Nordmenn lever i et samfunn som har vært preget av fred, orden, tillt, samhold og sivilisert adferd i så mange generasjoner at de tar det for gitt. De tror at hvis man først har innført demokrati, så stabiliserer det seg selv og blir en selvfølgelighet – uansett hva man måtte finne på av politiske krumspring. Dette er en livsfarlig feilslutning, og derfor vil jeg ta leserne med på et filosofisk spørsmål som er like enkelt som det er skremmende:

Finnes det et «vippepunkt» for demokratiet – et smeltepunkt hvor det ikke lenger er mulig å redde demokratiet med demokratiske midler? Alle samfunnssystemer er til en viss grad selvopprettende og stabile, men finnes det et punkt hvor samfunnsutviklingen i demokratiet havner så langt ned i en dødsspiral at det ikke lenger kan reddes på en sivilisert, ordnet måte? Jeg håper jo ikke dét, men det er verd en debatt. Og hva skal vi kalle et slikt smeltepunkt?

Mens representanter for andre samfunnssystemer lager sine egne regler og utnytter demokratiet til å infiltrere, angripe og avvikle det, forventer alle at demokratiske politikere er bundet til å følge demokratiske regler. Dette er en svakhet som skaper for lite debatt i en tid hvor masseinnvandring, flerkultur og globalisering har overtatt agendaen – og debatten blir ikke mindre aktuell av å studere Sveriges stadig økende problemer. Er virkelig det svenske demokratiet så robust at det er selvopprettende? Eller finnes det et punkt hvor det ikke lenger kan reddes ved å følge demokratiske spilleregler?

Antidemokratiske krefter får operere fritt i demokratier

Demokratiet er bare ett blant mange samfunnssystemer, og det mangler ikke på bøker og debatter som uttrykker bekymring for antidemokratiske krefter som ønsker å innføre andre former for organisering av samfunnet: fascisme, nazisme, kommunisme, anarkisme og islamisme står i kø for å gripe makten, og målet deres er å skape samfunn som aldri vil tillate at politiske grupper dyrker andre samfunnssystemer, slik demokratiet faktisk er forpliktet til å gjøre. Demokratiets lakmustest er at det tillater politiske grupperinger å operere fritt for å avvikle demokratiet; noe annet ville være udemokratisk.

Målet med demokratiet er naturligvis å gjøre det så robust at det i praksis er umulig å avvikle, fordi det ikke vil finnes ekstremister nok til å overta makten. Nazistene lyktes med å innføre et nytt samfunnssystem i Tyskland i 1933, og skremmende mange ønsket det velkommen. Kommunistene på 1970-tallet trodde de var nær ved å lykkes med å avvikle demokratiet i Norge gjennom «væpna revvvlusjon» og hadde foruroligende mye støtte både fra norske borgere og fra Beijing. Islamistene i dag blir stadig modigere, men selv om flokken med tankegodset fra oldtidens voldssamfunn er stor og er støttet at sterke maktstukturer, er den ikke stor nok. Ennå.

Det er også andre krefter som kan true demokratiet: mafia, paramilitære styrker, gjengkriminelle, økonomiske svindlere, fremmede maktstrukturer, systemisk offentlig korrupsjon, m.m. Demokratiet er som å balansere på Besseggen med troll på begge sider som vil rive deg ned i avgrunnen, og infiltratører bak som gjerne vil dytte deg. Så langt har europeiske demokratier klart å holde seg siviliserte gjennom tredelingen av makt samt offentlig voldsmonopol siden 1945. Men er det en selvfølge? Og hva skjer hvis trollene blir for sterke og for mange?

Ingen offentlig debatt om demokratiets smeltepunkt i Sverige

Hva hvis demokratiske myndigheter reagerer for sent og det kommer til et punkt hvor man ikke lenger klarer å stoppe de negative maktstrukturene, eller sågar er med på å styrke disse kreftene fordi de blir gitt muligheten gjennom demokratiske rettigheter? Det er dette som har skjedd i Sverige, under den falske forutsetningen at «alle kulturer er like, og alle mennesker vil det samme».

Man tok aldri inn over seg at fremmedkulturell innvandring skaper en kamp mellom kulturer og samfunnssystemer – og islam er ikke bare en religion. Islam er et samfunnssystem, komplett med lovverk og domstoler for å styre alle sider av samfunnet og borgernes liv – og kreftene bak dette samfunnssystemet har det ikke som hobby. De har en livslang religiøs plikt til å innføre dette samfunnssystemet til alt er islam. Det er i hvert fall hva de sier selv, og hvorfor tror ikke politikerne på dem?

