Vi har den siste tiden vært vitne til et av mange forsøk i FN på å fremstille den jødiske staten Israel som en forbryterstat som påstås å være skyldig i alt som det går an å bli skyldig i av krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og andre overtredelser av internasjonal lov og rett, – kalt folkeretten. Ingen av påstandene har vært underbygd med fellende bevis, – ikke engang med indisier som kunne peke hen mot skyld. Påstandene har ingenting med fakta og realiteter å gjøre, – de tilhører en av menneskehetens mest vedvarende, hardnakkede, falske, dødbringende, løgnaktige og lett gjennomskuelig vikarierende aktiviteter: Antisemittismen.
Siden et flertall i FNs Hovedforsamling i 1975 vedtok Resolusjon 3379 som hevdet at sionismen er en form for rasisme, har denne påstanden i utallige former og varianter vært et årlig gjennomgangstema i FN-organenes behandling og omtale av den jødiske staten. Ingen annen stat har som fast punkt på FNs dagsorden en årlig repetisjon i resolusjons form av alle de løgner som jødenes globale fiender er i stand til å finne på.
I mange tiår har Norge deltatt aktivt i dette FN-prosjektet som har som hensikt og konsekvens å rakke ned på og skape motvilje mot Israel, og gjøre det jødiske folks nasjonalstat og eneste rygge tilholdssted til en forbrytelse mot menneskeheten og et levende symbol på begrepet ondskap. I et historisk perspektiv er det vi opplever en videreføring av en atferd som har karakterisert jødenes fiender helt tilbake til faraoenes dager. Akkurat som julenissen er blitt et folkelig globalt symbol på menneskelig godhet, har jøden frem til denne dag vært verdens syndebukk som er årsak til all ulykke og ondskap. Du trenger bare å høre en nyhetssending fra NRK for å få det bekreftet.
Du får også et klart inntrykk av dette ved å lese nyhetsmeldinger og andre dokumenter fra Utenriksdepartementet. Der overrasket man verden sist februar med et initiativ til støtte for FNs anmodning til Den internasjonale domstolen i Haag om å utferdige en såkalt rådgivende uttalelse om Israels tilstedeværelse i deler av sitt eget land. Her gjenoppdaget og relanserte departementet det for lengst forkastede forslaget til FNs Hovedforsamling om å dele det tidligere Folkeforbundets mandatområde vest for Jordanelven i en jødisk og en arabisk del. Den bakenforliggende merkverdigheten her synes å være at man i UD mener at dette dokumentet som aldri ble realitetsbehandlet fordi det ble avvist av de arabiske landene, fremdeles har en gyldig status i folkeretten, og at det derfor bør kunne danne grunnlag for det de mener kan bli en tostatsløsning.
Verken resolusjoner i FNs Hovedforsamling eller rådgivende uttalelser fra ICJ har noen som helst bindende rettslig virkning for FNs medlemsstater. Men her må det tilføyes at i Norge er ikke oppfatningen av dette like enkel som i andre land. I Norge har nemlig Stortinget akseptert at Regjeringen selv kan bestemme hva den vil anse seg bundet av i alle de resolusjonene som vedtas i FNs Sikkerhetsråd.
I Lov til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd, av 7. juni 1968, paragraf 1, het det bl.a. at «Kongen avgjør hvorvidt et vedtak av Sikkerhetsrådet er bindende.» Den ble i 2021 erstattet av Lov om gjennomføring av internasjonale sanksjoner, som henviser til FN-paktens Artikkel 41 som gir Sikkerhetsrådet fullmakt til å binde partene i vedtak som gjelder tiltak mot trusler mot freden, fredsbrudd og angrepshandlinger. Men også her avgjør Kongen hvorvidt et vedtak er bindende for Norge. Dette må oppfattes som at Kongen i Statsråd, dvs. Regjeringen har gitt seg selv fullmakt til å la seg binde av FN-resolusjoner ut over de som FN-pakten krever. Dette kan være med og gi forklaring på Regjeringens omfattende henvisning til resolusjoner i Sikkerhetsrådet som bindende folkerett, noe de slett ikke er. Noe av det betenkelige er at denne praksisen kan komme til å overføre norsk selvråderett til FN.
