Å si JA er for så vidt hyggelig, men det er ikke noe gøy. Et NEI runger. Et NEI ergrer. Et NEI provoserer. Og er det noe vi mennesker liker, så er det å ergre hverandre. Politikerne lever av å være imot.
Det er mye lettere å få folk engasjert hvis du er mot noe. Mot EU, mot skatter og avgifter, mot den sittende regjeringen, mot innvandring, mot rasisme, mot syklister, mot bilister, mot pornosladden, mot porno, mot olje, mot klimaforandring, ja, egentlig mot all forandring. Det er faktisk ikke den ting du ikke kan være imot. Fra det største store til det minste lille, fra selveste Gud til naboens hekk.
Ved å uttrykke deg klart og tydelig mot, erter du selvfølgelig – og ofte med vilje – på deg dem som er for. Og fordi det er mye vanskeligere å være for noe, blir tilhengerne både frustrerte og irriterte, særlig hvis det de argumenterer for virker så fornuftig at bare idioter kunne finne på å være uenig – synes de, da – og er du riktig heldig, begynner de å slåss seg imellom.
Selv har jeg hatt stor glede av å være imot. Det er nesten blitt en sport. Helst bør det oppstå en diskusjon med et visst innhold. Men det hender at jeg henfaller til den gode, gamle «Jo!» «Nei!» «Jo!» «Nei!“-dialogen. Gidder man å holde ut, er det ikke grenser for hvor rasende ergerlig motstanderen blir. Ergring i trafikken er på mange måter en variant av dette. Men virkelig storartet ergring utløser du først når du beholder roen og argumenterer på en så irriterende elegant måte at du ikke bare klarer å overbevise motstanderen, men også deg selv, om at det er noe i det du sier.
Det finnes selvfølgelig unntak. Om man ønsker skikkelig megatonn-respons, de virkelig røk-ut-av-ørene-og-ild-ut-av-neseborene-reaksjonene, kan det i helt spesielle tilfeller lønne seg å være for. For rising av barn eller for servering av svinekjøtt i moskeene er regelrette no-brainers. Men da må du også tåle en støyt. I det første tilfellet risikerer man både ørefik og arrestasjon, og i det siste besøk av skjeggete ryggsekkherrer med sinte øyne.
Andre overraskende kampsaker kan for eksempel være: For kjønnsvorter. Man vil få stor oppmerksomhet innledningsvis, men neppe vinne venner på sikt – og sannsynligvis også miste de få man hadde. Uansett er det faktisk morsommere å nekte motstanderen noe han fryktelig gjerne vil ha enn å påtvinge ham noe han ikke liker eller tåler. Det er sånt det blir folkeaksjoner av.
Høyt på listen over hva man bør være imot, står som de fleste vet pinnekjøtt. Denne tradisjonskosten innsmuglet fra Vestlandet, og skapt i en tid da folk var så sultne at de spiste navlelo, kan knapt nok kalles en rett. Den er stygg, lukter vondt og krever et tilbehør så kjedelig at det kunne vært hentet fra en veikro utenfor Drammen på 60-tallet. Folk må gjerne spise pinnekjøtt, såpass raus må man kunne være, men ikke offentlig. Og å kalle det for julemat er så frekt at tilhengerne burde fratas sine barn i minst to uker og få juletreet inndratt.
Mot streaming må man også være. Tjenester som Spotify og Tidal har gjort omtrent like mye for musikkopplevelsen som lobotomien gjorde for psykiatrien. Det er ikke musikk det som tyter ut av de to dumme proppene folk går med i øret hele dagen. Det er bare en grov og redusert etterligning. Det er ikke lov å si at den har jeg og den har jeg, hvis noen spør deg om du har den og den låten, og den bare ligger på spillelisten din. Spilleliste gjelds ikke, det er ikke noe man har, ikke en gang noe man låner. Hvor er coveret? spør jeg. Hvor er tekstheftet? Hvor er den helvetes platen? Musikk uten pappcover i 12”-format, og da aller helst glanset og utbrett, er et vulgærsurrogat som over tid reduserer hjernekapasiteten.
Like ille er selvfølgelig kombinasjonen smarttelefon og streaming av filmer og serier. Tror folk at filmopplevelsen som produsentene og regissøren har blåst av milliarder for å skape i en forventningsfull og veldig koselig kinosal, får plass på en skjerm som er mindre ett et halvt tørk toalettpapir? Widescreen erstattet av hjernesvinn. La oss enes om at den som hevder at han har sett en film etter å ha myst seg gjennom den på en mobilskjerm, umiddelbart jages med kjepp Colosseum rundt i springmarsj, med mobilen plassert et sted solen aldri skinner.
