I uke 39 var delegasjoner fra 170 land og nær  4000 delegater samlet i Ottawa, Canada for den fjerde forhandlingen som skal skape en lovmessig bindende avtale for å stoppe verdens plastproblem. De kaller det «plastens parisavtale», og som alltid forsøker de selvhøytidelige jålebukkene som styrer lilleputtstaten Norge å være «storkar» og ta en «lederrolle» internasjonalt:

I slutten av 2022 startet forhandlingene om å bekjempe plastforurensning i regi av FNs miljøprogram, og sammen med Rwanda leder Norge en gruppe hvis mål er å  få på plass et bindende forbud mot plastforurensing. Dette er litt ufrivillig  komisk med tanke på at Norge er verdens flinkeste på plastresirkulering, mens Rwanda bare kaster søpla i nærmeste elv.

Plastforurening er utvilsomt et kjempeproblem, men ingen påpeker at Norge allerede har løst dette problemet: Ansvarlig avfallshåndtering, innsamling, resirkulering og opplæring av befolkningen til ikke å kaste plast i naturen. Rwanda og andre utviklingsland kunne bare gjort som oss, men i stedet fremstilles det som om alle land er like ille. Det er beviselig usant, ettersom 90 prosent av all plast i havet kommer fra 10 elver i land som ikke evner å kontrollere seg selv.

Viktig å spre riktig mengde panikk i befolkningen

Pressemeldingen fra Regjeringen er skremmende lesing for enhver som ikke har litt skepsis igjen i hodet etter flommen av grønn propaganda. Der står det at det simplelthen regner tonnevis av plast over hodene våre hver dag, litt som fortidens sure nedbør som også skulle ta livet av alt og alle:

– Hver uke faller det ned 976 kilo mikroplast over New York der FNs generalforsamling åpner denne uka. Det tilsvarer nærmere 100.000 halvliters plastflasker. Samtidig faller det ukentlig mikroplast tilsvarende 5.600 halvliters plastflasker over Oslo.

Og verre blir det: Mikroplast finnes over hele kloden, også i polare strøk. I følge Jonas Gahr Støre er det mikroplast i drikkevannet vårt, i maten vi spiser, i luften vi puster inn og i naturen vi omgir oss med. Og utviklingsminister Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim som leder plastforhandlingene på vegne av Norge, sier følgende:

– Vi trenger større internasjonal vilje til å begrense både produksjon og spredning av plast. Plasten inneholder mange giftstoffer som kan være skadelig for mennesker, dyr og planter.

Det er da voksne folk begynner å stusse litt. For hvorfor regner det tonnevis av plast fra himmelen? Og hvorfor pakker vi maten vår i plast hvis den inneholder giftstoffer som er skadelige for oss? Og ikke minst: Hva er det egentlig denne avtalen forsøker å få til, sånn helt konkret?

En avtale ingen forstår og ingen kan følge

Det siste er ganske ullent, men det heller i retning av å redusere plastproduksjonen, styrke reguleringen, samarbeide med plastindustrien om å lage plast med færre kjemikalier, samt implementere tiltak for å håndtere og resirkulere plast som inneholder kjemikalier. Intet mindre. Lykke til med dét, ettersom det finnes syv grunnformer for plast som utgjør hundrevis av forskjellige typer plast, med millioner av bruksformer som moderne samfunn ikke kan klare seg uten – og alle består utelukkende av kjemikalier.

Ifølge en nordisk rapport utviklet av Systemiq vil produksjonen av ny plast kunne øke med hele 66 prosent, fra 430 millioner tonn i 2019 til 712 millioner tonn i 2040. Plastforurensning inkludert utslipp av mikroplast kan nesten dobles, fra 110 millioner tonn i 2019 til 205 millioner tonn i 2040. Så lykke til med med å håndheve «plastens Paris-avtale» i korrupte utviklingsland med stor populasjonsvekst og internasjonalt ønske om å gi alle høyere levestandard. I stedet er det vestlige land som blir plaget med symbolpolitikk som engangsbestikk som smaker treverk, oppløselige pappsugerør og hengslede korker som bare er i veien.

Når det gjelder påstandene om plast-regn, står det lenger ned i pressemeldingen at det likevel ikke regner plastflasker fra himmelen; dette er bare en lignelse. I virkeligheten er det meste av plasten mikroplast fra bildekk som slites, som ikke har noe som helst med plastflasker å gjøre og hvor det beste tiltaket er å vaske veiene. I stedet bruker Støre & co. pengene på enda en egotripp.

Ingen snakker om nødvendigheten av plast

Målet med møtet i Canada er å komme fram til en avtale mot den store, stygge plast-ulven før jul, men siden dette er et menighetsmøte, er det ingen som bryr seg om nødvendigheten og viktigheten av plast. Uten plast er vi nemlig tilbake i middelalderen: Fossile hydrokarboner inngår i nesten alle viktige hverdagsprodukter, inkludert klær, sko, biler, forbruksvarer og emballasje. Vi lever heldigvis i plastalderen, for du liker ikke alternativet.

Plast er også selve nøkkelen til å unngå matsvinn både i næringsidustrien og husholdninger, og hundre prosent nødvendig for å besørge en stabil og trygg distribusjon og lagring av matvarer. Uten plast vil det være umulig å forsyne verdens byer med mat, og matsvinnet ville bli astronomisk. Man pakker ikke matvarer i plast for moro skyld. Sannheten er at det ikke finnes alternativer.

Grunnen til at man bruker så mye plastemballasje, er at det er trygt, billig, enkelt, fullstendig ufarlig og har lav vekt. Det var nettopp derfor man gikk fra å distribuere brus i glassflasker til engangs-plastflasker som vi panter og resirkulerer – men ikke alle land gjør dét. I mindre ansvarlige land bare kaster man dem fra seg, og det er slike lands ukultur som er problemet, ikke plasten i seg selv.

Det stemmer nok at du får i deg plastpartikler. Men det forskerne ikke sier noe om, er at disse partiklene forsvinner ut av deg andre veien uten å gjøre det miste skade. Hele poenget med plast er nemlig at det er inaktivt: Det gir ikke fra seg stoffer, det er nettopp derfor det ikke degraderesog er så stabilt. Mikroplast er sannsynligvis fullstendig harmløst for mennesker, kanskje bortsett fra de store mengdene med glassfiberarmert mikroplast fra vindmøllevinger som regjeringen ikke forholder seg til og ønsker mer av. For alt er relativt!

Det er ikke plasten som er problemet, men ukultur

Naturen har ikke godt av plast. Det er en kjempeutfordring at plast tar livet av uhyggelig mye av jordens fauna, og det er nettopp derfor vi i vestlige land er så flinke til håndtere plast. Det er naturligvis bra hvis man klarer å utvikle nye plasttyper som råtner vekk, men billig blir det ikke, så det er lite trolig at fattige land vil ha råd til å implementere det, og derfor vil problemet eskalere:

Det er nemlig ikke plasten som er det største problemet, men mennesker med ukultur – særlig i land utenfor den vestlige sfæren, hvor man altså bare kaster plasten i naturen og gir blaffen i konsekvensene. Løsningen på dette problemet er å gjøre som Norge, men da møter FN det problematiske med å kritisere latskap og ukultur, og dét er det ikke lenger mulig å gjøre. Derfor diskuterer man stråmenn i Ottawa, Canada, fremfor å slå fast hva og hvem som er problemet: Og så koker det ned til at fattige land vil ha enda mer av pengene dine for å løse problemer de selv skaper.

Men det kan ikke Norge si høyt. Vi kunne jo fornærme Rwanda.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!  Kjøp e-boken her.