Blant slike resolusjoner fra Sikkerhetsrådet merker vi oss særlig Resolusjon 2334 som USAs president Obama unnlot å legge ned veto mot i 2016. I denne resolusjonen, som Norge stemte for da den ble gjentatt i Hovedforsamlingen, gjentar Sikkerhetsrådet hovedtrekkene i Den arabiske fredsplanen av 2002 som i realiteten krever at Israel kan oppnå fred på betingelse av at de trekker seg tilbake til våpenhvilelinjene fra Selvstendighetskrigen i 1949. Det er også dette kravet som ligger til grunn for ICJs rådgivende uttalelse fra i sommer som utenriksministeren også synes å mene gir uttrykk for gjeldende folkerett.
Denne tankegangen lå også til grunn for Sikkerhetsrådets Resolusjoner 465 og 471 fra 1980 som er noen av de mest anti-israelske som har vært vedtatt i Sikkerhetsrådet med støtte fra Norge. Norske utenriksministre henviser til disse så ofte at vi trygt kan gå ut fra at de anser seg bundet av dem. De inngår fremdeles i Regjeringens grunnlag for å påstå at de israelske bosettingene på okkupert område er folkerettsstridige og utgjør et hinder for fred.
I utenriksministerens nylige redegjørelse for hvorfor han har deltatt som medforslagsstiller i en resolusjon som de palestinske selvstyremyndighetene fikk anledning til å fremlegge for FNs Hovedforsamling, sier han bl.a. at «I dag stemte 124 av FNs medlemsland for en resolusjon som krever at Israel følger sine forpliktelser under folkeretten. Resolusjonen er et svært viktig signal fra et flertall av FNs medlemsland og en seier for folkeretten. Norge var medforslagsstiller bak resolusjonen, som er den første resolusjonen Palestina selv legger fram i FN. Dette har de anledning til etter at Generalforsamlingen 10. mai stemte for å styrke deres status. Resolusjonen følger opp Den internasjonale domstolens rådgivende uttalelse i juli, hvor domstolen blant annet slo fast at Israels fortsatte tilstedeværelse i Det okkuperte palestinske territoriet er i strid med folkeretten.»
Å innkassere disse ikke-bindende politiske meningsytringene fra ICJ og FNs Hovedforsamling som «en seier for folkeretten,» sier noe viktig om hva norske myndigheter i dag oppfatter som folkerett. Det må være tvilsomt at en slik forståelse ville kunne anvendes om det ikke nettopp var Israel som var offeret for denne vranglæren. Det er ikke kjent at Espen Barth Eide anvendte en slik rettsoppfatning under sine mislykkede forsøk på å skape fred på Kypros.
Vi er kjent med en tendens blant myndigheter i flere land til å gi status som «internasjonal sedvanerett» til politiske oppfatninger bare de blir gjentatt ofte nok i FN-resolusjoner. Men dette er ikke folkerett. Det er en mer moderne variant av utsagnet om at om en løgn er stor nok og gjentas ofte, blir den trodd som en sannhet. Det er de talløse løgnene om jødene og Israel som nå er i ferd med å kolporteres som «folkerett.»
Utenriksministerens nærmest truende positur avslører betydelig folkerettslig inkompetanse og manglende diplomatisk sensitivitet når han videre sier at «Dagens resolusjon er et tydelig signal til Israel om å ta Den internasjonale domstolens uttalelse, og sine forpliktelser under folkeretten, på alvor. Den viser også betydelig global støtte til Palestina. Den er også en bekreftelse på at motstanden mot den ulovlige israelske okkupasjonen blir stadig sterkere.» Det han gjør er nok en gang å slamre døren igjen for enhver realitetsbasert dialog med andre enn de palestinske selvstyremyndighetene som på Gazastripen fremdeles inkluderer Hamas.
