Det er antakelig ikke noe politikkområde hvor fortielsene og bortforklaringene er så omfattende og løgnene så grove som på innvandringsfeltet.

Det er heller ikke noe politikkområde hvor de politiske tabuene er så store, hvor kritiske ytringer sanksjoneres hardere eller hvor ytringsfrihetens vilkår er dårligere.

Det er antakelig heller ikke på noe annet område konsekvensene og skadevirkningene av den politikken som føres, har større omfang.

Folkevandringen fra MENA-landene representerer den mest omfattende samfunnsmessige endringsprosessen noensinne i Europa. Konsekvensene for Norge er enorme.

På denne bakgrunn er det skandaløst at kritikk av innvandringspolitikken sanksjoneres og forties, at befolkningen blir feilinformert og at velgerne systematisk blir ført bak lyset.

For demokratiet hviler på premisset om at velgerne skal være informerte. Dersom de blir lurt og løyet for, kan de ikke ta opplyste valg. Da fungerer ikke demokratiet.

Den største løgnen når det gjelder innvandringspolitikken, er at asylsøkerne fra MENA-landene er flyktninger. Flertallet, anslagsvis over 80 %, er ikke dét; de er velferdsinnvandrere.

De kvalifiserer ikke til asyl, verken på politisk eller humanitært grunnlag. De har fabrikkert historier om trakassering og forfølgelse, og mange har kvittet seg med pass og ID-papirer.

Det er en hel industri av menneskesmuglere i disse landene som står bak. De som utvandrer, er gjerne de som kan betale mest og som trenger det minst.

Dette vet personell i UD som har vært stasjonert i Midtøsten eller Afrika. Jeg vet det, for jeg har vært stasjonert der. Dette vet de i UDI. Men politikerne vender konsekvent det døve øret til.

Innvandringen fra MENA-landene er et resultat av en villet politikk drevet frem av styringspartiene Ap og Høyre, med støtte fra alle de øvrige partiene, unntatt FrP.

Den andre store løgnen er premisset om at innvandrerne har rett til varig opphold og statsborgerskap. Det er ingenting i folkeretten eller FN-charteret som tilsier dét.

Det er en politikerskapt illusjon. Folkerettens intensjoner er tvert imot at flyktningene skal repatrieres så snart situasjonen i hjemlandet tilsier det. Men repatriering praktiseres nesten ikke.

Det er det imidlertid gode grunner til å gjøre, både for å forhindre at hjemlandet tappes for arbeidskraft og menneskelige ressurser, og for å redusere belastningen i mottakerlandene.

I 2023 ble det totalt innvilget 37.340 nye norske statsborgerskap, hvorav brorparten, ca. 21.000, gikk til ikke-vestlige innvandrere.

Det er imidlertid få grunner til at ikke pakistanere, iranere, irakere, somaliere og flere andre innvandrergrupper fra MENA-landene skal reise hjem og bidra til å bygge opp sine egne land.

Flere har doble statsborgerskap. Flere reiser stadig på ferie til hjemlandet, slik som vår iransk-norske stortingspresident. Og noen sender barna på koranskoler i hjemlandet.

Til forskjell fra innvandrere fra Øst-Europa og fra vestlige land, som stort sett reiser hjem etter endt opphold, blir imidlertid de fra MENA værende her. Dette skyldes ikke det norske klimaet.

Den tredje innvandringsløgnen er at vi trenger arbeidskraften som innvandringen fra MENA-landene representerer. Det er ikke riktig.

Til forskjell fra arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa og høyt utdannede innvandrere fra vestlige land, har de fleste innvandrerne fra MENA-området svært lav yrkesdeltakelse.

De har lav eller ingen utdannelse og utgjør arbeidskraft som det norske kunnskapssamfunnet har lite bruk for, heller ikke innen en stadig mer spesialisert helse- og omsorgssektor.

Det heter seg imidlertid at «sysselsettingsgraden blant innvandrere er høy». SSB oppgir den til å være 68,2 %, mot 77,2 % for totalbefolkningen. Tallene SSB oppgir, er sterkt villedende.

Statistikken gjelder for alle innvandrere, også østeuropeiske og vestlige innvandrere, som arbeider mer enn totalbefolkningen og som trekker snittet for innvandrere opp.

I tillegg inkluderer tallene fra SSB alle som arbeider minst én time per uke. Det er selvsagt helt absurd, og gir et inntrykk av at MENA-innvandrerne jobber langt mer enn de faktisk gjør.

Tallene skjuler store forskjeller mellom arbeidsinnvandringen fra øst og vest og velferdsinnvandringen fra sør samt mellom ulike innvandrergrupper i MENA-området.

45 % fra Asia jobber fulltid, mot bare 38 % fra Afrika. De fra Thailand og Filippinene jobber mest, mens de fra Somalia og Syria jobber minst, enkelte innvandrergrupper under 20 %.