Det er helt ubegripelig at ikke svenskenes selvpåførte ulykke skaper en åpen debatt i Sverige om «hva faen gjør vi nå»? I stedet raser det en karuselldebatt hvor man resirkulerer dysfunksjonelle «løsninger» som for lengst har vist seg både virkningsløse og maktesløse og til og med gjør problemene enda verre. Ethvert forsøk på å innføre realisme i debatten blir øyeblikkelig brennemerket som «antidemokratisk» og «høyreekstremt», for i svensk (og hele EUs) offentlighet er det viktigere å redde mytene om demokratiet som en naturlov og politikerne som ufeilbare, fremfor å forholde seg til virkeligheten. Derfor eskalerer problemene. Og dette vil fortsette.

Alt tyder nemlig på at Sverige er forbi dette tenkte vippepunktet eller smeltepunktet som ikke har noe navn, og alt man gjør heretter av demokratiske tiltak, vil i praksis bare styrke de importerte kreftene som vil ha helt andre samfunnssystem enn demokrati. Denne redselen for debatt om udemokratiske virkemidler blir ekstra paradoksal når man ser på covid-pandemien i vestlige land:

Ingen hemninger mot å oppheve demokratiske rettigheter under covid

Å innføre udemokratiske tiltak under covid-pandemien ble vedtatt nesten over natten, og det var ikke engang noen demokratisk debatt bak det: Samfunnet ble stengt ned med totalitære midler, omtrent over natten, for å redde oss alle fra en trussel. Næringsliv ble satt sjakkmatt, grensene ble stengt, og både samlingsforbud og reiseforbud ble innført av globalister som mener grenser er gammeldags, og samlingsforbud hører fascismen til. Selv om borgerne protesterte vilt, hadde det absolutt null effekt, under den forutsetning at «tiltakene er nødvendige for å beskytte samfunnet mot en dødelig fare».

Alle hensyn til borgerne ble altså tilsidesatt til fordel for å stoppe faren som truet – og som viste seg å være mindre farlig enn fryktet, med en vaksine som virket langt dårligere enn lovet. Heller ikke alle disse åpenbart udemokratiske tiltakene avstedkom noen offentlig refleksjon eller avgang – men dét er ikke poenget: Poenget er at tiltakene kunne gjennomføres!

Demokratiets spilleregler var ikke viktigere for Storting og regjering enn at de kunne tilsidesettes over natten, bare faren som truet fremsto som stor nok. Viljen og evnen til å ta i bruk unntakstilstand, snarveier og totalitære virkemidler var beviselig til stede, og dette blir ikke mindre skremmende når man ser hvordan klimahysteriet spinner seg opp til stadig større offentlig panikk gjennom ren gruppetenkning, massesuggesjon og selvbedrag.

Så hvorfor har vi ingen debatt om å stoppe andre farer og samfunnstrusler med tilsvarende tiltak? Det er nemlig åpenbart at totalitære krefter som EUs globalistiske fanatikere, islamistiske fanatikere, gjengkriminelle, kommunister eller andre fanatikere slett ikke har tenkt å bli en del av demokratiets større «vi» og «samhold». Tvert om: De vil ha makta og påtvinge andre sitt samfunnssystem, slik at alle blir en del av deres «dem».

Her i Norge er ingen av disse andre kreftene i nærheten av noen maktovertagelse foruten EU-medløperne, og «smeltepunktet» er absolutt et stykke unna. Men gjelder det samme for Sverige eller Frankrike? Hvor er debatten? For det finnes flere eksempler på udemokratisk maktbruk enn bare covid 19-oppstyret:

El Salvadors udemokratiske vei mot demokrati og orden

I flere tiår var El Salvador preget av borgerkrig og verdens høyeste forekomst av gjengrelatert vold. Etter en lang og vond borgerkrig og politisk kaos vokste kriminelle gjenger ut av kontroll og nærmet seg å bli paramilitære styrker. Drapsraten i 2015 var en verdensrekord på 103 drap pr. 100.000 borgere. Og selv om landet skulle forestille å være et demokrati, fremsto det mer som et anarki. Ingen demokratiske midler i verden ville klare å redde landet fra dødsspiralen.

