Nordmenn lever i et samfunn som har vært preget av fred, orden, tillt, samhold og sivilisert adferd i så mange generasjoner at de tar det for gitt. De tror at hvis man først har innført demokrati, stabiliserer det seg selv og blir en selvfølgelighet – uansett hva man måtte finne på av politiske krumspring. Dette er en livsfarlig feilslutning, og derfor vil jeg ta leserne med på et filosofisk spørsmål som er like enkelt som det er skremmende.

Finnes det et «vippepunkt» for demokratiet? Et smeltepunkt hvor det ikke lenger er mulig å redde demokratiet med demokratiske midler?