I århundrer har svenske kvinner kjempet for å bli sett på som likeverdige med menn, som noe mer enn et objekt for menns fantasier. Det har vært en hard kamp mot datidens rådende oppfatninger. Kvinner ble sett på som kvinner med visse genetiske egenskaper: De var følelsesmessig kontrollerte, egnet til å ta seg av hjem og barn, men hadde liten mental kapasitet.

Politikk, samfunnsliv og yrkesliv var menns domene. Kvinner med handlekraft og kapasitet ble aktivt motarbeidet, neglisjert eller latterliggjort: «Ikke bry ditt lille, pene hode …», ble de fortalt, og konsekvensene var ofte tragiske. Kvinner som ikke aksepterte sin rolle som hustru (noen ganger til og med en forrådt hustru) og mor, ble ofte diagnostisert som hysteriske og unaturlige. Som i strid med naturen og det Gud hadde befalt.

Riktignok ble det vunnet en gigantisk seier da Sverige innførte kvinnelig stemmerett i 1919, men selv i dag er det langt fra opplagt at en kvinne utelukkende – eller først og fremst – blir bedømt ut fra kompetanse og intellektuell kapasitet. Det er nok å sammenligne bilder av vellykkede menn med bilder av deres kvinnelige motstykker for å innse at utseende ser ut til å være viktigere hos individer med xx-kromosomsettet.

For å unngå at dette skal bli en lang avhandling, kan det være nok å nevne at kvinner opp gjennom historien har blitt sett på som genetiske bærere av visse spesifikke egenskaper og også som intellektuelt underlegne (og dermed mindre verdige enn) menn.

Applaus for forsterkede fordommer

Det burde derfor være verdimessig umulig for noen å kle seg ut som karikaturer av kvinner. Særlig hvis man velger å gjøre det ved å fremheve nettopp de egenskapene som kvinner historisk sett har blitt avgrenset til, nemlig som intellektuelt underlegne og sterkt seksualiserte. Eller for å sette det på spissen: forsterke de fordommene som kvinner har brukt århundrer på å bekjempe?

Likevel er det nettopp det som skjer nå. Og svenske kvinner må ikke bare akseptere at det skjer, vi forventes også å applaudere det. Hvordan skal vi ellers tolke det faktum at fenomenet med dragqueens som leser eventyr fortsatt plager landets barn, og at «teatergruppen» Among Dragons and Drag Queens har lest eventyr i Riksdagens førstekammer?

Ikke overraskende var det Liberalernas Jan Jönsson, opposisjonsborgmester i Stockholm, som sammen med det parlamentariske LHBTI-nettverket og Civil Rights Defenders hadde invitert til «et seminar om fortellerstunder med dragartister og de fiendtlige reaksjonene de har møtt på arrangementer for barn på landets biblioteker», som Aftonbladet formulerer det.

Blant drager og dragqueens Petter Wallenberg og Inga Tvivel i Riksdagen. Foto: Skjermdump Facebook

Våre folkevalgte var altså invitert til å se på da en voksen mann, som hadde kledd seg ut som «kvinne» ved å ghoste seg selv, leste den spesialskrevne Sagaen om hat og trusler. Ikke nok med det, det var forventet at de skulle applaudere initiativet. For hva hadde skjedd hvis noen hadde reist seg og sagt «nei, dette støtter jeg ikke, du fornærmer og nedverdiger kvinner!»?

Se for deg krigsoverskriftene i pressen med beskyldninger om høyrevridd transfobi og krav om umiddelbar avgang.

Det er greit å karikere kvinner…

I kveld kan alle som vil se Malou von Siewers intervjue Lee Christiernsson, tidligere kjent som «Snickar-Björn», i beste sendetid. Lee er nok en mann som har «blitt kvinne» ved å forsyne seg med brystimplantater, parykk og ekstreme mengder sminke (samtidig som han har beholdt sin penis). Christiernsson ser nemlig ut til, som så mange andre menn som «blir kvinner», å ha ønsket å forvandle seg selv til sine egne seksuelle fantasier. Narsissisme de lux. Men omverdenen forventes å applaudere forvandlingen som «modig» og mannen som «kvinne».