Så, etter at de to største partiene – ARENA og FMLN – hadde dominert El Salvadors politikk i tre tiår (uten at det hadde hjulpet det minste), tok velgerne grep og valgte en helt ny type president, fra det helt nye partiet GANA. Den nyinnsatte presidenten, Nayib Armando Bukele, gjorde bekjempelse av gjengvold til en prioritet for sin administrasjon i juni 2019, og kunngjorde sin «Territorial Control Plan» for å stoppe gjengvold og forbedre sikkerheten i landet.

Men det var ikke nok, for de kriminelle tok det som en «call to arms», og da var det åpenbart at silkehanskene måtte av: Nå er TCP i sin sjette fase, basert på åpenbart udemokratiske midler som nødlover, avlytting av all borgere, begrenset bevegelsesfrihet, tilfeldige arrestasjoner uten bevis, og det fins ingen begrensinger på hvor lenge folk kan holdes i forvaring. Det er ikke vakkert:

En nådeløs politistat

I februar 2023 åpnet Bukele landets første megafengsel, med 40.000 innsatte på ubestemt tid under forferdelige forhold. Maktbruken var og er ekstrem i El Salvador. Rettssystemet dømmer på antagelser, og landet er i praksis omgjort til en politistat. Ingen vil ha det sånn, og politikken har skapt kraftig kritikk fra menneskerettighetsgrupper, og derfor har Bukele blitt en slags paria for EU-fiffen, som mener han opptrer som en diktator. Det er bare ett problem:

Tiltakene virker. Folket elsker det. Velgerne er villig til å betale prisen med manglende rettssikkerhet, fordi det er bedre enn å få barna voldtatt av gjengkriminelle. Ingen ønsker et slikt regime, men de ser det som nødvendig for å gjøre samfunnet bedre. Og vestlige krefter glemmer helt å påpeke det åpenbare: Hvorfor fikk problemene eskalere til slike høyder? Hvorfor stoppet man ikke problemene før det ble nødvendig med drakoniske tiltak? Det er dét denne kronikken handler om.

Bukeles «diktatur» har sørget for at lokale samfunn er frigjort fra gjengene, næringsdrivende slipper å betale «beskyttelsespenger», tryggheten for borgerne øker, turismen øker, og lille El Salvador har gått fra å være et av verdens farligste land til å bli det tryggeste landet på sitt kontinent – samtidig som det demokratiske styret er opprettholdt. Det er derfor Bukele er så populær og gir kritikerne fingeren i taler til FNs generalforsamling – hvor han refser motstanderne for å være hyklere og paralysert av sin egen selvgodhet.

– No country has the right to impose it‘s ideas, to impose their way of doing things. Even less when these things don‘t even work in our countries. In every single word of our desicions made, we have reaffirmed our legitimate right to govern ourselves, even if this could mean we make a mistake. However, we didn‘t make a mistake. We were successful. In fact we had a resounding succsess!

FNs globalister representerer også et alternativt samfunnssystem

Når El Salvadors president ber mektige land og FN la være å «gå i veien» for El Salavadors vei mot demokratisk trygghet fra talerstolen i FN, bør man faktisk lytte. For hva er viktigst: å opprettholde demokratiske prinsipper for enhver pris, selv om de ikke virker, og avvikler både trygghet og demokrati, eller å redde samfunnet med alle midler? Og hvorfor vekker Bukeles trass så mye hat og kritikk fra FNs «gode selskap» av globalister?

Fordi han er en trussel mot deres ekkokammer av sannheter. Mens globalistene hyllet demokratiet i Venezuela for å velge ødeleggende kommunisme som samfunnssystem fremover, hater de demokratiet i El Salvador for å velge en president som trosser FNs globalistiske agenda: Den agendaen innebærer nemlig en uniformering av politikken, en global «one size fits all»-politikk som skal tres ned over hodet på alle land for å ivareta mangfold og bærekraftmål, men bare oppnår det motsatte.

Bukele spenner bein på denne agendaen og snakker stolt om nasjonal selvråderett og at hvert land må finne sin løsning som virker – uansett hva som må til. Han avslører at globalismen slett ikke representerer demokrati og folkestyre, men heller totalitært elitestyre – og sånn sett er EU-globalismen også et alternativt samfunnssystem: en ny politisk ideologi som inngår i boksen for andre antidemokratiske ideologier som internasjonal sosialisme, nasjonal sosialisme eller islamisme.

Også globalister bruker nasjonale demokratier for å avvikle dem og avskaffe deres selvråderett, til fordel for sin egen agenda. De fleste fanatikere skjønner bare ikke at de gjør noe galt. De vil jo bare lage en bedre verden og redde oss alle – i likhet med formann Mao eller Muhammed. Og den vestlige verdens «integrerte» islamister i FN er med på dette, for også islam er en globalistisk ideologi med en plan. Den planen vil ikke ende i demokrati.