Som man skjønner, jeg er for avstraffelser. Noe annet skulle da også tatt seg ut.
Jeg er imot triste nyheter. Særlig de som kommer i julen. Det slår aldri feil, hver eneste jul er TV-kanalene og avisene fulle av triste historier om alle dem som ikke har det så greit i julen. De enslige, de gamle, de som bor under broer. Alle vet at det er trist, men de får det da ikke noe bedre ved at vi plages med trøstesløsheten deres akkurat når vi har satt oss ned for å kose oss? Hva har man slumsøstre til? Send dem ut med suppespann og omtanke. Og hvis medmennesket i deg plages så fryktelig av hvor fælt stakkarene har det, så inviter dem hjem i din egen julestue. Ingen nekter deg det. Tommelen opp og et anerkjennende hurra, bare la oss andre ha vår julefred.
Jeg sier et klart NEI til bruksanvisninger for elektroniske gjenstander. De er kjempetykke, rene biblene, dønn kjedelig skrevet, pepret med uforståelige ord og uttrykk, kjemisk fri for svar på noe av det man lurer på, og fordi de er så uoverstigelige, gir man opp og lærer seg aldri de mange finurlighetene som gjenstanden visstnok skal ha (det sa i hvert fall selgeren på Elkjøp).
Det bør innføres en ny lov: Forbudt å selge gjenstander som ikke virker med én gang man setter i kontakten (eller har fått batteriet på plass) og trykker «PÅ». Jeg foreslår at bruksanvisninger begrenses til den ene siden av et papirark (A5) og under ingen omstendighet får overskride fire lett begripelige tegneserieruter. Eventuelt en 30 sekunder (max) lang seanse på YouTube. Dette gjelder i høyeste grad også IKEA, som har sluppet unna med mye fælt i tiår etter tiår. NÅ ER DET NOK! Møbler som det tar over et minutt å skru sammen, skal monteres av IKEAs egne, skarpsindige utrykningskadetter. Ventetid på disse må ikke under noen omstendighet overstige 45 minutter.
Andre fine saker å være imot: MDG (samtlige av partiets medlemmer bør snarest taues inn og interneres på Sandøya, hvor de dyppes i olje og rulles i fjær daglig, og må leve på en diett av brennesler og tartar), piggfrie dekk (få dem vekk!), kvinnelige sjefer (innfør tvangshusmødring!), reiseserier på TV med backpackere i hovedrollen (de er skitne, de er gjerrige og lokalbefolkningen hater dem), Gardermoen flyplass (Fornebu ruler!), damesko/støvler med kjempespisse snuter (dere ser ut som hekser som bruker 48 i sko!) og dildoer for menn (oppdager man en slik og tenker hmmmmm, er spillet over), fastleger som bruker utestemme og roper deg opp med fullt navn på venteværelset, tannleger som sier «oppsann!» i det hjernen rammes av hvitglødende smerte, forplantningsvillige makkere som bruker «oppsann!»-ropet når de avgir en uventet lyd midtskips, gamle damer som insisterer å betale med mynter i Rimi-kassen og hevder at de har akkurat, offentlige toaletter som hverken er lydtette eller skiller mellom kjønnene (ingen har vel lyst til å være den som gir braket de som står rett utenfor nettopp hørte, et ansikt), og ikke minst er jeg imot spedbarn på Business Class; disse barna bør inndras allerede ved første mulige mellomlanding og foreldrene settes på et fly til et land som ender på -stan, f.eks. Kasakhstan, economy-seter og ved toalettene, selvfølgelig.
Siden vi er inne på barn, kan jeg vel innrømme at det er fristende å være imot, særlig halvsmå barn, de såkalte grinasabbene, som jo er ordentlig ekle og ikke sjelden heter Leif. Men da man vet hvordan barn generelt behandles i vårt samfunn, både av foreldre og det offentlige, er det klart at de fleste er imot barn allerede. Og som den kverulant jeg tross alt er, velger jeg derfor å være for. Et unntak, for all del, men likevel.
Egentlig er jeg mot venner også. Men det har du vel skjønt for lenge siden.
Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp eboken her.
Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.