartoum i Sudan, holder til i Oslo. Der synes det ikke å ha vært veldig mange utstillinger i det siste, men desto mer aktivisme. Eller som senteret skrev på Facbook (hvor de har palestinaflagg som profilbilde) for et par år siden:

Down with colonisation

Down with the oppressors
Long live the people.

Ja, lenge, leve det norske folk, sier vi, men det er kanskje ikke så populært?

Rasisme synes å oppta de som skal bidra i utstrakt grad, selv om Norge utallige ganger er kåret til verdens minst rasistiske land. Blant annet kåret til verdens beste land 15 år på rad av FN, og da kan ikke rasismen være veldig utbredt. Så også kunstneren Jelsen Lee Innocent. Han ble hyret av Astrup Fearnley-museet i forbindelse med engasjement av en annen afroamerikaner, Cauleen Smiths The Deep West Assembly. Omtale av hennes prosjekt, hentet til Oslo, lyder blant annet:

«Smiths siste film The Deep West Assembly fordyper seg i begrepene geologisk tid og svarthet som kamuflert i bilder, sang og ord av svarte og brune skapere (etter tenkere som Suzanne Césaire og Ryan C. Clarke). Inkorporerer bilder av geologiske formasjoner som lavagrotter, kalderaer og saltkupler, samt menneskeskapte landformer som gamle Choctaw-gravhauger.»

Mulig Innocent på den svarte historie-måneden skal snakke om den utstillingen, om Haiti, New York, eller om all rasismen i Norge, som han er istand til å rase over. Som her:

Jelsen Lee Innocent fra Haiti-New York-Oslo kan rase over all rasismen i Norge. Skjermdump.

Men Innocent har også nylig laget et verk med norsk tittel, som på hans egen nettside beskrives slik:

«å falle mellom to stoler by Jelsen Lee Innocent encourages a discourse that goes beyond the art space and surpasses the aesthetic of ethnic integration as proof of racial progress in Norway. In the installation and accompanying RISO publication(s), he has centered a diversity of African Norwegian voices, seeking to engage within realities too often dismissed or unconsidered while navigating mainstream Norwegian society. This work is intended to both instigate and contribute new and direct critical language, constructive political expression and empathic debate within the African Norwegian community.»

Verket er altså ment å bidra med «nytt og direkte kritisk språk, konstruktive politiske uttrykk og empatisk debatt i det afro-norske samfunnet». Verket omfatter blant annet bilder av en Black Boy kanel-boks.

Afrikansk kulturarv i Norge

Black History Month jobber for å dokumentere og synliggjøre afrikansk og afrodiasporisk historie og kulturarv i Norge, hevder de. Hva afrikansk kulturarv i Norge er, spesifiseres ikke. Norsk kulturarv i Norge bryr de seg kanskje ikke om. Isteden snakkes det om «ny nasjonsbygging». Den gamle, norske er kanskje ikke bra nok for de som har røtter fra andre verdensdeler?

Forfatter Marjam Idriss har skrevet bok om dansk-norsk kolonitid og slaveri, og samtaler 8. oktober med Asta Busingye Lydersen, om arv og rasismens pris, på Deichman Bjørvika. Vi tipper det ikke nevnes noe om islams kolonisering og slaveri gjennom 1400 år, og at Norge aldri har hatt kolonier?

Det skal vises film om nasjonal stolthet i Benin, men blir neppe noe om nordmenns nasjonale stolthet.
Qamar Ahmed Abikar er historiker og omviser ved Middelalderbyen, og vil holde foredrag om «Oslo og Mogadishu i middelalderen». Kan vi gjette at han er fra Somalia, siden han finner den sammenligningen relevant?

Black Panther og andre «svarte» organisasjoner fra 1970-tallet arbeidet i bunn og grunn for segregering. Mange mener de sto for «svart separatisme», basert på hudfarge, og det finnes fortsatt krefter i USA som demonstrerer at multkultur fungerer dårlig. Mange afroamerikanere, ikke alle selvfølgelig, fokuserer utelukkende på hvor forskjellige de er fra andre amerikanere, og hyller egen hudfarge og egen kultur med alle krefter, samtidig som de nekter andre noe tilsvarende. Det er altså mange fra den ene gruppen, som selv etter mange hundre års samliv, ikke er interessert i å bli integrert i et felles samfunn med felles kultur. Ser vi nå noe tilsvarende i Norge, fremmet av mange statsstøttede organisasjoner og arrangementer?

Vi lurer fortsatt på hva Norges «svarte» historie er for noe, men det finner vi vel knapt nok ut, om vi skulle fristes til å dra dit?

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!  Kjøp eboken her.