Hvordan redder man et demokrati hvis det ikke vil redde seg selv?

Bukele er ikke en mann av fattige kår eller noen klassisk salvadoraner: Han kom fra eliten og er udannet ved privatskoler. Faren var palestiner og muslimsk forretningsmann med seks koner, og Bukele er heller ingen politisk broiler oppdrettet og dressert til å følge FNs kollektivisme. Han er frakoblet dette nettverket av konsensus, akkurat som mange andre politikere i opposisjon til FNs og WEFs globalisme, og budskapet hans er krystallklart:

– Alle land og kulturer er forskjellige, derfor må alle land finne sine unike løsninger gjennom nasjonal selvråderett og suveren politikk.

Om dette innebærer å bruke antidemokratiske midler for å redde demokratier og samfunn fra farer som truer internt – well, so be it. Dette får de hyklerske globalistene til å se rødt, fordi det er et direkte angrep på deres alternative samfunnssystem, som de er så godt i gang med å implementere – f.eks. gjennom EU og EØS. Derfor tillater de heller ikke at noen edru og saklig debatt bryter ut om dette. Alt nordmenn får høre om El Salvador, er meldinger om de stakkars uskyldige innsatte i fengslene og den slemme presidenten som står bak.

Norske politikere har selv avslørt med all tydelighet at de er villig til å bruke unntakslover og ekstreme tiltak for å beskytte samfunnet mot fare gjennom covid-nedstengningen. Så er det opp til dem å bevise at gangster-islam, kommunister, EU-agenter eller klima-mafiaen representerer en mindre fare mot demokratiet enn et virus som neppe var farligere enn tiltakene.

Det kommer ikke til å skje, for det eneste som er viktig for det norske elitelaget av politikere, er å følge FNs vei inn i den kollektive globalismen. Så kanskje vi ikke har noen debatt om «det demokratiske smeltepunktet» her i Norge heller, nettopp fordi vi er forbi smeltepunktet og globalistene har vunnet? Herfra kan muligens bare udemokratiske midler stoppe dem? Der har du en debatt som Debatten på NRK aldri vil berøre. Den er nemlig for viktig, og kan vekke bølingen av søvngjengerne som tror at demokratiet er en selvfølgelighet.

Kent Andersen er en varsler, ikke en fare

Før godhetsposørene på venstresiden går amok igjen og løgnaktig hevder at «Kent vil bruke militære styrker mot muslimer», så vil jeg understreke at advarsler og debatt ikke er det samme som ønsker og oppfordringer. Det er nemlig ikke første gangen jeg berører temaene voldsmonopol og sivil orden og trygghet som grunnlaget for fungerende demokrati. Jeg er nemlig en intellektuell som våger å stille de vonde og vanskelige spørsmålene – slik Ibsen gjorde. Og mine ærede hatere er en kollektiv mobb av bøller og tanketomme moralister som aldri tør å møte meg i debatt for åpen mikrofon. De vil heller spre sitt hat fra avstand – og det sier vel det meste om hva slags mennesker dette er.

Fiendene av demokrati og selvråderett står nemlig i kø. De er midt iblant oss, og de er sterkere enn gjengene i El Salvador, som var dårlig organisert, dårlig finansiert og dårlig bevæpnet. MS13 var voldsvillige amatører i forhold til Colombias eller Mexicos narkotikakarteller, fattige i forhold til det globale klimakonglomeratet, og makteløse i forhold til FN og EUs grønn-sosialistiske globalister. El Salvadors sikkerhetsstyrker og militære var heller ikke dypt infiltrert av fiender av demokratiet, slik det svenske embetsverket er, i inkluderingens naive navn.

Fiendene av vestlige demokratier og frihet gjør nemlig alt for å infiltrere vestlige maktsrukturer for å tilsnike seg makten, avvikle demokratiet fra innsiden, overta verdiene og vinne frem med sine alternative samfunnssystem. Foreløpig får de herje fritt, fordi det er deres demokratiske rett.

Så hvor går grensen? Hvor er vippepunktet? Hvordan redder vi et samfunnssystem som ikke vil redde seg selv? Og hvorfor lar man det gå så fryktelig galt som i Sverige og El Salvador før man reagerer? Fordi vanskelige debatter er uønsket.

Great speech by @nayibbukele!
pic.twitter.com/Ni7thjJreI

— Elon Musk (@elonmusk) September 24, 2024