Mennene som er dragqueens, pynter seg med bryster, sminke og minimale klær med navn som Admira Thunderpussy og Santana Sexmachine – begge deltakere i Drag Race Sweden – eller Lady Busty og Miss Shameless, som til tross for navnene har små barn som målgruppe…

Resultatet er at vi som kvinner i dag forventes å akseptere at menn oppfører seg som kvinner ved å karikere oss og spille på nettopp de fordommene og ytre kjennetegnene som generasjoner av kvinner før oss har kjempet så hardt for å unngå å bli dømt på: seksualitet, kropp, bryster, utseende.

Og når menn gjør nettopp det, blir de holdt frem som modige rollemodeller.

La meg presisere: Hvert enkelt individ står selvsagt fritt til å kle seg og identifisere seg akkurat slik de selv ønsker. Men de kan ikke forvente at alle andre skal spille med, eller applaudere dem.

… … men hva med andre grupper?

La oss gjøre et tankeeksperiment. Ville det være mulig å behandle en annen gruppe, som har vært undertrykt opp gjennom historien, på samme måte? Kunne jeg for eksempel sminke meg svart i ansiktet, ta på meg en svart krøllete parykk og et enkelt skjørt fra Buttericks, sminke meg med store lepper og et kannibalbein gjennom nesen – og få lov til å holde et foredrag i Riksdagen?

Sannsynligvis ikke. Et mer sannsynlig scenario er at jeg da ville bli slept bort av sikkerhetsvakter, siktet for hets mot folkegruppe og – i motsetning til Richard Jomshof – garantert bli dømt i alle instanser.

Så hvorfor er det positivt når menn karikerer kvinner, men så totalt forbudt når hvite karikerer svarte? Både kvinner og svarte har jo historisk sett vært undertrykte grupper som har kjempet for sin frigjøring, og på mange områder må begge grupper dessverre fortsatt kjempe for å bli respektert som kompetente individer.

Likevel blir vi bedømt så veldig forskjellig.

Mens svarte mennesker (har vi i det hele tatt lov til å si «svarte» lenger?) for enhver pris må beskyttes mot alt som kan oppfattes som støtende, forventes det av oss kvinner at vi skal le og støtte de «modige mennene» som fremstiller vår del av menneskeheten som seksualiserte objekter.

I konsekvensens navn, burde ikke de samme reglene gjelde? Enten bør alle grupper beskyttes mot å bli fremstilt på karikerte måter – eller så bør det være lov å karikere alle. Uavhengig av om noen føler seg fornærmet og krenket. Hvis vi tillater menn å oppføre seg som «kvinner», bør vi ikke også tillate hvite å oppføre seg som «svarte»?

Jeg vet selvfølgelig at svaret på den påstanden er et rungende «NEI!!!», men jeg tillater meg likevel å være provoserende nok til å stille spørsmålet.

Kvinnen kan aldri vinne

La meg avslutte med å referere tilbake til vår egen Jan Jönsson, som begrunnet historietimen i Riksdagen på følgende måte:

– «Dessverre har vi de siste to årene sett at det gjøres forsøk på å forhindre disse historietimene. Dermed har det også blitt mer akseptabelt for enkelte å uttrykke hat og trusler mot dragartister.

Så det å uttrykke kritikk og motstand mot menns seksualisering og karikering av kvinner, og mot normaliseringen av dette kvinnebildet hos små barn, er «hat og trusler» mot disse mennene? Jeg lurer på om Jönsson har noen forståelse for de kvinnene som er opprørt over å bli seksualisert og karikert? Kan vi også se på oss selv som ofre for «hat og trusler»? Sannsynligvis ikke. Da er vi bare transfobiske. Og hvis vi bestemmer oss for å behandle det svarte samfunnet på samme måte som disse mennene behandler oss, er vi rasister.

Kvinner kan aldri vinne, og det er kanskje det budskapet som må hamres inn i den moderne svenske kvinnen?

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her!  Kjøp eboken her.