Undersøkelser viser også at 6 av 10 kroner til sosiale ytelser går til innvandrere, at de pensjonerer seg eller går på trygd tidligere og at yrkesdeltakelsen går ned for 2. generasjon.

De 600.000 innvandrerne fra MENA representerer således en enorm byrde for den yrkesaktive delen av befolkning i form av økte skatter og økt press på velferdsstaten.

Det er ikke mulig å si eksakt hvor mye. Det dreier seg antakelig om flere hundre milliarder i året. Politikerne ønsker ikke å vite det. SSB er instruert til å la være å regne på det.

Den fjerde innvandringsløgnen er at vi berikes med et «verdifullt fargerikt fellesskap». Fargerikt, kanskje – for noen. Ikke veldig verdifullt for dem som må betale for det.

Innvandringskostnadene, som vanlige folk må dekke, kommer ikke bare i form av økte skatter, men i form av forringede bomiljøer, økt volds- og vinningskriminalitet og økt press på landets egen kulturarv.

Over 60 % av de innsatte i norske fengsler har innvandrerbakgrunn. Over 70 % i Danmark. De fleste av disse har bakgrunn fra muslimske land med sterk stammekultur.

En behøver ikke være sosialantropolog for å skjønne at den høye kriminaliteten blant disse innvandrergruppene har lite å gjøre med trange boforhold og mangel på ungdomsklubber.

En behøver ikke å ha bodd i et muslimsk land, hvor denne typen kriminalitet er omtrent fraværende, for å skjønne at prinsippet om straffens avskrekkende virkning fortsatt gjelder.

Å erstatte sharia med en sosionomstyrt liberal rettspleie i møtet med innvandrergrupper fra føydale stammekulturer med en helt annen religion og verdier, må nødvendigvis gå galt.

Realiteten er at den postmoderne rettsstaten, på samme måte som det liberale demokratiet, har latt seg fullstendig overkjøre i møtet med den muslimske innvandringen fra MENA.

Den femte løgnen som de fleste tror blindt på, er at vi blir informert saklig og informativt fra myndighetenes side om innvandringen og dens konsekvenser. Det gjør vi ikke.

Vi vet at NRK indoktrinerer oss med vellykkede integrerings- og innvandrerhistorier. Vi vet at pressen lar være å oppgi knivstikkernes etnisitet. Og vi vet at SSB ikke vil gi oss tallene.

Vi vet at politikerne lyver. Men det er påfallende at SSB, i sine periodiske prognoser om fremtidig befolkningsutvikling, konsekvent underestimerer veksten i innvandrerbefolkningen.

Det har SSB gjort i over tretti år nå. Likevel forutsettes det i deres modeller, uten nærmere begrunnelse, at innvandringen vil gå drastisk ned i fremtiden.

Hvor de har dét fra, er ikke godt å si. Det har ikke skjedd til nå. Det kommer heller ikke til å skje, dersom ikke innvandringspolitikken legges fullstendig om.

Men selv med SSBs urealistiske forutsetninger forventes den befolkningsjusterte økningen i innvandringen fra ikke-vestlige land i fremtiden å bli langt større i Norge enn i våre naboland.

Den forventes å bli over 20 % høyere i Norge enn i Sverige, mens den ikke-vestlige innvandringen er stoppet opp i Danmark, som en følge av en strengere innvandringspolitikk.

Den sjette vrangforestillingen er at Norge er bundet av internasjonale konvensjoner og at det derfor ikke er mulig å gjøre noe med dette. Det er selvsagt bare tull.

Det innvilges årlig omkring 3000 asylsaker. I tillegg kommer omkring 11.000–12.000 i året på familiegjenforening. Totalt dreier det seg om ca. 15.000 i året, hovedsakelig fra MENA.

Flertallet av asylsøkerne er unge menn. De opptrer som ankere for resten av familien. For hver av disse kommer det 3 eller 4 etter på familiegjenforening.

Disse spres utover i kommunene og er derfor mindre synlige. I antall tilsvarer det imidlertid en årlig befolkningstilvekst på godt og vel 20.000 innbyggere, tilsvarende byer på størrelse med Alta og Grimstad.

Som en følge av at de ikke-vestlige innvandrerne blir værende og deres langt høyere fødselsrater, er det ikke urimelig å karakterisere det som skjer for en befolkningsutskiftning.

At det ikke er mulig å endre dette, er feil. Danmark har, som sagt, lagt om asyl- og familiegjenforeningspolitikken. Og de returnerer langt flere.

Det samme gjelder Australia, Polen og Ungarn. De er alle medlemmer i FN, men har en helt annen og langt strengere innvandringspolitikk.

Det er med andre ord fullt mulig å stramme inn dersom den politiske viljen er til stede. Men det er den åpenbart ikke her i Norge, bortsett fra i FrP. Men dét hjelper lite.

For selv om høyresiden skulle vinne valget, vil FrP bli holdt i ørene av Erna og et woke Høyre, som har motsatt seg alle innstramninger i asyl- og innvandringspolitikken.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.