I en tid der velferdssamfunnet har nådd nye høyder innen teknologi og helse, er det på høy tid å se nærmere på hvordan vi faktisk behandler våre mest sårbare borgere – de eldre.

Dessverre er det en urovekkende realitet at eldre på sykehjem ofte får en behandling som står i kontrast til den omsorgen man forventer, og som faktisk kan sammenlignes med forholdene en kriminell innsatt opplever i fengsel.

Det har vært en langvarig debatt om kvaliteten på pleien i norske sykehjem. Større befolkningsgrupper har fått innvilget innleggelser, noe som har ført til et presset system der bemanning og ressurser er under kontinuerlig press.

Resultatet?

Eldre som sitter igjen med en følelse av å bli oversett, nedprioritert, og i verste fall, internerte i systemet. Sykehjemmene har blitt til institusjoner der mennesker behandles mer som objekter enn som individer, noe som står i sterk kontrast til hvordan vi ser på kriminelle innsatte i fengsler.

Omsorg eller straff?

Det er påfallende at innsatte i fengsel, til tross for å ha begått lovbrudd, ofte har rettigheter som eldre på sykehjem ikke får. Fanger får tilgang til regelmessig besøk, fysisk aktivitet og helsetjenester, som i mange tilfeller er bedre enn det som tilbys på sykehjem.

De har rett til å delta i aktiviteter og opprettholde sosiale relasjoner, samtidig som de får medisinsk tilsyn hver gang det er behov for det.

Eldre som bor på sykehjem, derimot, kan oppleve lange ventetider for helsehjelp og lite tilrettelagte aktiviteter, noe som gir inntrykk av at de er internert i sitt eget liv.

Problemet er ikke bare det fysiske rommet eldre befinner seg i, men også selve kulturen og ressursbruken rundt dem. Mange sykehjem er underbemannet og personalet er overarbeidet. Dette resulterer i en omsorg som er utilstrekkelig.

Illustrasjonsbilde. Foto: Pexels

I et forsøk på å effektivisere pleien, blir eldre ofte behandlet som tall og statistikker snarere enn som mennesker med unike historier og behov. Personalets manglende tid til å utvikle en personlig relasjon eller tilby emosjonell støtte setter dem i en sårbar posisjon.

Fengselsvesenet, derimot, har et ansvar for å rehabilitere sine innsatte. De anser det som sin plikt å sørge for at innsatte ikke bare soner straff, men også får muligheter for vekst og utvikling, noe som blant annet inkluderer utdanning og aktiviteter.

Hvor er den samme forpliktelsen når det kommer til våre eldre?

Det bør være en moralsk plikt for et samfunn som kaller seg velferdsstat å ivareta sine eldres rettigheter og verdighet. Når fordelene og omsorgen for innsatte går forbi det som tilbys for våre eldre, er det som om vi har snudd ryggen til verdiene som velferdsstaten skulle stå for.

Det er ikke bare en politisk skandale, men også et etisk problem som krever umiddelbar oppmerksomhet.

Vi står overfor en epoke der vi må revurdere hvordan vi behandler våre eldre. Der vi i dag ser eldre på sykehjem som ofre for et system som er blitt mer opptatt av politikk enn menneskelige behov, må vi sørge for en omveltning.

Eldre fortjener ikke en hverdag preget av isolasjon og glemsel. De fortjener en tilværelse som ikke bare er trygg, men også meningsfull.

Det er på høy tid at vi hever stemmen for de eldre i samfunnet og etterspør en reell endring i hvordan vi behandler dem. Eldre på sykehjem må ikke være en gruppe vi glemmer. De må bli anerkjent som personer med rettigheter og verdighet, som fortjener omtanke og omsorg – ikke bare en plass å bo.

Forvaltningen av våre eldres liv er et mål på vår menneskelighet, og dette er en test vi ikke kan feile på.

Kjøp billetter til Document-lesermøtet i Stavanger her!

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!  Kjøp eboken her.